Klima – kamp uten refleksjon?

Ser du klimakampen som en idéløs og refleksjonsfri sone, der det eneste som trengs er å etablere korrekt kunnskap og gjøre de rette tingene? Er ikke en slik tanke litt for overfladisk og substansløs?

La meg starte dette lille essayet med en personlig innrømmelse: Da jeg skrev Framtidens Norge trodde jeg at boka kom til å bli tatt imot som en gave i miljøbevegelsen. Ikke a la disse presangene vi forbruker uten å tenke, men snarere en gave som krever litt innsats om en vil ha glede av den.

Slik sa jeg det i forordet:

Teksten er ingen utredning, og angir ikke noe program. Framfor «rett fram»-argumentasjon og påståelige konklusjoner, inviterer jeg inn i et mangfoldig landskap, der siktemålet er å skape refleksjon og diskusjon. Hvis boka finner lesere som blir inspirert til å tenke selv, har den oppnådd noe verdifullt.

Mangfoldet sikres her gjennom å løfte, framsnakke og spille videre på en rekke grønne stemmer. I norsk kontekst favner dette Arne Næss, Erik Dammann, Kristin Asdal, Sigurd Hverven, Eivind Hoff-Elimari, Ove Jakobsen og mange flere. Steg for steg formes en oase av ulike stemmer som vibrerer mot hverandre, der kunnskapen ligger i selve vibrasjonen snarere enn i én stemme.

Nå vet en jo aldri om heimesnekrede gaver blir vellykket. Om det skrevne ordet ikke blir lest, eller dets formål ikke forstås, vil gaven miste sin verdi. Jeg er klar over at mitt skriveprosjekt krasjer med en tendens til at bredt fokus på naturmiljøet gradvis har blitt fortrengt av klimakampen. Samtidig har løsningene blitt stadig mer forankret i teknologiens verden, supplert med mye prat om vårt personlige ansvar.

Slik har miljøtenkningen blitt teknifisert og individualisert, mens rommet for samfunnsorientert refleksjon har blitt snevret inn. I den grad det finnes noen samfunnskritikk der, handler den gjerne om å avsløre hvem som har gjort hvilke feil gjennom de siste 30 årene. Spørsmålet er vel om vi ikke trenger mer enn som så? Les videre

Trenger vi grønne fortellinger?

Bør vi etablere en stor, grønn fortelling som kan vise veien ut av miljø- og klimakrisene, eller er utfordringen snarere at vi for lengst har blitt forført av en altoverskyggende fortelling?

I desember utspilte det seg en interessant debatt i Klassekampens spalter, mellom filosof Arne Johan Vetlesen og sosiolog Gunnar Aakvaag. Et sentralt spørsmål var hvor mye vekt som bør legges på dystre miljørealiteter. Er det bedre å vende fokuset i mer positiv retning, og forme en grønn fortelling om samfunnet vi skal skape? Les videre

Framtidens Norge [bok]

Årets viktigste bok? En frittstående videreføring av debutboka, mer personlig og engasjert denne gangenmen som sist skrevet med håp om å formidle, skape forståelse og inspirere til å tenke selv.

Framtidens Norge 2Det grønne skiftet er etablert som en omstilling både Norge og verden må gjennom. Hvor vi skal og hvordan vi kommer oss dit, nei, dét er vi likevel ikke enige om.

Gitt dette trenger vi mer diskusjon om temaet, og da er det viktig at noen puster rolig og forsøker å belyse den grønne tankens nyanser og mulighetsrom. Gjennom de siste fem årene har jeg gjort dette til mitt prosjekt.

Fra evig vekst til grønn politikk kom i 2016 og ble veldig godt mottatt. Den gir en balansert framstilling av både vekstpolitikken og den grønne politikkens framvekst og variasjoner.

Den helt ferske Framtidens Norge følger opp med mer offensiv tone. Jeg tillater meg å utfordre i mange retninger, belyser alternative veivalg, og etablerer et rom for forming av et grønnere samfunn. Les videre

Er MDG på villspor?

Ni politiske partier kan vinne mandater ved årets Stortingsvalg. De representerer hver sin politiske stemme, og løfter ulike tema og synsvinkler inn i den offentlige debatten. Variasjonen har verdi, fordi det gir spennvidde til den norske politikkutviklingen.

I kampen om velgerne møter vi samtidig en malstrøm som drar partiene mot hverandre, et sug mot utvisking av forskjellene. Denne kraften har utfordret sjela til mange partier gjennom årene. Er dette i ferd med å skje også med Miljøpartiet De Grønne? Vi kommer tilbake til dette spørsmålet. La oss først sveipe gjennom de øvrige partienes posisjoner, slik at vi bedre kan se den grønne tankens særpreg. Les videre

Flere murer, mindre åpenhet?

Dagens viktigste konfliktlinje går ikke mellom rødt/blått, men mellom… – nei, ikke grått/grønt denne gangen, men derimot et annet skille, belyst i en artikkel i The Economist med tittelen Drawbridges up.

Et sitat fra artikkelen, i norsk oversettelse:

«Fra Warszawa til Washington går det viktigste politiske skillet mindre og mindre mellom venstre og høyre, og mer og mer mellom åpen og lukket.» Les videre