Det gikk opp for meg at det er 10 år siden David Bowie døde. Den dagen ledet jeg et masterseminar med en fin gjeng studenter. I en pause tikket budskapet inn på sms. Jeg ble helt satt ut, måtte ta et avbrekk i undervisningen.
Kvelden før hadde jeg vært oppslukt av Bowies siste album. «Hva har skjedd? – det beste han har gjort siden 70-tallet!», ytret jeg til en venn. Hvem kunne vel ane at det var selve livets skjørhet som forløste ny vitalitet.
Videoen til Lazarus, som jeg så i flere runder akkurat den kvelden/natta, der Bowie synger om døden, for så å avrunde med å rygge inn i et skap og lukke døra etter seg. Dagen etter ble det så mye mer enn bare en video. Hva annet kunne det være, enn hans farvel? En siste iscenesettelse, av tidenes største artist?
Ikke at min person er så interessant da – men graden av grønn radikalitet, og enda mer hvordan vi argumenterer for vår sak, bringer oss inn i diskusjoner som river og sliter i gruppen av miljøengasjerte mennesker. Tidvis litt som i Life of Brian, med alle sine motstridende folkefronter.
En dag, ei natt, og en ny dag, i november 2002, sov jeg 27 timer i strekk.
◦ Hammerbloggen ◦ 