Klima – kamp uten refleksjon?

Ser du klimakampen som en idéløs og refleksjonsfri sone, der det eneste som trengs er å etablere korrekt kunnskap og gjøre de rette tingene? Er ikke en slik tanke litt for overfladisk og substansløs?

La meg starte dette lille essayet med en personlig innrømmelse: Da jeg skrev Framtidens Norge trodde jeg at boka kom til å bli tatt imot som en gave i miljøbevegelsen. Ikke a la disse presangene vi forbruker uten å tenke, men snarere en gave som krever litt innsats om en vil ha glede av den.

Slik sa jeg det i forordet:

Teksten er ingen utredning, og angir ikke noe program. Framfor «rett fram»-argumentasjon og påståelige konklusjoner, inviterer jeg inn i et mangfoldig landskap, der siktemålet er å skape refleksjon og diskusjon. Hvis boka finner lesere som blir inspirert til å tenke selv, har den oppnådd noe verdifullt.

Mangfoldet sikres her gjennom å løfte, framsnakke og spille videre på en rekke grønne stemmer. I norsk kontekst favner dette Arne Næss, Erik Dammann, Kristin Asdal, Sigurd Hverven, Eivind Hoff-Elimari, Ove Jakobsen og mange flere. Steg for steg formes en oase av ulike stemmer som vibrerer mot hverandre, der kunnskapen ligger i selve vibrasjonen snarere enn i én stemme.

Nå vet en jo aldri om heimesnekrede gaver blir vellykket. Om det skrevne ordet ikke blir lest, eller dets formål ikke forstås, vil gaven miste sin verdi. Jeg er klar over at mitt skriveprosjekt krasjer med en tendens til at bredt fokus på naturmiljøet gradvis har blitt fortrengt av klimakampen. Samtidig har løsningene blitt stadig mer forankret i teknologiens verden, supplert med mye prat om vårt personlige ansvar.

Slik har miljøtenkningen blitt teknifisert og individualisert, mens rommet for samfunnsorientert refleksjon har blitt snevret inn. I den grad det finnes noen samfunnskritikk der, handler den gjerne om å avsløre hvem som har gjort hvilke feil gjennom de siste 30 årene. Spørsmålet er vel om vi ikke trenger mer enn som så? Les videre

Terje Tvedt – en norsk Foucault?

Det siste årets mest omdiskuterte bok er endelig lest. Jeg sitter igjen med mange tanker. Tok de som hyllet «Det internasjonale gjennombruddet» feil, eller er det kritikerne som er på villspor?

Foucault og TvedtJeg stiller spørsmålet, men har ikke tenkt å gi noe entydig svar. Isteden vil jeg bidra til en ny synsvinkel på boka. I en av de mange Facebook-trådene der den ble diskutert, var det én som spurte om vi bør se Terje Tvedt som en norsk utgave av Michel Foucault? Eller, ordene var kanskje hakket mer sarkastiske, a la ikke stort mer enn Foucault light?

Utsagnet gjorde meg nysgjerrig. Jeg ga tross alt ut bok om Michel Foucault og hans analytiske univers i 2017. Nysgjerrigheten økte da Tvedt sa at mange av hans kritikere ikke forsto hva analysen handlet om. En anklage jeg ofte retter mot de som misliker Foucaults bøker: du overtolker jo hva han sier!

Nå trenger selvsagt ikke to misforståtte sjeler ha noe som helst til felles. Likevel, agendaen var satt: jeg bestemte meg for å lese Tvedt og se ham i relieff mot Foucault. Les videre

Er vitenskapen vestlig?

I Klassekampen den 11. august kaster jeg meg inn i debatten om avkolonisering av akademia, med et tilsvar til Bjørn Vassnes’ innlegg i Viten-spalten den 9. august. Her kan du lese en lengre, mer fullendt versjon av mitt kritiske innspill.

La meg først gi en kort oppsummering av debatten. Det startet med et forslag om å endre pensum på ulike fagfelt, med sikte på å redusere andelen vestlige bidrag, til fordel for ikke-vestlige forskere og tenkere. Tanken er at utdannelsen preges for mye av våre synsvinkler, og åpner seg for lite for alternative forståelsesmåter og kunnskaper. Jeg antar at en slik utfordring er mest aktuell for humaniora og samfunnsvitenskap, men det vil også berøre tekniske fagfelt, kanskje også naturvitenskapene. Les videre

Postmodernismen

Har du også registrert det? Hvordan «postmodernist» brukes som et skjellsord, rettet mot folk som visstnok ikke utviser nok respekt for objektive fakta og rasjonell kunnskap.

Er en slik kritikk treffende, eller handler det vel så mye om å undergrave tanker som oppleves irriterende? Hva om de som avfeier andres tanker, egentlig ikke har peiling på hva de prater om?

Nå har jeg aldri betegnet meg som postmodernist da, og jeg kan forstå at ytringer fra den kanten tidvis virker provoserende på mange. Men, kan dette handle om at vi overreagerer mot noe vi ikke forstår? Les videre

Ways of Knowing

Er «Ways of Knowing» den viktigste læreboka jeg har lest? Ja, jeg tror faktisk det.

IMG_6964Boka beveger seg innom en rekke forskjellige forskningsmetoder, men det vesentlige er at disse skrives inn i to brede metodologier – med ulike oppfatninger om både kunnskap og virkelighet. Slik belyses et sentralt, men underbehandlet brytningspunkt i den moderne samfunnsvitenskapen.

Som faglærer i kvalitativ metode for masterstudenter i statsvitenskap (ved NTNU), har jeg nylig jobbet meg grundig gjennom boka. Innholdet er imidlertid verdifullt langt utover studentenes rekker; her vil mange kunne tilegne seg viktige innsikter. Jeg lærte i hvert fall mye om temaer jeg har strevd med i 20-30 år. Derfor vil jeg her skrive ut et grundig konsentrat, ispedd mine tanker og noen få kritiske kommentarer. Les videre

Michel Foucault [bok]

Etter en lang arbeidsprosess er min introduksjon til Michel Foucaults forfatterskap endelig klar til lesing. Boka har original vri, ettersom begreper som diskurs, makt/viten, styring og selvforming introduseres med barnehagefeltet som konkretiseringsfelt.

Fb ForsideDet har vært en krevende tekst å skrive, men, jo, tror jeg har fått det til. Det har blitt ei bok for den som både vil forstå Foucaults begrepsunivers, og samtidig se hvordan analysegrepene kan anvendes til å belyse ikke bare barnehagen, men også helse, skole, NAV eller andre utsnitt av det moderne samfunnet. Det meste som behandles, kan gjenfinnes i de fleste velferds- og profesjonsfelt, for den som vil la seg inspirere.

Jeg har også et håp om å bidra til å redusere antall misforståelser. Det er nemlig lett å feil- eller overtolke det Foucault skriver. Noe han delvis har bidratt til selv, gjennom retoriske formuleringer som innbyr til overdrivelser. Kunsten er å komme forbi dette nivået, fram til hans nyanserte analyser av verden vi lever i. Les videre

Naturens helse

I ny og ne kommer jeg over tekster som inspirerer tanken. Denne gangen var det en liten artikkel i Klassekampen, og da spesielt følgende formulering:

«[Kroppens ‘økosystem’] har utviklet seg gjennom millioner av år for å holde kroppsfunksjonene (blodtrykk, saltinnhold, surhet, temperatur osv) innenfor visse grenser, som må overholdes dersom kroppen skal fungere» (Bjørn Vassnes, 22. desemper 2016).

Vi forstår dette når det gjelder kroppen vår, men det gjelder også for naturen som helhet. Les videre