Det var en gang et sted, i et land, på en planet, der livet var i harmoni med sine omgivelser. Men dét må vel være en god stund siden?
Jeg har tidligere lest deler av Rachel Carsons «Den tause våren» fra 1962, men først i sommer ble den lest fra perm til perm. Tidvis ble jeg rystet. Hvordan er det mulig at mennesker, en visstnok smart og intelligent art, har behandlet livsmiljøet så dårlig? Les videre
Hvor ofte leser du ei bok, og erfarer at den endrer verden? Jordboka gir en slik effekt. Den utfordrer hvordan vi produserer mat, og dermed hva slags politisk framtid vi har tiltro til.
Forestill deg en gård der driverne utfører det meste av arbeidet for hånd, ikke pløyer jorda, bygger næringsrik mold med kompost (framfor kunstgjødsel), og forsøker å skape selvbevaring via samspillet mellom jord, planter og insekter (framfor kjemisk sprøyting).
Tror du en slik gård kan være en av de mest produktive i verden? Hvis du tenkte «nei» på det spørsmålet, bør du lese videre.
Gjennom Jordboka formidler Dag Jørund Lønning viktige tanker om mold som livsunivers, om effektiv matproduksjon på naturens premisser, samt om miljøvern forankret i samspillet menneske/natur. Tidvis kunne jeg ønsket mer drøfting, færre gjentagelser og en fastere redigeringshånd. Men etter endt lesing er sånt av liten betydning, for det er jo mye viktigere at innholdet har utfordret meg til å tenke.
Etter en hektisk høst som parksjef, har jeg valgt å tre ut av lederstillingen. Erfaringen var nyttig, og troen på Norske Parker er like sterk som før.
I denne teksten vil jeg fortelle litt om hva parkene handler om, og reflektere over hvordan de kan ha verdi for lokalt forankret, bærekraftig samfunnsutvikling.
Hva er en park?
Om vi tar oss en rundreise i Europa, kan vi besøke over 900 regionalparker. Ni av disse finner vi i Norge, og flere vil det garantert bli.
Parkene har varierte historier, med stor vilje til lokale tilpasninger. De er bygget nedenfra-og-opp, preget av ulike behov, ønsker og visjoner. Jeg tror variasjonen er bra, det ligger kraft der.
Noen familielikheter finner vi selvsagt.
Enhver park befinner seg i et helhetlig landskap, preget av unike natur- og kulturverdier. Den er verken kommune, næringsbedrift eller frivillig forening, men en aktør som jobber i rommet mellom disse tre.
Parkene søker gjerne å stimulere til mer samhandling og samskaping, med mål om å bidra til bærekraftig utvikling av naturmiljø, sosialt liv, kultur og økonomi. Det handler ikke om vern, men om ivaretagelse, forvaltning og utviklingsprosesser.
Jeg rakk å bli 49 år før drømmen om å bli forfatter ble realisert. Fire år senere rommet bokhylla fire innholdsrike bøker. Det framsto sikkert som hyperaktivt, men handlet mest om å samle gamle tråder, og jobbe knallhardt.
I dag, den 21. juni 2021, er det fem år siden debutboka ble lansert, på Tronsmo bokhandel i Oslo. Den påfølgende sommeren, høsten og vinteren ble det bokturné Norge rundt, med besøk i omtrent alle landets fylker. Et minne for livet.
Hvordan var det å ta steget inn i en ny verden? Hva var drivkraften? Lyktes jeg med det jeg prøvde på? Var det verdt det? Bloggen rommer ikke mange personlige tekster, men denne blir selvbiografisk. Den er tilegnet alle som enda ikke har blitt forfattere, men som vet at det er dét de vil.
I naturens kretsløp sirkulerer plast og små plastfragmenter i økende mengder. Plasten omgir oss, og trenger gradvis inn i ethvert økosystem og enhver organisme. Hva kan vi gjøre med dette?
Tilbake i 2014 innledet jeg en engasjert tekst om vern av naturmangfoldet med følgende ord: «Jeg ser en idyllisk naturfilm. Scenen skifter. Hundrevis av døde fugler. De har spist plastavfall.»
På den tiden var jeg aktiv i MDG, med engasjement for at naturmiljøet trengte en sterkere posisjon i politikken. Likevel kom den nevnte filmen som et sjokk. At plastproblemet var blitt så alvorlig hadde gått under radaren. Ikke bare hos meg. Temaet var lite synlig i den offentlige debatten.
Hvordan former et politisk parti sin politikk? Hva repeteres gjennom årene, hva mistes på veien, og hva tilføyes? Hvordan framstår partiet i den offentlige debatten? Hva er potensialet for framtiden? Slike spørsmål kan stilles til alle partiene, men her handler det om MDG.
Jeg er ikke sikker på når jeg første gang hørte om De Grønne, men ettersom jeg alt på 1980-tallet var miljøbevisst politiker, fikk jeg nok med meg stiftelsen i 1988. Kort tid etter ble jeg student og politisk aktiv i Trondheim, der MDG kom inn i bystyret alt i 1991.
I årene som fulgte betraktet jeg partiet som en spennende blomst i partifloraen. Likevel var det først utover 2000-tallet jeg begynte å åpne meg for muligheten, og etter hvert fikk partiet min stemme ved lokalvalg. Så, høsten 2012, meldte jeg meg inn – og vipps så ble jeg tredjekandidat til Stortinget, valgkampleder og etter hvert også fylkesleder.
Sommeren 2013, rett før De Grønne endelig vant plass på Stortinget, forsøkte jeg med teksten Politikkens indre liv å sette ord på den hyperaktive boblen vi befant oss i. Men, nei, selv ikke der klarte jeg å fange inn hvor hardt og intenst vi jobbet det året. Til sist krasjet det – men: jeg var med da det skjedde, den gang MDG på noen sommeruker gikk fra ukjent miniparti til nasjonalt fenomen.
Hva bidro til at jeg kastet meg med på den grønne bølgen? Hvor kommer den fra, tanken om at De Grønne var mer sexy i 2013 enn i 2021? Har noe gått tapt på veien? Og har de rett, de som påstår at klimasaken har åpnet for stadig mer moralistisk, ovenfra-og-ned retorikk fra partiets politikere?
Våren 2020 ble jeg invitert av Cappelen Damm til å skrive om bærekraft i ny lærebok for ungdomsskolen. En spennende utfordring, som jeg selvsagt takket ja til. For selv om bærekraft har blitt et omstridt ord, kommer en ikke forbi dets betydning i formingen av framtidens samfunn.
Jeg har alltid likt begrepet, spesielt i norsk språkdrakt. Bærekraft. Kraft til å bære. Tilbudet om å skrive for skoleelever kom derfor som bestilt.
Det tok ikke mange minuttene fra invitasjonen var mottatt, til kreativiteten tok sats. Jeg ville introdusere ordet på et vis som ikke lukket det inn i en definisjon, men isteden «åpnet tankens rom». Løsningen ble å invitere leserne med langs en sti inn i skogen, fram til ei hengebru, laget av tau og planker.
Denne brua, som henger der mellom trærne, over ei kløft, har fått sin kraft til å bære oss gjennom en prosess som inkluderer både menneskelig samhandling, bruk av ressurser, samt ikke minst trærne og landskapet brua er festet i. Slik forsøker jeg å etablere en fortelling som får fram at begrepsinnholdet i bærekraft favner samspillet mellom sosiale, økonomiske og økologiske elementer.
Det er sikkert noen som synes en slik analogi blir hengende for mye i lufta (…) – men; jeg har fått gode tilbakemeldinger, og håper den vil fungere for både lærere og elever, som en vei inn i et komplekst, sammensatt begrep. Les videre
Tidsskriftet Agoras temanummer Foucault og nyliberalismen forløste spenstige diskusjoner, i Klassekampen så vel som sosiale medier. De kritiske spørsmålene handlet om Michel Foucaults analyser på 1970-tallet er relevante i dag, samt om han distanserer seg nok fra «det nyliberale viruset»?
Før vi går nærmere inn på dette, noen kjappe ord om mine fire-fem hatter: Jeg er bidragsyter til Agora 3-4 2020, med artikkelen Foucault, Governmentality og det nyliberale Norge – og ga i høst ut boka Sosialdemokrati versus nyliberalisme, der Foucaults forelesninger rammer inn en fortelling om norsk styringskunst og samfunnsforming (fra 1814 til 2020).
Tematisk overlapper tidsskrift og bok såpass mye at de blir parallelle utgivelser. Agora går dypere inn i Foucaults teoretiske, metodiske og analytiske landskap, mens jeg i større grad forsøker å anvende hans analyser til å si noe om norsk virkelighet.
I tillegg bestilte Ny Tid en anmeldelse av tidsskriftet, pluss at jeg kastet meg inn i debatten da Foucaults nyliberalismeforelesninger ble kritisert i Klassekampen.
Så; teoretisk-metodisk artikkel, ambisiøs bok, tidsskriftanmeldelse og debattant. Alle har de et felles forankringspunkt, nemlig at jeg gjennom 20-25 år har fylt min analytiske redskapskiste med begreper hentet fra Michel Foucault – og; på veien skrevet en bok om hans analytiske univers.
Bare nevner alt dette, som et bakteppe for resten av teksten. Neste steg blir en skisse av Foucaults forelesningsrekker om den moderne styringskunsten. Deretter sveiper vi gjennom en del av de andre tekstene i Agora 3-4 2020, før jeg imøtegår kritikk fra filosofene Arne Johan Vetlesen og Gabriel Rockhill. Jeg påstår at begge avslører svak forståelse for det de kritiserer. Les videre
Det norske flagget rommer et sett med symboler, som forteller oss noe om samfunnet vi lever i. Hvordan preger dette vår orientering, i møtet med en verden i endring?
I mai 2019 publiserte Edvard Lysne en tekst i Vårt land (link nederst), som via flagget presenterte en firedelt historie om Norge. La meg starte med å gjenfortelle hans tolkning. Ikke ordrett, for vi betrakter ikke nødvendigvis alt med samme blikket. Jeg har mine justeringer og tilføyelser, preget av min ferske bok om norsk samfunnsforming. Firedelingen er det likevel Lysne som har æren for:
Les videre
Linn Stalsbergs bok «Det er nok nå» ble en suksess. Det fortjente den, for den er et velskrevet, innholdsrikt essay som har skapt debatt rundt viktige tema. Nettopp derfor bør den også møtes med kritikk. For: Er den historien som fortelles sann?
En rekke enkeltmomenter i boka forteller utvilsomt noe sant om vår virkelighet, sannheter som bør utfordres og problematiseres. Dette handler om kapitalismens posisjon, om framveksten av den nyliberale tenkningen, om samfunnsmessige endringer og tilhørende konsekvenser.
Det mer komplekse svaret er likevel at boka tidvis beveger seg på tynn is – fordi den i for stor grad fristes til å betrakte nyliberalismen som en entydig årsaksmekanisme, med kraft til å forme omtrent alt i sitt bilde. Det blir for endimensjonalt, og bør derfor møtes med nyanseringer.
Teksten ble opprinnelig publisert i Klassekampen 24/8-2020
◦ Hammerbloggen ◦ 