Nå som vi vet at menneskeskapte klimaendringer og tap av naturmangfold er en realitet, har vi beveget oss inn i et nytt rom. Spørsmålet er ikke lenger om vi lever i en krisetid, men hvordan vi kan løse utfordringene på noenlunde ok måte?

Selv om noen liker å prate med store ord, har ikke miljøkrisene én årsak, og de kan neppe løses langs endimensjonale spor. Vi vet ikke hvordan verden ser ut om 30-40 år, og det finnes ingen udiskutabel oppskrift for veien vi skal gå. Tvert imot, framtiden vil nok formes i brytningen mellom en rekke ulike løsningsgrep.

Likevel, visse strategiske valg må vi ta. Skal vi f.eks satse på noen få løsninger, eller må samfunnet endres på mer gjennomgripende måte? Er det evig vekst, framskritt og ny teknologi som skal bringe oss gjennom krisen, eller er tiden inne for å justere selve vår levemåte?

I denne teksten, som skrives i dialog med FNs naturpanel, vil jeg skissere et mulig svar på disse spørsmålene.

En tur innom lekebutikken

De siste tjue årene har mange barn lekt med såkalte transformers, leker som med noen håndgrep kan forvandles fra robot til f.eks bil. Ingen deler skiftes ut, men helheten omdannes likevel til noe nytt og annerledes.

I den første rapporten fra FNs naturpanel framstår nettopp «transformasjon» som et nøkkelbegrep. Ordet er fremmedartet, og det utfordrer oss – men det er ikke så komplisert som mange tror. På samme vis som med roboten som blir bil, handler transformasjonen om å forme en ny helhet gjennom å justere innretningen på det vi alt har tilgjengelig.

For min del kunne vel neppe ordvalget vært bedre. Den grønne transformasjonen er nemlig helt sentral i mine grønne bøker. Å befinne seg i samme landskap som FNs naturpanel er ikke å forakte, for deres rapport er viktig – som tilfang til kunnskap, og veiviser til handling.

Natur/samfunn-veven må omformes

Vi vet at naturen gir avgjørende bidrag til våre liv. FNs naturpanel slår fast at grunnlaget skapes i økosystemene, for så å realiseres i møtet med vår kunnskap, kapital, infrastruktur, teknologi, institusjoner og så videre.

Dette poenget om at naturens bidrag både eksisterer i seg selv og likevel må realiseres av oss, er både viktig og lett å overse. Bienes pollinering er f.eks avgjørende for planters spredning og vekst, men et bidrag til samfunnslivet blir det først i det vi høster plantene og omdanner dem til mat.

Vi ser dermed hvordan selve relasjonen mellom natur og mennesker er avgjørende viktig. Til tross for dette har vi lenge hatt en arbeidsdeling i vitenskapen, der samfunnsforskere studerer menneskenes liv, mens naturforskere tar seg av livet for øvrig

FNs naturpanel utvider dermed horisonten vår, når de vektlegger at vi må se verden som en bevegelig natur/samfunn-vev. Denne veven er ute av balanse. Vi mennesker tar for mye plass, setter for markante fotavtrykk, og truer dermed grunnmuren under livene våre.

Hvordan tar vi en slik innsikt med oss inn i arbeidet for en grønnere samfunnsutvikling? Det pågår for tiden mange viktige debatter om hvordan et slikt spørsmål skal besvares. Jeg har gitt mitt bidrag med boka Framtidens Norge, der jeg forsøker å vise hvordan veien til transformasjon bør skje via parallelle endringsprosesser. I boka fokuserer jeg på tre hovedspor:

1. Forskyvninger i hva vi mennesker opplever som det gode liv, hva vi streber etter og hva vi forenes omkring, samt hvordan alt dette gir impulser til den videre samfunnsutviklingen.
2. Endringer i hvordan vi politisk former samfunnet, hvilket styringssystem vi etablerer, hvordan ulike komponenter samspiller med hverandre, og hvordan dette virker på både menneskene og på økonomien.
3. Tilpasninger av hvordan det økonomiske systemet fungerer, i grenseflaten mellom produksjon, omsetting, forbruk på den ene siden, og naturens tålegrenser på andre siden.

Det er åpenbart også andre spor som er viktige, ikke minst teknologiutviklingen. Men ettersom alle skriver om sistnevnte, valgte jeg å fokusere på kultur, politikk og økonomi. Endringer på tvers av disse faktorene vil innvirke på hva slags teknologi som utvikles og brukes. Slik sett henger alt sammen med alt.

En velfylt verktøykasse

Jeg kan ikke se annet enn at mine ord samspiller fint med hvordan det tenkes i FNs naturpanel. Også de beskriver en virkelighet der det pågår parallelle endringsprosesser på ulike nivåer og i forskjellige sektorer. Utfordringen blir dermed å få rekken av ulike elementer til å danse sammen, på et vis som gjør samfunnet grønnere og bedre tilpasset dagens miljøutfordringer.

I sin første hovedrapport peker panelet på både direkte og indirekte drivere bak forvitringen av naturmangfoldet. Slik får de fram at problemet er komplekst, og at vi må unngå å oss blind på én faktor. Veien til en grønnere framtid vil ikke handle om den ene perfekte løsningen, men om å få ulike faktorer til å samspille bedre med hverandre.

Naturpanelet snakker derfor om transformative endringer. Dette forstås som en gjennomgripende reorganisering av samfunnet, på tvers av teknologiske, økonomiske, sosiale og politiske faktorer – der våre tenkemåter, verdier og mål i større grad tilpasses de utfordringene vi står overfor.

Hva vi opplever som gode liv, vårt forbruksnivå og forhold til forsøpling, våre verdier og handlinger, graden av ulikhet og rettferdighet, viljen til å la de som forbruker eller ødelegger natur betale for seg, teknologi og innovasjon, utdanning og kunnskap – en rekke punkter må justeres og samspille bedre, dersom målet er å forløse en grønn omdanning av natur/samfunn-veven.

Dette betyr at arbeidet for å bevare naturmangfoldet handler om mer enn nasjonalparker og reservater. Blikket vårt bør favne bredere. Det må handle om å investere i grønn infrastruktur, samarbeide på tvers av sektorer, diskutere forbruksnivået og befolkningsveksten, kreve at forurenser betaler, vedta miljølover, håndheve lovene strengere.

Framfor å søke etter én universalløsning, framhever FNs naturpanel varierte, overlappende løsninger – koblet til jordbruk, skogbruk, kystlandskap, havsystemer, ferskvannsystemer, transport og annen infrastruktur, byutvikling, energiproduksjon, energibruk, markedsmekanismer osv.

Det gjennomgående budskapet er at vi må tenke mer over hvordan vi organiseres oss og lever livene våre. Det å sikre nok føde til oss mennesker, samtidig som vi bruker naturen på mer bærekraftige måter, er den kanskje aller viktigste utfordringen her.

Politisk styring og bred deltagelse

På veien til et grønnere samfunn trenger vi bedre samspill mellom varierte styringsinstrumenter, på ulike nivå og mellom forskjellige sektorer. Dette vil handle om å både utvikle nye instrumenter og effektivisere bruken av de vi alt har, samtidig som vi fjerner subsidier og andre ordninger som bidrar til nedbyggingen av natur.

Slike endringer vil neppe bli enkle å gjennomføre, ikke minst fordi de vil møte motmakt fra de som har interesse av å opprettholde status quo. Vi har imidlertid ikke annet valg enn å forsøke, og naturpanelet peker på betydningen av å utvikle incentiver som øker vilje/evnen til å ta miljøansvar, gjennomføre reformer som gir bedre samspill mellom ulike sektorer og ansvarsområder, styrke satsningen på forebyggende tiltak i både offentlig og privat sektor, sikre at samfunnets ulike systemer blir robuste og elastiske nok til å møte en endret verden, samt styrke miljølovgivningen og forvaltningen av denne.

I denne rekken av ulike strategier innlemmes både regjeringer, organisasjoner, forskere, utdanningsinstitusjoner, næringsaktører, pressgrupper, urfolk, lokalsamfunn osv. Deltagelse fra flest mulig av disse aktørene – der endringer implementeres gjennom aktiv involvering, med vilje til å lære underveis og justere kursen ved behov – framstår som nødvendig om vi skal forløse transformative prosesser.

Naturpanelet framhever her verdien av urbefolkninger og andre småsamfunn, som voktere av de siste portene til genuin villmark. Presset øker også her, og artsbestander forsvinner, sammen med den erfaringsbaserte kunnskapen om hvordan vi kan passe på dem.

På et helt annet plan slås det fast at vi trenger finans- og realøkonomiske systemer som bidrar til byggingen av en globalt bærekraftig verden. I dette uttrykker naturpanelet en offensiv og radikal innstilling, ettersom de sier at vi må frigjøre oss fra veksttvangen og lære oss å tenke økonomien på nye måter.

Tendensen til at brutto nasjonalprodukt (BNP) får dominere vår forestilling om hvor bra samfunnet fungerer må motvirkes. Isteden kan vi søke i retning av et bredere, mer helhetlig og langsiktig perspektiv på det gode livet, der både produksjon, omsetning, bruk og gjenbruk preges av en helt annen vilje til å sikre bærekraft.

Det å endre vår oppfatning av god livskvalitet framheves som et avgjørende steg, der selve ideen om et godt og meningsfullt liv blir frikoblet fra evigvoksende materielt forbruk. Jeg har viet dette temaet et helt kapittel i Framtidens Norge, men har en mistanke om at politikere fra Arbeiderpartiet, Høyre og de fleste andre partiene bare blar raskt forbi slike tanker?

Er dette radikalt nok?

Via de grepene vi nå har vært innom, pluss en rekke grep jeg ikke har berørt, mener FNs naturpanel at det skal være mulig å etablere en transformasjon av natur/samfunn-veven. Slik kan vi sikre at menneskehetens behov for mat, vann, energi, helse og livskvalitet ivaretas, parallelt med at vi bevarer/bruker naturens ressurser på mer bærekraftige måter, og tilpasser oss og eventuelt klarer å begrense klimaendringene. Panelets rapport rommer slik en forsiktig, optimistisk grunntone – samtidig som det understrekes at de utfordringene vi står overfor er prekære og så langt tas for lite på alvor.

Er dette et radikalt eller mainstream budskap? Vi kan trolig svare både ja og nei. Begrepet «transformasjon» utfordrer den politiske maktens forestilling om at miljøproblemene kan løses gjennom en lineær prosess av vekst, framskritt og modernisering – men avviser samtidig revolusjonens illusjon om at løsningen ligger i å rive ned etablerte strukturer og starte med blanke ark.

Å transformere krever mer offensive politikere enn de som styrer verden og Norge i dag. Endringsprosessene søkes likevel forankret i den virkeligheten vi lever i framfor høytflyvende ideer. Et fornuftig både/og, tenker jeg.

Teksten bygger videre på en tidligere blogg, der jeg presenterte kunnskapsgrunnlaget i FNs Naturpanel.

Link for de som vil lese mer om boka Framtidens Norge.