Klima – kamp uten refleksjon?

Ser du klimakampen som en idéløs og refleksjonsfri sone, der det eneste som trengs er å etablere korrekt kunnskap og gjøre de rette tingene? Er ikke en slik tanke litt for overfladisk og substansløs?

La meg starte dette lille essayet med en personlig innrømmelse: Da jeg skrev Framtidens Norge trodde jeg at boka kom til å bli tatt imot som en gave i miljøbevegelsen. Ikke a la disse presangene vi forbruker uten å tenke, men snarere en gave som krever litt innsats om en vil ha glede av den.

Slik sa jeg det i forordet:

Teksten er ingen utredning, og angir ikke noe program. Framfor «rett fram»-argumentasjon og påståelige konklusjoner, inviterer jeg inn i et mangfoldig landskap, der siktemålet er å skape refleksjon og diskusjon. Hvis boka finner lesere som blir inspirert til å tenke selv, har den oppnådd noe verdifullt.

Mangfoldet sikres her gjennom å løfte, framsnakke og spille videre på en rekke grønne stemmer. I norsk kontekst favner dette Arne Næss, Erik Dammann, Kristin Asdal, Sigurd Hverven, Eivind Hoff-Elimari, Ove Jakobsen og mange flere. Steg for steg formes en oase av ulike stemmer som vibrerer mot hverandre, der kunnskapen ligger i selve vibrasjonen snarere enn i én stemme.

Nå vet en jo aldri om heimesnekrede gaver blir vellykket. Om det skrevne ordet ikke blir lest, eller dets formål ikke forstås, vil gaven miste sin verdi. Jeg er klar over at mitt skriveprosjekt krasjer med en tendens til at bredt fokus på naturmiljøet gradvis har blitt fortrengt av klimakampen. Samtidig har løsningene blitt stadig mer forankret i teknologiens verden, supplert med mye prat om vårt personlige ansvar.

Slik har miljøtenkningen blitt teknifisert og individualisert, mens rommet for samfunnsorientert refleksjon har blitt snevret inn. I den grad det finnes noen samfunnskritikk der, handler den gjerne om å avsløre hvem som har gjort hvilke feil gjennom de siste 30 årene. Spørsmålet er vel om vi ikke trenger mer enn som så?

Kunnskap om samfunnsutviklingen

Jeg har tidligere brukt Eivind Trædals bok Det svarte skiftet til å illustrere poenget. Framstillingen er både god og treffende, noe jeg berømmet i min anmeldelse i Ny Tid. Samtidig er det ikke til å komme forbi at den er skrevet i et kunnskapsmessig vakuum. Det finnes et bredt spekter av faglitteratur som viser at skiftet fra ambisiøse miljømål til grå politikk ikke kan reduseres til hva norske politikere tenkte og gjorde gjennom 1990- og 2000-tallet. Snarere handlet det om et internasjonalt retningsskifte, der avgjørende forskyvninger var på plass alt tidlig på 1980-tallet.

Refleksjon 1Denne innsikten er åpenbart viktig, om vi vil forstå den verden vi lever i. Vi kommer ikke dit uten å belyse strømningene som løftet fram en revitalisert teknologioptimisme, som ga oss vitenskapelig kunnskap om naturens tålegrenser, som fremmet skadebegrensning og gradvise tilpasninger som overordnet strategi, som ga vind i seilene til nyliberalismen og dens tilhørende tro på markedsbaserte løsninger – og; som med styrke forfektet nødvendigheten av internasjonale forhandlinger, avtaler og systemer.

Det kan tidvis virke som om den komplekse, sammensatte kunnskapen om disse faktorenes samspill ikke tas på alvor, i en verden der det politiske ansvaret er individualisert og den historiske horisonten blir stadig kortere. Burde vi ikke innse at også det bredere, samfunnsfaglige kunnskapsspekteret trengs for å forstå den situasjonen vi befinner oss i? Er det ikke først via dette nivået (og dets relasjon til komplekse realiteter i naturmiljøet) vi virkelig kan forstå det handlingsrommet vi alle opererer på innsiden av?

Inni meg formulerer jeg spørsmålene med retorisk snert, fordi jeg er litt oppgitt over hva jeg ser rundt meg. Vi lever i en tid der vi tvinges i retning av et endimensjonalt fokus på klima, kamp og kjappe løsninger. Målet blir å avsløre og angripe det som er feil, etablere korrekte tenkemåter og utvikle instrumentelle løsningsstrategier. Fra vitenskapen forventer vi å få harde fakta, hvorpå vi med teknologien i baklomma skal marsjere systematisk framover.

Fra en slik posisjon vil det å tenke, reflektere, diskutere og koble seg mot ideer om samfunnsmekanismer i mer generell forstand, oppleves som altfor tidkrevende og komplekst: Belyse hvordan vekstmekanismen er innvevd i samfunnsmessig mønstre hinsides Erna Solberg & co? Vise hvordan den grønne tanken samspiller med et tidvis tvetydig sett av ideer, forestillinger og visjoner? Beskrive hvordan miljøengasjerte veves inn i store fortellinger, som tidvis søker i samme retning, men også krasjer med hverandre? Det er bare å se Bellona og Zero opp mot Naturvernforbundet og Framtiden i våre hender, så burde vel det siste poenget være åpenbart.

Et grønt samfunnsprosjekt

Å bruke tid på sånt er unødvendig støy, tenker noen, der de står klare til å marsjere stødig framover. Jeg ser konturene av slike reaksjoner i enkelte tekster, f.eks Gunn Hild Lems essay Den ukrivelige virkeligheten i Prosa 1/2019. Er det ikke en kritikk her mot bøker som ikke gir en klar retningsanvisning? Jeg forundres litt over dette behovet for å få konklusjonene servert. Er det ikke mer fruktbart at leseren møter spørsmålene, nyansene, begrepene og refleksjonen, og bruker dette som springbrett til å tenke selv – med sikte på å inngå i prosessene fram mot mulige konklusjoner?

En lignende følelse får jeg i møtet med Karl-Fredrik Tangens Ubehaget i miljøet (Pan 9. mars 2019). Her er framstillingen av mitt bokprosjekt noe mer presis, men det at jeg bekjenner meg til et økologisk radikalt men liberalt sentrum, møtes med skepsis: «Der er de tvisynte, og åpne for teknologi, vekst, nøkternhet og alt ellers fra miljøtematikkens smörgåsbord».

Ja vel? Det skal noe til å finne teknologi- og vekststøtte i Framtidens Norge, utover at jeg i siste kapittel innrømmer at teknologien selvsagt vil kunne gjøre en forskjell, så lenge samfunnet ikke rakner i sammenføyningene – og; at en generell vekstkritikk, der vi forsøker å tenke økonomien på nytt, selvsagt ikke medfører at ingenting kan vokse.

Mon tro om boka forløser skepsis fordi framstillingen ikke gis et rødt anslag? Delvis ved at jeg holder fast på at vekstmekanismen er skapt i en symbiose mellom staten, næringslivet og befolkningen, og slik sett handler om mer enn kapitalisme. Delvis fordi miljøkrisene har bidratt til at en 2-300 år lang drøm om et rasjonelt, gjennomplanlagt samfunn atter en gang har blitt hentet fram. Stilt overfor en slik visjon blir det ikke tilstrekkelig at jeg framhever sosial rettferdighet og framsnakker økt styringsvilje. Det blir neppe bra nok før alle momenter føyes inn i en systematisk samfunnsteori, innrettet slik at vi kan luke bort den liberale dynamikkens tilfeldigheter?

Jeg nøyer meg med å slå fast at ivaretagelse av naturmiljøet aldri kan reduseres til verken harde fakta eller totale teorier. Både empirien og de teoretiske anslagene må gripes, løftes fram, forhandles om og innpasses i et mangefasettert samfunnsprosjekt. I brytningen mellom naturmiljøet og samfunnsutviklingen bør vi aldri underkjenne verdien av kritisk refleksjon og åpen diskusjon, uansett hvor klare formeninger vi måtte ha om veien og målet. Framfor krav om å gå i takt, bør vi se verdien av varierte posisjoner, der vi lar det grønne feltet fylles med mangfold, uenighet og genuin debatt.

Referanser

10 tanker om “Klima – kamp uten refleksjon?

    • Det er enkelt sagt: Systemkritikken ligger i problematiseringen av «vekstmekanismen», i søket etter en mulighet for å tenke på utsiden av evig vekst-ideen.

      Dette har jeg skrevet om mange steder: i bøkene mine, i avisartikler, i flere blogginnlegg. Men min måte å kritisere på er ikke polemisk. Dermed ser en kanskje ikke at jeg problematiserer en grunnfortelling i det moderne samfunnet?

  1. Jeg har lest to av dine bøker og det meste av det som står på bloggen din. Jeg har forstått at du ønsker å problematisere vekstmekanismen. Men jeg savner altså en tydelige redegjørelse for premisser for vekstmekanismen…

    • Da tror jeg du bør lese kapittel 5 i «Fra evig vekst til grønn politikk» på nytt, Camilla, for der gjør jeg jo nettopp det. Eller, jeg stiller ikke opp premisser, men belyser samvirkende faktorer (en viktig nyanse, ettersom jeg ikke bedriver lovsøkende samfunnsforskning; en mekanisme er i mitt faglige blikk alltid en skapt og dermed foranderlig størrelse, men ikke mindre betydningsfull av den grunn).

  2. Uklart for meg hva du mener med «lovsøkende samfunnsforskning». Men når jeg snakker om premisser sikter jeg jo ikke akkurat til naturgitte lovmessigheter…Og slik har jeg da heller aldri forstått deg..?

    • Takk for oppklaring. Jeg ble litt usikker på hva du mente med premisser. Det kunne jo innebære å søke etter entydige kausaleffekter, der premissene blir et slags utgangspunkt for alt annet. Mitt forskerblikk er som nevnt mer rettet mot «konfigurasjoner», i betydningen tidsavgrensede relasjoner mellom visse faktorer, samt de effektene dette får for samfunnsutviklingen.

      I debutbokas del A identifisere jeg vekstmekanismen i møtepunktet mellom statsmakt, økonomiske interesser og befolkningens ønsker og behov. Min tese er at det skapes en selvforsterkende mekanisme her, som gjør at veksttvangen rammer inn politikken, blir dens forutsetning, ledetråd og suksessindikator. Det jeg håper å oppnå, er å åpne opp for en diskusjon om det trenger å være sånn, eller om det er mulig å tenke samfunnsutviklingen langs andre spor.

  3. Tok kvelden, og så glemte jeg saken her.. Men i dag kom jeg på å gå inn å sjekke om det hadde blitt sagt noe mer, og .. Fint!
    Nå tror jeg faktisk at jeg endelig kanskje forstår ditt prosjekt, jeg trenger rene ord for penga, ikke redegjørelser i kapittel fem… :
    Samfunnssystemet vi lever innenfor, eller vekstmekanismen som du kaller det, beskriver du på samme måte som Jurgen Habermas gjør når han snakker om stat, marked og de sivile forordninger. I motsetning til Habermas er du ikke ute etter å skape bedre balanse mellom systemene, men via den diskursive analyse forsøke å endre systemet? Mens du samtidig plasserer deg politisk innenfor et liberalt sentrum – det henger vel ikke på greip..!?

    Det er med diskursanalyse du skal drive systemkritikk, og med denne metoden retter du blikket mot avgrensede relasjoner mellom visse faktorer, samt effektene dette får for samfunnsutviklingen. Minner meg egentlig veldig om det som kalles en pragmatisk metodologi, en term jeg er adskillig mer fortrolig med (og som jeg også skulle tro er mer brukervennlig hvis man ønsker å plassere seg inn i den vitenskapsteoretiske debatten som stadig pågår både innad i forskermiljøet og i media… men det er kanskje bare meg..) Pragmatisme, og jeg antar også diskursiv analyse, tilsier et vitenskapssyn uten en fast metodologisk posisjon; man velger seg isteden innfallsvinkel og metode etter forskningsobjektets særpreg. Tanken hos de radikale pragmatikerne er at et metodologisk mangfold, på sikt, vil medføre at de de gamle lovmessighetene brytes ned, og at noe nytt vil komme til. Det er vel omtrent det samme som du håper på, at man via diskursanalysen kan bidra til at vi kollektivt vil bli i stand til å tenke samfunnsutviklingen langs andre spor?

    Jeg tror og håper nå at jeg endelig har forstått hva ditt prosjekt handler om ? I så fall kan jeg selv klare å formulere en viss form for konkret problematisering. Så lenge ting er uklart blir det jo ikke så greit å vite hva det er man skal gripe fatt i for å gjøre ting klart. Mine problematiserende kommentarer til ditt prosjekt går blant annet ut på om å stille spørsmål om metodologisk pragmatisme faktisk har det i seg å sprenge lovmessighetene, (noe jeg også mener er viktig) og videre om det virkelig er korrekt å definere vårt system slik Habermas gjør det – er det kanskje ikke noe han overser? Skulle en slik problematisering være interessant, se gjerne en artikkel på min blogg der jeg forsøker å redegjøre for nettopp dette: http://ckfadum.blogspot.com/2015/07/tid-for-helhet.html

  4. Jeg leste en gang en påstand om at Michel Foucault aldri hadde er helt avklart forhold til hva han søkte i retning av. Han beveget seg inn i komplekse temaer fordi de engasjerte han, og så ble det bøker ut av det.

    Aner ikke om dette er sant, men: det føles velkjent for min del 🙂

    Min første bok ble skrevet ut fra en kunnskapsambisjon, men mange fant et tydelig politiske budskap der. Sånt er spennende, en forfatter har ikke kontroll på hva leserne gjør med boka. Uansett; det kunnskapsmessige handlet om å belyse forholdet mellom vekstmekanismen og det grønne alternativet, samt å vise mangfoldet og brytningene i den grønne tenkningen. Min andre bok strekker dette videre, ved at jeg forsøker å se framover og vise implikasjonene av møtet mellom det bestående samfunnet og en relativt radikal, grønn tanke.

    Den setningen du formulerer om at et diskursanalytisk perspektiv kan sette oss i stand til «å tenke samfunnsutviklingen langs andre spor», er veldig treffende. Jeg kunne sagt mye mer om dette i bøkene mine, men har bevisst valgt å tone det ned. Det er noe med at jeg har definert meg som diskursanalytiker i 24 år. Når jeg skriver tar jeg steget inn i perspektivet, og utøver det, uten å måtte tenke så mye over hva jeg gjør.

    Jeg tror nok du har rett i at det er slektskap mellom Foucaults analysestrategier og pragmatisme. Jeg var opptatt av samfunnsteorier, kunnskapsteori og metodologi da jeg skrev doktoravhandlingen min, men med årene har jeg blitt stadig fokusert på empirien – dvs «den grønne tanken», hva den impliserer og hva slags effekter den har/kan få, på veien fram mot et transformert samfunn.

    • Det jeg skrev her preges litt av at jeg tenker høyt. Godt mulig jeg ikke svarer presist på det du spør om, Camilla, men dét handler i så fall om at jeg ikke har helt klare svar 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s