Grønn – men ikke radikal nok?

Mine grønne meninger gjør meg radikal. Likevel er jeg visst en kjedelig fyr, for de mest radikale. Hvorfor er det sånn, mon tro?

ThunbergIkke at min person er så interessant da – men graden av grønn radikalitet, og enda mer hvordan vi argumenterer for vår sak, bringer oss inn i diskusjoner som river og sliter i gruppen av miljøengasjerte mennesker. Tidvis litt som i Life of Brian, med alle sine motstridende folkefronter.

Så, la oss bruke meg som case, og svare på to spørsmål: Hva gjør meg radikal? – og hva gjør at jeg likevel er så kjedelig? Deretter bruker vi svarene til å tenke litt om veien til en grønn framtid. Les videre

Fra Ny Tid til Minerva

Med noen dagers mellomrom hadde jeg to medietekster på trykk. Den ene i Ny Tid, den andre i Minerva. Aviser de fleste vil anse som langt og lengre enn langt fra hverandre.

De to tekstene pekte i ulik retning, de også. Naturens selvregulerende mekanismer formidlet et dyptgripende økologisk budskap, mens Den grønne revolusjonens retorikk kritiserte tendenser til radikalisering i miljøbevegelsen.

«Nå har han blitt politisk schizofren», tenkte sikkert noen. Jaja, det får stå sin prøve. Les videre

Politikkens indre liv

Det har blitt en stund siden forrige blogg. Har visst blitt sugd inn i politikkens indre liv.

Det slår meg hvor lite vi tenker over akkurat det; alt arbeidet som ligger bak partienes framtreden i offentligheten. Dette blir sikkert ekstra synlig når en engasjerer seg i et lite parti med veldig høyt aktivitetsnivå – og; med mål om å endelig komme på tinget.

Debatt Ila Les videre

Deltaker og tilskuer

For årevis siden var jeg aktiv politiker. Det var viktige år i livet mitt.

Etterhvert forlot jeg politikken, og ble samfunnsforsker, med norsk politisk kultur som viktig temafelt. Å se landskapet fra utsiden, etter å ha erfart det fra innsiden, er lærerikt. Blikket blir annerledes, horisonten bredere, den analytiske forståelsen dypere. Les videre