Miljøpolitikk i 9 varianter

Gjennom flere års skriving har jeg forsøkt å belyse våre ulike måter å forholde oss til miljøkriser, miljøpolitikk og det grønne skiftet. Tiden er inne for å servere alle varianter på ett brett.

Hvis jeg svømmer i ei elv, vil jeg kjenne strømninger som griper tak i meg og fører meg avgårde. De leder alltid i ei retning, men har samtidig noe uforutsigbart ved seg.

Slike strømninger finnes også i politikken og samfunnslivet. De formes i dialogen og kranglingen, samspillet og brytningene mellom oss alle – gjennom hvordan vi betrakter, setter ord på, diskuterer og forsøker å ordne den verden vi lever i.

Ramme med teknologi

Miljøpolitiske strømninger

Om du ønsker å belyse slike strømninger, kan du gjøre det via ordet «diskurs». Den teoretiske tanken er enkelt sagt at den diskursen vi flyter med i, vil føre oss i ei retning, prege våre erfaringer, forme våre tanker om hva som er sant, riktig, nødvendig og/eller smart – og dermed også hva vi kjemper for å få gjennomslag for.

I mine bøker om grønn politikk og grønn samfunnsutvikling har jeg identifisert ni varianter. Kjenner du deg igjen i noen av disse, mon tro?

1) Vekstbasert framskritt: Etablerte seg i et møtepunkt mellom staten, økonomien og befolkningen, forankret i det såkalte vekstkompromisset mellom rød/blå politikk, med bruttonasjonalprodukt (BNP) som beviset på om politikken var vellykket eller ikke. Budskapet er at det vekstbaserte framskrittet gir løsninger på alt, også de problemene som oppstår underveis.

2) Teknisk problemløsning: Helt siden en ble klar over at det vekstbaserte framskrittet ga miljøutfordringer, har det eksistert en nedtonet, teknisk, pragmatisk strømning – der konkrete miljøgrep, forankret i administrative eller markedsbaserte ordninger, ses som løsning på ethvert problem.

3) Økologisk-etisk kritikk: En tenkemåte løftet fram av Arne Næss og Erik Dammann, i opposisjon til både vekstmotiv og teknifiserte løsningstanker, med forankring i «den naturlige naturen» som en absolutt grense for menneskelig utfoldelse. Gjennom etisk bevissthet og mer nedtonet livsform, der naturen skrives inn på linje med menneskets interesser og behov, vil balansen i økosystemene kunne gjenoppstå.

4) Modernistisk vekstkritikk: Med utspring i rapporten «Limits to Growth» vokste det fram et tankespor som forente kritiske elementer fra diskurs 3 med troen på styringsmakt, administrativ kontroll og teknisk-vitenskapelig kunnskap i diskurs 2. Via rasjonelle grep åpnes muligheten for at en kan bremse den miljønegative, grå veksten, samtidig som en bevarer troen på grønt framskritt.

5) Nymarxistisk økokritikk: Elementer fra både økologisk-etisk tenkning og den modernistiske kritikken føyes inn i en venstreradikal kritikk mot kapitalismen, patriarkatet og andre etablerte maktstrukturer – med tilhørende krav om at samfunnssystemet som sådan må endres markant.

6) Grønn (evt. økologisk) modernisering: Alt på 1980-tallet ble diskurs 3, 4 og delvis 5 temmet ved at deres varierte kritikk ble inkorporert i det moderne samfunnsmaskineriet. Den nye diskursen ble konsolidert gjennom Brundtland-kommisjonens forening av økonomisk, sosial og økologisk bærekraft i begrepet «bærekraftig utvikling», ettersom dette gjorde det mulig å betrakte vekst/vern som gjensidige størrelser framfor motsetninger.

7) Grønn transformasjon via begrensning: En moderert utgave av den økologisk-etiske tanken (diskurs 3). En aksepterer at teknologi, vitenskap og bærekraftig utvikling er betydningsfullt, men fastholder at hensynet til naturen krever at vi toner oss ned og i større grad begrenser våre aktiviteter – hvilket betinger vekstkritisk bevissthet og modigere veivalg enn diskurs 6 åpner for.

8) Grønn transformasjon via kultivering: Mye til felles med diskurs 7, men med forbehold om at noe for alltid er endret eller formørket. Den naturnære økokritikken (diskurs 3) framstår derfor som naiv, ute av takt med en hybrid samtid der natur, menneske og teknologi ikke lenger kan skilles fra hverandre. Gitt dette anses kultivering av samfunn/natur-veven som mer realistisk enn vern av naturlig natur og krav om menneskelig tilbaketrekning.

9) Økomodernisme: Kan leses som en radikalisering av diskurs 6, forankret i en sterk vilje til å utnytte vitenskapen, teknologien og muligheten for rasjonell samfunnsorganisering fullt ut – med sikte på å bevege menneskeheten i retning av en ultramoderne virkelighet.

Tanker på tvers

Ytringer som avviser hele miljøproblematikken ramler utenfor det jeg skriver om her. Tilsvarende vil det ta for mye plass å belyse variasjonen i hver strømning. Både nr 3, 5 og 9 har f.eks radikalt anslag, men hvor langt en strekker det er ikke gitt.

Sveiper vi blikket over landskapet som helhet, virker det rimelig klart at den grønne/økologiske moderniseringen (diskurs 6) siden 1980-tallet har dominert norsk og vestlig politikk. Kanskje fordi den etablerte seg som en miljøbevisst, delvis visjonær forlengelse av det vekstbaserte framskrittet og den tekniske løsningsorienteringen?

Om dette vil vedvare, eventuelt hvor lenge, er vanskelig å forutsi. Dominerende strømninger varer sjelden evig. Før eller senere løser de seg gjerne opp, eventuelt endres i nye retninger – mens perifere tanker brått kan øke sin kraft.

Et viktig poeng er at vi ikke bør se etter vanntette skott mellom de ulike diskursene. Snarere kan vi anta at de vekselvis åpner og lukker seg mot hverandre, glir over i og/eller støter hverandre bort. Noen tenderer til å kreve alt eller intet, omtrent som Ibsens Brand, mens andre er mer åpne i varierte retninger.

I tillegg vil også helt andre strømninger flyte inn i landskapet. Et godt eksempel er ytringer om at vi må skape løsninger som favner ulike grupper, på tvers av fattig/rik og venstre/høyre-skillet. Vi kan kanskje se dette som sosial-politiske tanker som bør tas på alvor, uansett posisjon i miljøfeltet?

Jeg stanser der. Om du vil lese mer om disse ulike diskursene, hvor de kommer fra, hvordan de fungerer og hva slags effekter de har, finner du neppe bedre kilder enn Fra evig vekst til grønn politikk og Framtidens Norge. Hvis du er uenig i framstillingen, eller mener jeg har glemt noe viktig, må du gjerne spille inn kritisk-konstruktive tanker.

En tanke om “Miljøpolitikk i 9 varianter

  1. Noko av det som er den største konflikten rundt den norske naturforvaltninga er at det er dei moderne næringane som politikarane er så ivrige på å skulle få fram innan farmasi og gen-produkt, der dei eldre næringane skal nærmast skvisast. Dette er ikkje i tråd med Rio-konvensjonens intensjonar og FN sin rolle i dette. Derfor har ein konflikter som nærmast er uråd å løyse, da også den eldre beitenæringa vil være veldig viktig for å bevare både artsmangfaldet og vår matproduksjon for framtida. Det vil bli viktig å finne fram til nytt fiskefor for oppdrettsnæringa, men det betyr ikkje at ein kan ignorere at matjorda er så viktig for å sikre oss matkorn på sikt. Og det er jo resten av naturen som må fylle vårt behov for kjøtt når vi får ei befolkning på 7-8 millionar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s