FNs naturpanel

by

I mai ble en ny og viktig rapport om verdens naturmangfold lagt fram. At arter dør i skremmende tempo visste vi fra før, men FNs naturpanel retter søkelyset mot mer enn som så. Det er dette «mer» som gjør teksten viktig.

Jeg har lest den 39 sider lange oppsummeringen av rapporten grundig, samt sett på hovedrapporten slik denne ble framlagt i Paris i mai. Enkelt sagt fokuseres det på 1) endringer i naturen, 2) årsakene til og konsekvensene av disse endringene, samt 3) hva vi kan gjøre i spennet mellom punkt en og to.

Det er med andre ord ikke ren opplysning om tilstanden i naturmiljøet vi møter. Snarere handler det om hvordan natur og samfunnsliv veves inn i hverandre, og hvorfor denne veven helst bør endres til noe annet enn hva den har vært.

Naturmangfold Les videre →

Grønn solidaritet

by

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
(Haldis Moren Vesaas)

Bevisstheten om naturens sårbarhet, og derigjennom miljøengasjementet vårt, har en sosial forankring. Vi møter andre i diskusjoner om framtiden, formidler bekymringer om våre barns livsmuligheter, inngår i forhandlinger om hvordan det grønne samfunnet bør utformes, kjenner på et ønske om å vise ansvarlighet og bidra til rettferdighet.

Når jeg skriver mine bøker, handler det om å nå fram til leseren, det vil si deg, pluss dem du formidler tankene videre til. Engasjementet mitt, det som får meg til å legge så mye arbeid i å forme en viktig og forhåpentligvis tankevekkende tekst, er grunnleggende sosialt.

Slik starter kapittel 10 i boka Framtidens Norge. Kapitlet heter «Solidaritet, mangfold og samfunnets samholdskraft».

Mangfold og sammenheng

Det er ikke tilfeldig at jeg valgte å gi god plass til temaet. Jeg ønsker å få fram at vi må unngå å se naturmiljøet og samfunnet som atskilte størrelser. Tvert imot veves de inn i hverandre. Våre livsmuligheter springer ut av naturen – og; det er umulig å leve uten å påvirke miljøet.

Mange som forsøker å finne løsninger på klimakrisen, opererer med et altfor tynt begrep om det sosiale. Klimapolitikken reduseres til en instrumentell blanding av fakta, teknologi og smarte løsninger. En glemmer at naturmiljøet alltid vil formes i samspill med kulturen, samfunnsstrukturer, institusjoner, makt og politikk. Les videre →

Fra Ny Tid til Minerva

by

Med noen dagers mellomrom hadde jeg to medietekster på trykk. Den ene i Ny Tid, den andre i Minerva. Aviser de fleste vil anse som langt og lengre enn langt fra hverandre.

De to tekstene pekte i ulik retning, de også. Naturens selvregulerende mekanismer formidlet et dyptgripende økologisk budskap, mens Den grønne revolusjonens retorikk kritiserte tendenser til radikalisering i miljøbevegelsen.

«Nå har han blitt politisk schizofren», tenkte sikkert noen. Jaja, det får stå sin prøve. Les videre →

Klima – kamp uten refleksjon?

by

Ser du klimakampen som en idéløs og refleksjonsfri sone, der det eneste som trengs er å etablere korrekt kunnskap og gjøre de rette tingene? Er ikke en slik tanke litt for overfladisk og substansløs?

Refleksjon 1La meg starte dette lille essayet med en personlig innrømmelse: Da jeg skrev Framtidens Norge trodde jeg at boka kom til å bli tatt imot som en gave i miljøbevegelsen. Ikke a la disse presangene vi forbruker uten å tenke, men snarere en gave som krever litt innsats om en vil ha glede av den.

Slik sa jeg det i forordet:

Teksten er ingen utredning, og angir ikke noe program. Framfor «rett fram»-argumentasjon og påståelige konklusjoner, inviterer jeg inn i et mangfoldig landskap, der siktemålet er å skape refleksjon og diskusjon. Hvis boka finner lesere som blir inspirert til å tenke selv, har den oppnådd noe verdifullt.

Mangfoldet sikres her gjennom å løfte, framsnakke og spille videre på en rekke grønne stemmer. Dette favner bl.a. Arne Næss, Erik Dammann, Kristin Asdal, Sigurd Hverven, Eivind Hoff-Elimari og Ove Jakobsen, pluss en rekke internasjonale navn. Steg for steg formes en oase av ulike stemmer som vibrerer mot hverandre, der kunnskapen ligger i selve vibrasjonen snarere enn i én stemme. Les videre →

Trenger vi grønne fortellinger?

by

Bør vi etablere en stor, grønn fortelling som kan vise veien ut av miljø- og klimakrisene, eller er utfordringen snarere at vi for lengst har blitt forført av en altoverskyggende fortelling?

I desember utspilte det seg en interessant debatt i Klassekampens spalter, mellom filosof Arne Johan Vetlesen og sosiolog Gunnar Aakvaag. Et sentralt spørsmål var hvor mye vekt som bør legges på dystre miljørealiteter. Er det bedre å vende fokuset i mer positiv retning, og forme en grønn fortelling om samfunnet vi skal skape? Les videre →

Terje Tvedt – en norsk Foucault?

by

Det siste årets mest omdiskuterte bok er endelig lest. Jeg sitter igjen med mange tanker. Tok de som hyllet «Det internasjonale gjennombruddet» feil, eller er det kritikerne som er på villspor?

Foucault og TvedtJeg stiller spørsmålet, men har ikke tenkt å gi noe entydig svar. Isteden vil jeg bidra til en ny synsvinkel på boka. I en av de mange Facebook-trådene der den ble diskutert, var det én som spurte om vi bør se Terje Tvedt som en norsk utgave av Michel Foucault? Eller, ordene var kanskje hakket mer sarkastiske, a la ikke stort mer enn Foucault light?

Utsagnet gjorde meg nysgjerrig. Jeg ga tross alt ut bok om Michel Foucault og hans analytiske univers i 2017. Nysgjerrigheten økte da Tvedt sa at mange av hans kritikere ikke forsto hva analysen handlet om. En anklage jeg ofte retter mot de som misliker Foucaults bøker: du overtolker jo hva han sier!

Nå trenger selvsagt ikke to misforståtte sjeler ha noe som helst til felles. Likevel, agendaen var satt: jeg bestemte meg for å lese Tvedt og se ham i relieff mot Foucault. Les videre →

Vekstens politikk

by

Vekstkritikken har fått ny vind i seilene. Det er bra. Med det aktualiseres også tittelen på boka Fra evig vekst til grønn politikk. Helt greit det også.

For noen måneder siden fikk dere lese en smakebit fra kapittel 3 i min debutbok. I blogginnlegget Det var en gang et menneske fulgte vi lange historiske linjer fram til industrialismen, kapitalismen og vekstens triumf på 1800-tallet (se link nederst).

I bokas kapittel 4 strekkes linjene videre til framveksten av nasjonalstaten, sosialdemokratiet, velferdsstaten og nyliberalismen. Disse ulike momentene inngår i effektiviseringen av vekstens mekanisme, etterhvert strømlinjeformet gjennom det blå/røde vekstkompromisset etter andre verdenskrig. Om du er interessert i dette, bør du lese boka. Her hopper vi helt fram til kapitlets avsluttende kraftsalve: Les videre →