Er «Ways of Knowing» den viktigste læreboka jeg har lest? Ja, jeg tror faktisk det.

Boka beveger seg innom en rekke forskningsmetoder, men disse skrives inn i to brede metodologier – med ulike oppfatninger om både kunnskap og virkelighet. Slik belyses et sentralt, men underbehandlet brytningspunkt i den moderne samfunnsvitenskapen.

Som faglærer i kvalitativ metode på masterkurs i statsvitenskap (ved NTNU), har jeg jobbet grundig med boka. Innholdet er imidlertid verdifullt langt utover studentenes rekker. Her vil mange kunne tilegne seg viktige innsikter. Jeg fikk hvert fall mye nyttig input på temaer som har engasjert meg i 20-30 år. Derfor vil jeg skrive ut et grundig konsentrat, ispedd mine tanker og noen få kritiske kommentarer.

Boka skiller mellom metode (konkrete verktøy og de tekniske prosedyrene for deres bruk) og metodologi, og påpeker at mange forskere altfor raskt hopper inn i metodene og innsamlingen av data. Forut for utforming av forskningsdesign og metodevalg, bør vi avklare vår forståelse av virkeligheten og hvordan den kan studeres. Vi kan her skille mellom tre nivåer:

• Ontologi: Hva består verden av; hva er den sosiale virkelighetenes beskaffenhet?
• Epistemologi: Hva kan vi vite om virkeligheten; hvordan oppnår vi erkjennelse, innsikt og kunnskap?
• Metodologi: Hvordan kan vi gå fram for å etablere ny kunnskap; hvilke metoder er tilgjengelige, og hvordan kan disse anvendes på en god måte?

Spørsmål som dette besvares på varierte måter, men boka sier at det likevel er mulig å beskrive to hovedformer for samfunnsforskning: naturalisme og konstruktivisme. Fra begge posisjonene er målet å etablere forskningsbasert kunnskap. Forskjellene handler om ulik forståelse av den sosiale virkelighetens natur, samt hvordan denne virkeligheten kan studeres og analyseres. Dette leder til uenighet om vitenskapen er enhetlig eller ikke, hva som er formålet med forskning, samt hvordan vi avgjør hvilke metoder, data og bevis vi bør stole på.

Dersom vi klarer å gripe disse nyansene, vil vi øke vår bevissthet om hvordan kunnskapsblikket innvirker på forskningen vi bedriver. Min forankring har lenge vært i en konstruktivistisk posisjon. Ta f.eks mine grønne bøker. Noen forventet sikkert å lese faktabaserte avklaringer av staus, årsaksmekanismer og løsninger. Men ambisjonen var en annen, nemlig å belyse strømninger som former samfunnsutviklingen – med sikte på å etablere forståelse av hvor de kommer fra, hvordan de preger oss, samt hva slags politisk mulighetsrom de gir oss.

En slik analyse har et tydelig konstruktivistisk anslag. Men dette må ikke tolkes som en avvisning av naturalistisk forskning. Jeg sier «ja takk, begge deler». Fra hver sin kant gir naturalisme og konstruktivisme viktige bidrag til en sammensatt, tidvis motsetningsfull kunnskapsdannelse. Vi trenger begge varianter.

Naturalismen

Den naturalistiske posisjonen legger til grunn at det finnes en Virkelig Verden, satt sammen av avgrensbare elementer og deres systematiske samspill. Denne virkeligheten eksisterer uavhengig av oss, og kan observeres og beskrives via observasjonsutsagn (objektivt sanne i den grad de korresponderer med virkeligheten). Forskningens mål er å synliggjøre verden slik den egentlig er, gjennom å beskrive empiriske regulariteter og avdekke kausalmekanismene som skaper disse regularitetene. Til dette trengs en logisk fornuft, som kan understøtte stegene fra registrerte fakta til kumulativ kunnskap.

Er ikke dette en grei beskrivelse av hva store deler av vår kunnskapsproduksjon søker i retning av? Ikke bare i akademia, men også i oppdragsforskningen – og, for så vidt; i journalistikken og annen sakprosa.

Jonathon Moses og Torbjørn Knutsen viser oss at sporene strekker seg tilbake til 1500- og 1600-tallet, da Galilei, Kepler og Newton grunnet sin vitenskap i systematiske observasjoner. Slik la de grunnlaget for en ny, empiristisk epistemologi, båret videre av vitenskapsfilosofer som Francis Bacon, John Locke og David Hume. Budskapet var at bare direkte observasjoner kan gi sikre utsagn om verden, hvorfra vi kan utlede sann kunnskap. Parallelt ble en mer rasjonalistisk posisjon utviklet av bl.a Rene Descartes. Metoden er her gjennomført reduksjonistisk. Hvert problem splittes i dets minste deler, hvorpå vi starter med de enkleste komponentene og systematisk bygger kunnskapen derfra.

I sin samtid framsto empirismen og rasjonalismen som motsetninger. Fra dagens utkikkspunkt er fellestrekkene vel så tydelige. I møtepunktet mellom dem ble den moderne vitenskapen forankret i sansebaserte observasjoner og rasjonell behandling av disse. Herfra strekker linjene seg videre fram mot samfunnsforskere som August Comte og Émile Durkheim. Sistnevnte etablerte en sosiologi som søkte etter sosiale lover gjennom systematisk, empirisk observasjon.

Noen år senere oppsto den logiske positivismen. Den fremmet krav om at forskning skulle preges av en stringent induktiv logikk, pluss at det måtte etableres et absolutt skille mellom vitenskap og ikke-vitenskap. Demarkasjonslinjen ble her formulert gjennom det såkalte verifikasjonsprinsippet, som angir prosedyrer for hvordan vi beveger oss fra systematisk observasjon til sikker kunnskap, gjennom å verifisere hver setning vi formulerer mot en objektivt gitt virkelighet. Sherlock Holmes gir en utmerket illustrasjon på en slik arbeidsmåte: han samler fakta, kombinerer dem, eliminerer de kombinasjonene som ikke kan støttes av bevis, og finner slik sannheten.

Karl Popper leverte en rammende kritikk mot en slik rendyrket posisjon. Hans poeng var at observasjoner alene ikke kan gi sikker kunnskap om framtiden. Å verifisere viten på absolutt sikker måte er sjelden mulig. Falsifikasjonsprinsippet er bedre, fordi vi der formulerer hypoteser som testes mot empirien, og forkastes hvis de viser seg feil. Popper gir med dette slipp på ønsket om å nå en endelig sannhet, men gir oss en prosedyre for å kunne kvitte oss med feiltagelser.

Senere tilføyde C. G. Hempel og Imre Lakatos noe viktig. Vitenskapen bør søke etter årsak/virkning-mekanismer, men dette krever at betingelsene for at en kausalmekanisme skal gjelde må avklares. Dette klarer vi ikke med empiriske observasjoner alene. Isteden må vi akseptere at teorier trengs for å kunne finne en vei gjennom empirien. I tillegg bør vi også innse at en teori kan romme både rett og feil, og består av utskiftbare elementer. På dette viset modereres falsifikasjonsprinsippet. Én feil er ikke tilstrekkelig til å forkaste en hel teori. Så lenge teoriens prediksjonskraft består, vil forskerne heller jobbe videre for å gjøre den mer robust.

Dette ble en kjapp gjennomgang av komplekse tema, som selvsagt behandles mer detaljert i Ways of Knowing. Vi står overfor en metodologi som rommer ulike nyanser, posisjoner og brytningspunkt, men på tvers av disse forskjellene finner vi likevel en del viktige trekk som går igjen. Det er disse fellestrekkene vi favner med begrepet «naturalisme».

Kritisk blikk på naturalismen

Kort oppsummert antar naturalistene at den virkelige verden har tydelige mønstre, som vi kan observere, beskrive og utnytte. Mon tro om dette er holdbart, i møtet med menneskets selvbevisste, kreative, intensjonelle handlinger? Dersom samfunnsmessige strukturer er skapt av mennesker, kan vel disse også endres eller rives ned? Kan en vitenskap som fokuserer på regularitet og likevekt, risikere å miste noe vesentlig? Burde ikke forskerens blikk også vendes mot asymmetri, bruddflater og tilblivelse?

Disse spørsmålene er viktige. Det er gjerne de stabile og vedvarende mønstrene som kommer i samfunnsforskningens fokus. Fører ikke dette til at vi undervurderer kraften i det sjeldne, som kommer overraskende og med stor effekt? Kanskje dette er grunnen til at samfunnsøkonomer litt for ofte overser det som skjer hinsides fagets etablerte modeller, som f.eks finanskrisen?

Herfra går det en sti videre til et annet, mer radikalt spørsmål: Er begrepene våre kun rasjonelle redskaper? Vil de ikke også være medskapende av den virkeligheten vi studerer?

Her kan vi f.eks peke på den omstridte tesen om «sivilisasjonskrig», lansert av Samuel P. Huntington i 1993. Begrepet ble møtt med mye faglig kritikk, men den spredte seg likevel, parallelt med voksende frykt for islam. Betyr dette at Huntington avdekket en objektiv realitet (naturalisme), eller kan vi si at krigsbegrepet brukes til å legitimere konflikten, og dermed har blitt en selvoppfyllende profeti (konstruktivisme)?

Lignende spørsmål kan stilles til begrepet «kvalitet» i offentlig tjenesteproduksjon. Begrepet har gjennom minst 20 år blitt koblet til kvantitative resultatindikatorer, med tilhørende målinger, sammenligninger og rangeringer. Spørsmålet blir da om måling av kvalitet vil avspeile en objektiv realitet (naturalisme), eller snarere må forstås som en virkelighet som formes og transformeres gjennom kraften i begrepet og dets tilkoblede praksiser (konstruktivisme)?

Eksemplene viser hvordan naturalisten og konstruktivisten betrakter verden på ulikt vis. Hva slags forskningsspørsmål som framstår som viktig, hvordan prosjektet designes og hvilke metoder som tas i bruk, preges på dette viset av hvordan vi oppfatter virkeligheten. De som kritiserer naturalismen, sier at samfunnsforskningen bør gjøre mer enn å lete etter faste mønstre. Vi bør også avdekke hvor mønstrene kommer fra, hvordan de har utviklet seg, hvordan de brytes mot hverandre, hvordan de skifter på å være synlige og mindre synlige – og; hvilke effekter alt dette har.

Leter vi etter slike trekk ved verden, innser vi raskt den samfunnsmessige ontologien ikke er ensartet. Snarere preges verden av pluralitet, der objektene vi studerer vil endre seg med konteksten de inngår i og perspektivene de betraktes fra. Sammenlinget med den virkeligheten naturvitenskapen utforsker, framstår den sosiale virkeligheten som mindre sikker, mer betinget, mer i stand til å framstille seg selv på varierte måter. Alt dette må vi ta innover oss, dersom vi skal bli gode forskere.

Den ontologiske kritikken leder videre til en epistemologisk tvil, som kan formuleres i tre varianter.

For det første: Hvis den sosiale verden er fylt med mening, må vi via disse meningene for å forstå det som foregår. Og mening bæres i stor grad gjennom språket, som skaper et nett av relasjoner mellom det vi observerer og det vi alt mener å vite. Denne innsikten har i stor grad blitt oversett av naturalistene. Isteden tenderer en til å betrakte språket som et gjennomsiktig redskap, som vi uten videre kan bruke til å formulere og formidle klare og presise observasjonsutsagn.

For det andre: I det vi erkjenner at vår forforståelse alltid vil innvirke på det vi studerer, må vi innse at fakta ikke bare finnes «der ute». Vel så mye må empirien forstås som skapt gjennom våre fortolkningsprosesser, der vår teoretiske interesse, problemet vi utforsker og situasjonen vi befinner oss i, gir observasjonen en retning som innvirker på hva vi ser. Alt dette leder til en tredje utfordring, rettet mot selve den vitenskapelige rasjonalitetens autoritet: Kan for sterke krav om logisk fornuft medføre at vi mister kontakten med viktige deler av den menneskelige erfaringen?

Slike ontologiske og epistemologiske former for tvil, åpner for et spørsmål om kravet om enhetlig vitenskapelig metodologi er for strengt? Bør vi heller søke i retning metodologisk pluralisme (med tydelig grensedragning overfor det som ikke kan regnes som vitenskap), eventuelt mer radikalt fleksible analysestrategier (uten noen entydig grensedragning mellom vitenskap/annen kunnskap)? Vil ikke slike varianter åpne for en forskning som kan berøre mer av virkeligheten? Via spørsmål som dette, åpner vi døra til en alternativ metodologi.

Konstruktivismen

Den naturalistiske metodologien rommer viktige former for skepsis. David Humes pekte f.eks på at selv om vi ser at en biljardkule treffer en annen kule som så settes i bevegelse, kan vi ikke se selve årsaksmekanismen. Hume mente dette tilsa at vitenskapen burde begrense seg til å beskrive empiriske mønstre.

Med samfunnsvitenskapen blir det enda mer komplekst, ettersom forskeren her ikke bare har fokus på en fysisk mekanisme (som Hume var opptatt av), men også intensjonelle (biljardspillernes tanker, mål osv) og institusjonelle mekanismer. Sistnevnte møter vi gjennom biljardspillets regler. Disse er utviklet over tid og foranderlige. Ved et gitt tidspunkt utgjør de likevel entydige krav til spillerne, samtidig som de (mer diffust) vil være del av spillernes og tilskuernes meningshorisont.

Ved å peke på slike faktorer, trer konturene av en kompleks virkelighet fram, der variablene verken er konstante eller enkle å skille fra hverandre. Dette utfordrer naturalismens strenge krav om å avdekke virkelighetens regulariteter og kausalmekanismer.

Et avgjørende bidrag til konstruktivismen finner vi i Immanuel Kants skille mellom verden i seg selv (noumena) og hvordan denne oppfattes av oss (phenoumena). Med dette skapes det en åpning for at de regularitetene vi observerer, ikke befinner seg i naturen, men snarere er en effekt av vår ordning av tingene.

For Kant handlet dette om å avdekke medfødte ordningskategorier, som gjør at vi uten videre vet at biljardkulen som setter en annen kule i bevegelse handler om årsak/virkning. Men tanken om et skille mellom virkeligheten og vår oppfatning av denne, åpnet for noe mer, nemlig analyser av hvordan kulturen, samfunnet, tiden vi lever i osv legger føringer på hvordan både forskere og folk flest ordner verden.

Moses & Knutsen deler disse faktorene i fire kategorier, som utvilsomt flyter over i hverandre.

For det første lever vi i historien, som over tid etablerer et dynamisk, bevegelig «basseng» av felles kunnskap. Thomas Kuhn peker f.eks på hvordan naturvitenskapens spørsmål, prosedyrer og etablerte sannheter, vil preges av en innramming (eller et paradigme) som før eller senere vil endre seg.

Dernest virker vår sosiale virkelighet inn på kunnskapsdannelsen. Dette gjelder ikke bare i storsamfunnet, men også i samspillet mellom ulike forskere. De ideene og argumentene vi fremmer, er sjelden basert på direkte, empirisk observasjon. Snarere er vitenselementene utviklet av mennesker vi aldri har møtt, og ivaretatt gjennom sosialt samspill og sosiale relasjoner (med mer eller mindre preg av hierarki og makt).

En tredje kategori omhandler ideenes rolle. Enkelt sagt vil ideer forme vår forforståelse, og dermed innvirke på kunnskapsprosessen. Anthony Giddens begrep om «strukturering» formidler noe viktig her. Vi befinner oss alltid innenfor forutgående strukturer, som samtidig modifiseres gjennom våre handlinger. Dette gjelder også for samfunnsforskeren eller journalisten. De observerer en verden som alt er fortolket av andre, hvilket betyr at de opererer i den virkeligheten de forsøker å etablere kunnskap om.

Herfra ledes vi videre til en fjerde kategori, nemlig språk og kommunikasjon. Mens naturalister betrakter språket som rasjonelt redskap og gjennomsiktig medium, ser konstruktivisten språket som noe vi «lever i». Språket involverer hele samfunnet, former blikket vårt, og muliggjør kommunikative handlinger mellom mennesker. Bidragsytere til slike tanker finner vi bl.a annet hos Ferdinand de Saussure, strukturalismen og post-strukturalismen.

Om jeg her skal legge inn litt kritikk mot Ways of Knowing, burde forfatterne gått mer inn i fenomenologien og kommunikasjonsteoriene til henholdsvis Jürgen Habermas og Niklas Luhmann, gitt at de bidrar til den språklige vendingen via andre spor enn (post-)strukturalismen. Videre er det diskutabelt å plassere Michel Foucault i idé-kategorien. Foucault rettet sine analyser mot hvordan både objektene vi utforsker og de subjektposisjonene vi inntar, inngår i (re)konstruerende prosesser, i et kontinuerlig samspill mellom viten og makt. Mitt kritiske innspill vil være at dette ikke kan reduseres til ideer, men snarere handler om virkelighetsformende strømninger der ord og ting, utsagn og praksiser veves sammen.

Uansett, det viktige her er at vi må innse at i konstruktivistisk forskning møter vi en rekke ulike tankespor og perspektiver. Det er vanskelig å se noen entydig ontologi, epistemologi eller metodologi her. Det de ulike bidragsyterne har til felles, er at de er kritiske til naturalismens dominans og makteffekter. Ut av denne kritikken vokser det fram elementer som henger mer eller mindre sammen:

• En ontologi basert på at vi både er formbare og aktivt deltar i formingen av vår verden, hvilket medfører at tvetydighet og omskiftelighet gis større rom enn i naturalismen.
• En epistemologi der persepsjon og fornuft suppleres med f.eks empati, og der kontekstens betydning for hva vi kan vite vektlegges mer. Det legges til grunn at viten og makt samspiller, med den følge at vi som forskere også inngår i formingen av virkeligheten vi studerer.
• En metodologi som aksepterer at verden er fylt med repetisjoner og regulariteter, men utforsker disse som midlertidige, formbare konstruksjoner.

Vi har med dette gitt en skisse av naturalismen og konstruktivismen. Det som gjenstår er å mer kort bevege oss gjennom de til sammen åtte kapitlene i Ways of Knowing der de metodologiske posisjonene kobles til konkrete forskningsmetoder.

Forskningsmetoder i naturalistisk innramming

Naturalismen opererer ut fra et entydig metodehierarki. Den eksperimentelle metoden er idealet, med dens mulighet til å systematisk ordne, kontrollere, måle og teste kausale relasjoner. Statistikken er en bra erstatning, ettersom den ivaretar eksperimentets sterkeste sider, spesielt det at teori/empiri og årsak/effekt-variablene kan skilles tydelig fra hverandre. Dersom antall observasjoner er begrenset, er den komparative metoden akseptabel. I verste fall, dersom selv det å sammenligne ulike cases er umulig, er det greit å gripe til rene casestudier og/eller historisk metode.

Poenget her er (som vi har sett) at naturalisten legger til grunn at vi gjennom systematisk bruk av metoder og teknikker kan avdekke regulariteter i virkeligheten. Kontroll og sammenligning er grunnteknikker for identifisering, isolering og utforskning av regularitet mellom isolerte variabler. Klarer vi dette, har vi tatt første steget på veien mot å etablere objektiv kunnskap om årsak/virkning-mekanismer i samfunnet. Eksperimentet blir dermed den fremste metoden for naturalisten, gitt at vi her kan maksimerer muligheten til kontroll. Utfordringen er at selv om slike metoder er nyttige i naturvitenskapen, er de ikke nødvendigvis enkle å overføre til samfunnsvitenskapen – der både etiske, praktiske og rent metodiske faktorer gjør forskningen mer kompleks.

Dermed blir statistikken er mer plausibel metode for de fleste samfunnsforskerne. Via dens teknikker kan vi samle empiri fra populasjonen som helhet, og bruke dette til å beskrive regulariteter, analysere korrelasjoner og etablere prediksjoner. Metoden er effektiv, og den tilfredsstiller naturalismens krav til god forskning. Som ved eksperimentet er forutsetningen at virkeligheten kan deles inn i uavhengige, entydige variabler, som en så søker etter mønstre mellom. Det legges til grunn at mønstrene både finnes i verden, og er så stabile at analysen kan generaliseres til populasjonen som helhet.

Den komparative metoden aksepteres også. Det er mulig å si at all vitenskap er sammenlignende av natur. Dessuten er metodene for systematisk komparasjon modellert ut fra eksperimentelle/statistiske design. Alle de tre metodene involverer kontrollert variabel-analyse. Forskjellen ligger i at den komparative metoden ikke ser bort fra den naturlige konteksten det hele foregår innenfor, hvilket åpner for mer sammensatte studier av utvalgte kausalmekanismer. For naturalismen ligger det et problem her; når casene er få og basert på selektivt utvalg, blir muligheten til å generalisere kunnskapen svakere. En forsøker gjerne å møte dette ved å legge strenge begrensninger på den komparative analysen.

Et siste alternativ er å ta i bruk f.eks historisk metode, intervjuer og casestudier. Dette møtes med ambivalens innenfor naturalismen. Det kvalitative intervjuet gir utvilsomt viktig tilgang til enkeltpersoners livsverden og konkrete praksis, noe empirister vet å verdsette. Men samtidig ligger det en forventning i naturalismen om at all forskning skal kunne gjøre slutninger fra partikulære data til generaliserbar kunnskap. De som intervjues bør derfor være representative for det de er del av, og forskeren må ha sterk bevissthet om faren for målefeil av ulike slag. Dette leder til en metodelitteratur med preg av strenge retningslinjer for både datainnsamling og analyse. Først når forskeren klarer å møte kravene og systematisere metodebruken, vil naturalisten kunne akseptere at intervjuet osv kan supplere de mer systematiske metodene.

Forskningsmetoder i konstruktivistisk innramming

For naturalisten er det å hente ut, beskrive og forklare mønstre i den samfunnsmessige virkeligheten en rimelig rett-fram-prosess. For konstruktivisten er det mer komplekst – fordi virkeligheten ikke ses som en entydig størrelse som kan fanges i sin helhet, og fordi data ikke forstås som objektive enheter som bare kan graves fram.

Casestudiens fokus på helhetlig kontekst blir dermed en mer relevant forskningsstrategi, der forskeren gjerne forsøker å belyse casen gjennom tykk beskrivelse. Det legges til grunn at varierte framstillinger er mulig, og at det å anvende ulike perspektiver er mer fruktbart enn å søke etter den eneste ene sannheten. Derfor er caseutvelgelsen og datainnsamlingen mindre streng og mer åpen for fleksible tilpasninger enn innenfor naturalismen.

Vi nevnte at Sherloc Holmes representerer en rendyrket naturalisme. Motsatsen finner vi i Miss Marple. Hennes framgangsmåte handler ikke om systematiske metodeprosedyrer, men om intim kjennskap til folk og kontekst. Via nærgående tolkingsarbeid kan konstruktivisten belyse hvordan kommunikative mønstre, sosiale mekanismer, historiske føringer, ideer og diskurser fungerer til å gi samfunnslivet en midlertidig innramming og en retning.

Enda en gang må jeg protestere litt på framstillingen av Michel Foucault. Det blir for mye fokus på mening, ideer, representasjoner og lingvistiske regulariteter. Det diakrone og materielle blir i for stor grad borte. Min bok Foucault og den norske barnehagen synliggjør den analytiske betydningen av disse nyansene. Når det er sagt, vil jeg understreke at denne kritikken ikke rokker ved den overordnede argumentasjonen til Moses & Knutsen.

Selv om konstruktivister gjerne søker narrativ framstilling av enkeltcases, benyttes også komparativ analyse. Ikke for å avdekke lovmessigheter, men for å belyse variasjonen mellom kontekster, diskurser osv. F.eks sammenligner Foucault i Tingenes Orden i) tre tidsmessig påfølgende epistemologiske rom, samt ii) parallelt eksisterende kunnskapsfelt, i vår tid kjent som økonomi, biologi og språkvitenskap. Hypotesen er at bruddene mellom hver tidsepoke er så markant, at de tre kunnskapsfeltene har mer til felles med hverandre enn sine egne forgjengere. Dette er radikalt, fordi det utfordrer vitenskapens framskrittsfortelling. Tilsvarende i Overvåking og straff, der Foucault i løpet av de første sidene skaper en tydelig kontrast mellom to påfølgende strafferegimer. På lignende vis bruker jeg et komparativt grep i Fra evig vekst til grønn politikk, ved å belyse tre diskurser og hva slags virkeligheter de leder i retning av.

Mange konstruktivister nærer skepsis overfor statistikken, ettersom metoden legger lite vekt på kontekstuelle faktorer. Framfor å anvende statistikk, forsker en heller på hvordan tallproduksjonen inngår i formingen av samfunnsmessig virkelighet. Her burde Moses & Knutsen lagt inn en referanse til en omfattende antologi produsert ved deres eget institutt, nemlig The Mutual Construction of Statisics and Society. Samtidig har de et viktig poeng når de peker på at det de senere årene er utviklet sofistikerte statistiske metoder med konstruktivistisk anslag. Dette åpner spennende muligheter for en mer kvantitativ konstruktivisme.

Som nevnt er eksperimentet den foretrukne metoden for naturalistene. Ways of Knowing får fint fram at en slik metode kan anvendes også innenfor en konstruktivistisk horisont – men; der naturalisten luker bort konteksten, er det nettopp den som her kommer i fokus. Boka kunne gitt mer plass til etnometodologisk hverdagssosiologi, men gir isteden interessante beskrivelser av kunstig frambrakte kontekster (f.eks nettbaserte musikkmarkeder), bruk av imaginære resonnementer (det vises til Platon, Hobbes og Rousseau, så vel som Helge Ingstad), samt aksjonsforskning.

Alt i alt

Denne gjennomgangen ble lengre enn planlagt. Det betyr selvsagt ikke at alle nyansene er belyst. Boka bør definitivt leses i sin helhet, fordi den utgjør en læringes tour de force for de som tar seg tid til en rolig og grundig gjennomgang.

Oppsummert kan vi si at naturalismen søker en streng definisjon av hva som er vitenskap, og opererer med et tydelig hierarki av metoder. Konstruktivismen er mindre ensartet, uten klare avgrensninger og med fleksibel holdning til metodebruk og metoderegler. Innenfor disse to idealtypene er mangfoldet og brytningene til dels markante. Ja, blant konstruktivistene er variasjonen tidvis så stor at det kan diskuteres om det er riktig å samle dem i én kategori? Moses & Knutsen har uansett gjort dette, og i pedagogisk forstand fungerer dette grepet veldig bra.

Vi bør ikke tenke todelingen som en enten/eller-dikotomi. Det finnes gråsoner mellom posisjonene, og det bør være mulig å bygge bro fra den ene til den andre, der en henter styrker fra begge sider. Jeg liker at boka anlegger et slikt perspektiv, for tiden er overmoden for å komme seg ut av skyttergravskrigen som i lang tid har fått utfolde seg.

Samtidig bør vi anerkjenne at forskjellene er reelle og betydningsfulle. Ifølge forfatterne er distinksjonen langt viktigere enn den tradisjonelle debatten mellom kvantitativ og kvalitativ metode. Ways of Knowing antyder at sistnevnte skille omtrent kan skrinlegges. Dette synes jeg kanskje blir å strekke poenget for langt. Det finnes nok av litteratur som påviser viktige skiller mellom kvantitative og kvalitative metoder, den kunnskapen hver av disse frambringes, samt de effektene forskjellene kan ha. Men dét er en annen diskusjon.

Til sist må vi sveipe innom såkalt vitenskapelig realisme, et bevisst program for å overkomme skillet naturalisme vs konstruktivisme. Denne posisjonen preges mest av naturalistisk metodologi, men legger samtidig en mer «føyelig ontologi» til grunn – der den samfunnsmessige virkeligheten betraktes som både strukturert, variert og i endring. Moses & Knutsen har nok sympati for dette programmet, men advarer samtidig mot ønsket om å etablere en ny enhetsvitenskap som søker å sluke all variasjon. Da er det bedre å akseptere forskjellene, samtidig som vi forsøker å bedre muligheter for kommunikasjon og samspill mellom naturalismen og konstruktivismen.