Jordboka – regenerativ framtid

Hvor ofte leser du ei bok, og erfarer at den endrer verden? Jordboka gir en slik effekt. Den utfordrer hvordan vi produserer mat, og dermed hva slags politisk framtid vi har tiltro til.

Forestill deg en gård der driverne utfører det meste av arbeidet for hånd, ikke pløyer jorda, bygger næringsrik mold med kompost (framfor kunstgjødsel), og forsøker å skape selvbevaring via samspillet mellom jord, planter og insekter (framfor kjemisk sprøyting).

Tror du en slik gård kan være en av de mest produktive i verden? Hvis du tenkte «nei» på det spørsmålet, bør du lese videre.

Gjennom Jordboka formidler Dag Jørund Lønning viktige tanker om mold som livsunivers, om effektiv matproduksjon på naturens premisser, samt om miljøvern forankret i samspillet menneske/natur. Tidvis kunne jeg ønsket mer drøfting, færre gjentagelser og en fastere redigeringshånd. Men etter endt lesing er sånt av liten betydning, for det er jo mye viktigere at innholdet har utfordret meg til å tenke.

Jordsmonn

Mold som myldrende livsunivers

Bokas budskap er at under føttene våre finner vi et av de rikeste økosystemene på jordkloden. Et livsunivers vi vet overraskende lite om. Delvis fordi vi ikke har vært nok interessert, delvis fordi det som utspiller seg er så rikt og komplekst at vi aldri kan analysere det fullt ut.

Mold er liv, utrolige mengder mikroliv, det er prosess og dynamikk, en gigantisk skapelsesprosess som aldri stanser – preget av komplekse utvekslinger og samspill mellom organisk materiale, luft, lys, vann og myldrende liv.

Om du splitter en bit mold i smådeler og forsøker å telle de milliardene med livsformer som finnes der, får du fragmenterte fakta – men: økosystemet som helhet kan ikke gripes helt og fullt. Vi vil neppe noen gang vite alt om hva som foregår der, og derfor kan vi heller ikke være sikker på effektene våre inngrep får. En dose ydmykhet er derfor grei å ha, i møtet med jordsmonnet.

Mennesket som erobrer

Det er ikke så mange som tenker på mold som natur og liv. Snarere ser vi det som en ressurs vi kan bruke via «arealdisponering». Vi splitter opp, deler inn, pløyer, gjødsler og sprayer for å få den planteveksten vi vil ha, og oppnår gjerne den gevinsten vi ønsker.

Om vi trenger arealene til noe annet enn matproduksjon, omdisponerer vi villig vekk. Jorden kan jo bare graves opp og flyttes et annet sted, sier noen – og overser at mold er orden, sammenheng og samspill, en kompleks helhet det tar lang tid å utvikle, og kort tid å ødelegge. Det er visstnok slik at flytter vi på mold, dør rundt 60% av livet i løpet av det første døgnet.

Kanskje vi burde sende noen tanker til de første sivilisasjonene i Mesopotamia. Gjennom massiv intensivering av matdyrkingen og storskala kunstig vanning oppnådde de 200 år med vekst og velstand. Omtrent like lenge som vår moderne sivilisasjon har eksistert. Så kollapset det meste, på kort tid.

I vår tid viser forskning at pløying, kunstgjødsel og spraying gir effektiv matproduksjon, men med negative effekter på både det mikrobiologiske livet og karbonflyten i jorden. Vår higen etter rask suksess medfører at jordkvaliteten gradvis svekkes. Det blir mer ugress, sykdom og virus av sånt, og mindre produktiv mold.

Moderne mennesker møter slike utfordringer med å dra tydelige grenser mellom innenfor og utenfor, skaffe seg flere og større maskiner, dyrke et større areal og bruke flere kjemiske produkter. Slik skaper vi matproduksjon basert på enfold framfor mangfold. Det gir kanskje det vi ønsker på kort sikt, men, burde vi ikke bli flinkere til å ha en lengre tidshorisont på det vi holder på med?

Matproduksjon på naturens premisser

Levende mold tar opp CO2, som via fotosyntesen blir karbon. Noe lagres i trær, gress og planter, men det meste havner under jordoverflaten. Dette er bra for både klimaet, naturen og matproduksjonen. Mer karbon i jorden betyr nemlig mer næring til mikroorganismene som jobber rundt plantens røtter. Dette medfører mindre sykdom, større evne til å absorbere vann, og økt produktivitet.

Når vi vet dette, hvorfor satser vi ikke mer på naturnært landbruk, der vi aktivt forsøker å spille på lag med og vitalisere livet i jorden? Mindre forbruk av ressurser, mer vekt på å bygge nye ressurser. Dette kan vi klare, dersom vi stimulerer de komplekse livsprosessene i molden, slik at den frambringer de stoffene plantene trenger.

Framtidsbonden, sier Dag Lønning, inspireres av naturens skapende prosesser – der varierte planter gir næring til hverandre, der dype røtter er bra, og der plantene og et mangfold av mikroorganismer spiller hverandre gode (Nils Arne Eggens go’fot-teori, nå også nedi molden). Her blir det viktig at gode, vekstfremmende bakterier og sopp får utfolde seg, slik at jordsmonnet bedre ivaretar seg selv.

Et landbruk som vil styrke livskraften i molden, betinger at vi blir mindre erobrere og mer forvaltere og skapere – gjennom varierte grep:

  • Helhetlig, bærekraftig forvaltning, forankret i det lokale natur- og kulturlandskapet, med vekt på samspillet mellom økologi, økonomi og sosiale faktorer.
  • Dekke jorden, ikke la den ligge naken.
  • Innse at pløying/fresing ikke øker fruktbarheten, men tvert imot dreper mikrolivet i molden.
  • Ha tiltro til organisk gjødsling, med kompost, humus og jordbiologi i fokus.
  • Avstå fra monokultur og heller tenke polykulturelt, der vi inspirert av naturens mangfold dyrker varierte vekster som trives gode sammen.
  • Forstå at langvarig eng med aktiv skiftebeiting er bra, fordi dyr i bevegelse skaper karbonlagring og dermed mer næringsrik mold.
  • Satse på mangeårige vekster med dype røtter, som bringer karbon ned i jorden og stimulerer næringsproduksjonen.
  • Erkjenne at et landskap der matproduksjonen brytes opp av treklynger, steiner og koller bidrar til at naturen og dermed jordsmonnet får økt livskraft.

Til sammen gir dette en helhet som preger hvordan vi tenker, hva slags kunnskap vi utvikler, hvordan vi jobber og hvilke redskaper vi bruker. Startpunktet er aksept av at moldens myldrende liv er mer balansert, produktivt og sofistikert enn noe vi mennesker vil kunne skape. Framfor å strebe etter å overgå dette, satser vi på å forbedre samspillet med det selvregulerende, produktive mikrolivet.

Det sies at små, hånddrevne parsellhager både rommer mer organisk karbon og nitrogen, og produserer mer pr hektar, enn storskala landbruk. Kanskje det er noe her som har overføringsverdi, selv til de største gårdene? Om vi åpner oss for tanken, er det vel rimelig klart at økt arbeidsintensivitet og mindre mekanisering vil redusere investeringspresset, og dermed gi et enklere liv med kortere vei til lønnsomhet?

Bedre miljøvern gjennom relasjonen natur/menneske

Naturen rundt oss er grønn, fruktbar og mangfoldig. Det regenerative landbruket vender blikket dit, og søker å lære av naturens realitet. Gjennom å skape samspill mellom nytteplanter og nitrogenfikserende planter, på et vis som bygger molden og gjør den stadig mer fruktbar, både sår og høster en i samspill med naturens nærings- og verdikjeder. Siktemålet er å opprettholde effektiv matproduksjon uten å skade naturmiljøet.

Innledningsvis nevnte jeg en av verdens mest produktive gårder, Singing Frogs Farm. Her har en vist en vei fra enfold til mangfold, fra monokultur til polykultur, fra maskiner til mikroorganismer og menneskelig aktivitet, fra kjemiske sprøytemidler til kompost, nytteinsekter og fugleliv. Gjennom å styrke utvekslingene mellom planter og jordsmonn gjøres molden fruktbar – samtidig som vannet som renner gjennom landskapet renses, slik at det blir det rent og drikkbart.

Det vi møter i Jordboka er mennesker som tar ansvar som forvaltere og skapere, i konstruktiv utveksling med naturen. Dette er på linje med det jeg i mine grønne bøker omtaler som natur/samfunn-veven. Her er det potensiale for samspill mellom ulike fagfelt.

Når vi bygger mold ovenfra, samtidig som mikroorganismene får bygge nedenfra, blir resultatet økt produktivitet, lavere kostnader, trygg mat, pluss klimavennlig karbonlagring og styrket naturmangfold. Burde ikke både bønder, miljøvernere, forskere og politikere komme seg på banen og bidra til at mulighetene gripes på bedre vis?

2 tanker om “Jordboka – regenerativ framtid

  1. Dette var ny og spennende kunnskap for meg. Det slår meg stadig oftere at kunnskap om naturmangfold – og nytteverdi vi faktisk kan ha av å satse på mer omfattende praktisering av dette – er et mysterium og skjult kunnskap for de fleste. Jeg blir mer og mer ydmyk over det vi ikke vet, og den uendelige variasjonen og det mangfoldige livet som utfolder seg bokstavelig rett under føttene våre, enten vi går en tur i skogen eller i fjæra.
    Det er behov for mye voksenopplæring – og også grunnopplæring – på dette feltet. Takk for innsynet!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s