Ser du klimakampen som en idéløs og refleksjonsfri sone, der det eneste som trengs er å etablere korrekt kunnskap og gjøre de rette tingene? Er ikke en slik tanke litt for overfladisk og substansløs?

La meg starte dette lille essayet med en personlig innrømmelse: Da jeg skrev Framtidens Norge trodde jeg at boka kom til å bli tatt imot som en gave i miljøbevegelsen. Ikke a la disse presangene vi forbruker uten å tenke, men snarere en gave som krever litt innsats om en vil ha glede av den.

Slik sa jeg det i forordet:

Teksten er ingen utredning, og angir ikke noe program. Framfor «rett fram»-argumentasjon og påståelige konklusjoner, inviterer jeg inn i et mangfoldig landskap, der siktemålet er å skape refleksjon og diskusjon. Hvis boka finner lesere som blir inspirert til å tenke selv, har den oppnådd noe verdifullt.

Mangfoldet sikres her gjennom å løfte, framsnakke og spille videre på en rekke grønne stemmer. I norsk kontekst favner dette Arne Næss, Erik Dammann, Kristin Asdal, Sigurd Hverven, Eivind Hoff-Elimari, Ove Jakobsen og mange flere. Steg for steg formes en oase av ulike stemmer som vibrerer mot hverandre, der kunnskapen ligger i selve vibrasjonen snarere enn i én stemme.

Nå vet en jo aldri om heimesnekrede gaver blir vellykket. Om det skrevne ordet ikke blir lest, eller dets formål ikke forstås, vil gaven miste sin verdi. Jeg er klar over at mitt skriveprosjekt krasjer med en tendens til at bredt fokus på naturmiljøet gradvis har blitt fortrengt av klimakampen. Samtidig har løsningene blitt stadig mer forankret i teknologiens verden, supplert med mye prat om vårt personlige ansvar.

Slik har miljøtenkningen blitt teknifisert og individualisert, mens rommet for samfunnsorientert refleksjon har blitt snevret inn. I den grad det finnes noen samfunnskritikk der, handler den gjerne om å avsløre hvem som har gjort hvilke feil gjennom de siste 30 årene. Spørsmålet er vel om vi ikke trenger mer enn som så? Les videre →