Gaute Sandvik har anmeldt mitt grønne manifest. Ordene er et stykke sakprosa av rang, som på elegant vis både kritiserer og framsnakker, peker på svakheter og får fram at et fravær likefullt kan være en styrke.
Å lykkes med å mislykkes, elsker den formuleringen! Så jeg måtte bare be om tillatelse til å gjenbruke ordene, slik at flere får sjansen til å lese denne korte og flotte teksten: Les videre
Vi lever i den grønne omstillingens tid. Klimaendringer, tap av naturmangfold, overforbruk, forsøpling og andre miljøtema har brakt oss inn i en situasjon som ikke er bærekraftig.
Spørsmålet er ikke lenger om endring er nødvendig, men hva vi skal gjøre, hvor raskt og med hvilke avveininger. I slike spørsmål er vi ofte rasende uenige, samtidig som det vekstbaserte framskrittet ruller stødig framover, som om det meste kan fortsette som før.
Med Grønt manifest forsøker jeg å belyse mulighetsrommet vårt, og peke ut en litt annerledes vei. Jeg er innom både grønne verdier, sirkulær økonomi og politiske styringsgrep, og beveger meg fra lokal bærekraft til jordsystemet som helhet.
«Vi bør prate mer om hva et godt grønt samfunn er, og hvordan det kan utvikles. En rendyrket motstandskamp uten visjoner er på linje med å forlate jobben halvgjort.» (side 21)
Det var en gang et sted, i et land, på en planet, der livet var i harmoni med sine omgivelser. Men dét må vel være en god stund siden?
Jeg har tidligere lest deler av Rachel Carsons «Den tause våren» fra 1962, men først i sommer ble den lest fra perm til perm. Tidvis ble jeg rystet. Hvordan er det mulig at mennesker, en visstnok smart og intelligent art, har behandlet livsmiljøet så dårlig? Les videre
Hvor ofte leser du ei bok, og erfarer at den endrer verden? Jordboka gir en slik effekt. Den utfordrer hvordan vi produserer mat, og dermed hva slags politisk framtid vi har tiltro til.
Forestill deg en gård der driverne utfører det meste av arbeidet for hånd, ikke pløyer jorda, bygger næringsrik mold med kompost (framfor kunstgjødsel), og forsøker å skape selvbevaring via samspillet mellom jord, planter og insekter (framfor kjemisk sprøyting).
Tror du en slik gård kan være en av de mest produktive i verden? Hvis du tenkte «nei» på det spørsmålet, bør du lese videre.
Gjennom Jordboka formidler Dag Jørund Lønning viktige tanker om mold som livsunivers, om effektiv matproduksjon på naturens premisser, samt om miljøvern forankret i samspillet menneske/natur. Tidvis kunne jeg ønsket mer drøfting, færre gjentagelser og en fastere redigeringshånd. Men etter endt lesing er sånt av liten betydning, for det er jo mye viktigere at innholdet har utfordret meg til å tenke.
I naturens kretsløp sirkulerer plast og små plastfragmenter i økende mengder. Plasten omgir oss, og trenger gradvis inn i ethvert økosystem og enhver organisme. Hva kan vi gjøre med dette?
Tilbake i 2014 innledet jeg en engasjert tekst om vern av naturmangfoldet med følgende ord: «Jeg ser en idyllisk naturfilm. Scenen skifter. Hundrevis av døde fugler. De har spist plastavfall.»
På den tiden var jeg aktiv i MDG, med engasjement for at naturmiljøet trengte en sterkere posisjon i politikken. Likevel kom den nevnte filmen som et sjokk. At plastproblemet var blitt så alvorlig hadde gått under radaren. Ikke bare hos meg. Temaet var lite synlig i den offentlige debatten.
Våren 2020 ble jeg invitert av Cappelen Damm til å skrive om bærekraft i ny lærebok for ungdomsskolen. En spennende utfordring, som jeg selvsagt takket ja til. For selv om bærekraft har blitt et omstridt ord, kommer en ikke forbi dets betydning i formingen av framtidens samfunn.
Jeg har alltid likt begrepet, spesielt i norsk språkdrakt. Bærekraft. Kraft til å bære. Tilbudet om å skrive for skoleelever kom derfor som bestilt.
Det tok ikke mange minuttene fra invitasjonen var mottatt, til kreativiteten tok sats. Jeg ville introdusere ordet på et vis som ikke lukket det inn i en definisjon, men isteden «åpnet tankens rom». Løsningen ble å invitere leserne med langs en sti inn i skogen, fram til ei hengebru, laget av tau og planker.
Denne brua, som henger der mellom trærne, over ei kløft, har fått sin kraft til å bære oss gjennom en prosess som inkluderer både menneskelig samhandling, bruk av ressurser, samt ikke minst trærne og landskapet brua er festet i. Slik forsøker jeg å etablere en fortelling som får fram at begrepsinnholdet i bærekraft favner samspillet mellom sosiale, økonomiske og økologiske elementer.
Det er sikkert noen som synes en slik analogi blir hengende for mye i lufta (…) – men; jeg har fått gode tilbakemeldinger, og håper den vil fungere for både lærere og elever, som en vei inn i et komplekst, sammensatt begrep. Les videre
Jeg har endelig sett vårens mest diskuterte film. Er den en innertier, et makkverk, eller litt begge deler? Hvordan framstår filmen, om jeg ser den i relieff mot det grønne landskapet utforsket gjennom mine bøker?
Kort oppsummering av Planet of the Humans: Etter mange års støtte til det grønne skiftet, har Jeff Gibbs mistet troen på alternative energikilder – det vil si vind-, sol- og bioenergi. Hans påstand er at disse løsningene er omtrent like lite bærekraftig som fossilindustrien.
Slik kritiseres ideen om at det grønne skiftet skal skje gjennom ny teknologi og smartere vekst. Når miljøbevegelsen har støttet en slik utvikling, skyldes det ifølge filmen at både folk og organisasjoner har latt seg kjøpe av mektige kapitalinteresser.
Et gjennomgående tema i menneskehetens historie: vår relasjon til naturen. Denne relasjonen har alltid vært krevende, i dag kanskje mer enn noen gang?
Mennesket er natur. En art blant flere i jordklodens myldrende liv. Vi var ikke jordens herskere. I kampen mellom å spise og bli spist, var vår plass i matkjeden midt på treet, inntil for 100 000 år siden.
I løpet av kort tid rykket vi til topps. Det skjedde så raskt at resten av naturen ikke rakk å utvikle noen motstandsdyktighet mot vår dominans. Konsekvensene var formidable. Vår framferd har siden medført utryddelse eller endrede livsforhold for stadig flere arter – utover jorden, inn i ethvert økosystem.
Samtidig har naturen vedvarende representert krefter vi måtte underkaste oss. Fra gamle myter om syndfloden og oversvømmelsen av Atlantis, via skiftende klimatiske forhold, pestens ødeleggende kraft og faser med uår, fram mot vår tid – der Titanics krasj med isfjellet vel står som et slags symbol på at selv ikke vi kan overvinne naturen.
Ikke overvinne… – men kanskje forrykke den på avgjørende vis? Les videre
Nå som vi vet at menneskeskapte klimaendringer og tap av naturmangfold er en realitet, har vi beveget oss inn i et nytt rom. Spørsmålet er ikke lenger om vi lever i en krisetid, men hvordan vi kan løse utfordringene på noenlunde ok måte?
Selv om noen liker å prate med store ord, har ikke miljøkrisene én årsak, og de kan neppe løses langs endimensjonale spor. Vi vet ikke hvordan verden ser ut om 30-40 år, og det finnes ingen udiskutabel oppskrift for veien vi skal gå. Tvert imot, framtiden vil nok formes i brytningen mellom en rekke ulike løsningsgrep.
Likevel, visse strategiske valg må vi ta. Skal vi f.eks satse på noen få løsninger, eller må samfunnet endres på mer gjennomgripende måte? Er det evig vekst, framskritt og ny teknologi som skal bringe oss gjennom krisen, eller er tiden inne for å justere selve vår levemåte?
I denne teksten, som skrives i dialog med FNs naturpanel, vil jeg skissere et mulig svar på disse spørsmålene.
I mai ble en ny og viktig rapport om verdens naturmangfold lagt fram. At arter dør i skremmende tempo visste vi fra før, men FNs naturpanel retter søkelyset mot mer enn som så. Det er dette «mer» som gjør teksten viktig.
Enkelt sagt fokuserer rapporten på 1) endringer i naturen, 2) årsakene til og konsekvensene av disse endringene – samt 3) hva vi kan gjøre i spennet mellom punkt en og to.
Det er med andre ord ikke ren opplysning om tilstanden i naturmiljøet vi møter. Snarere handler det om hvordan natur og samfunnsliv veves inn i hverandre, og hvorfor denne veven helst bør endres til noe annet enn hva den har vært.
◦ Hammerbloggen ◦ 