Tenk på ordene klima, miljø og natur. Favner de omtrent det samme, eller utgjør de snarere en grønn konfliktdimensjon?

Ved et par anledninger har jeg innledet til debatt om temaet. Responsen har synliggjort et interessant problemfelt, som med fordel kan åpnes for litt mer refleksjon.

Klimakrisens effekter

La oss starte med klimaendringene, som gjennom sitt prekære alvor har skapt et løft for miljøsaken.

Tilbake i 2013 medvirket dette til at Miljøpartiet De Grønne kunne bryte lydmuren, vinne fram i offentligheten, og kapre en historisk stortingsplass. I valgkampen det året kunne vi se hvordan MDGs vekst innvirket på de øvrige partiene. Ledende politikere slo plutselig fast at klima ikke bare er ett politikkfelt blant andre, men rammen framtidens politikk skal formes innenfor.

Et grønt gjennombrudd, jublet vi, som da hullet i ozonlaget ble et felles politisk prosjekt. I årene etter har språket endret seg. Det prates om klimavennlig transport, klimavennlig energiproduksjon, ja, til og med olje- og gassutvinningen skal bli mer vennlig mot klimaet.

Ganske så raskt har tanken om det grønne skiftet spredt seg utover det politiske landskapet, og gradvis blitt tatt mer på alvor. De som lenge har stått på for å oppnå en klimapolitisk vending, kjenner en lettelse. Et gjennomslag måtte komme, bare slik kunne det bli fart i politikkutviklingen.

Klimaløsninger uten tanke for naturmiljøet?

Noen har likevel møtt utviklingen med skepsis. Det pekes på at de strategiene og løsningene som vinner fram, i stor grad handler om å fortsette langs samme spor som før: stadig mer av alt, bare med bedre teknologi. Ja, noen ser vel til og med klimaendringene som en kilde til ny økonomisk vekst. Ved å løse problemene skal vi samtidig bli både rikere og oppnå enda bedre levestandard.

Ser vi en tendens til at klimaproblemene reduseres til et teknisk objekt, en ytre tilstand vi kan diagnostisere, medisinere og behandle – og, parallelt med dette; en faktor vi kan tjene penger på? Fører dette til at vi takker ja til enhver løsning som bedrer klimaregnskapet, uten å reflektere over om det vi gjør er bra eller ikke-bra for naturen og livsmiljøet som helhet?

Bekymringen handler om at det økte klimafokuset går på bekostning av et bredere miljø- og naturperspektiv. Kan vi risikere at lokal forurensing, sirkulasjonen av giftstoffer og plastfragmenter, nedbyggingen av uberørt natur og matjord, usikker ressurssituasjon, forringelsen av naturmangfoldet osv kommer i skyggen?

Et bredere perspektiv

Spørsmål som dette antyder at samtidig som et utsnitt av den grønne diskursen har blitt allemannseie, er den blitt omdannet til «mer av den samme politikken som de siste 200 årene». Den økologiske bevisstheten for øvrig, det som ikke handler om klima, tas ikke nødvendigvis mer på alvor. Noen spør derfor polemisk om det er en tendens til å si «redd klimaet, skitt i naturen»?

De som reagerer negativt, sier at politikken må favne bredere. Hvis vi bearbeider klimaendringene uten å la oss berøre på en mer dyptgripende måte, kan effekten i verste fall bli løsninger som forringer naturen, øker tapet av artsmangfold og gjør matforsyningen enda mer usikker.

Tema som dette diskuteres iherdig blant de genuint grønne. Hvordan bør vi vekte forholdet mellom klimatiltak, den bredere miljøpolitikken og tradisjonelt naturvern? Hvordan sikrer vi at løsningsgrepene det ene stedet ikke går på bekostning av andre viktige tema?

Et dilemma uten entydig svar

Utenfor miljøpolitikkens grønne kjerne er spørsmål som dette ukjent stoff. Noen har ganske enkelt ikke tenkt på at det er utfordringer her. Andre har hørt spørsmålene, og reagerer med å bli irritert: «her tar vi grep for mer aktiv klimapolitikk, og så møter vi likevel kritikk fra natur- og miljøvernerne??»

Denne siste reaksjonen vekker en viss frykt blant mange miljøengasjerte. Etter å ha kjempet så lenge for å få klimaproblemene på dagsordenen, virker det risikofullt å møte den økte bevisstheten med problematiseringer. Kan en risikere å gjøre debatten så spissfindig av lufta går ut av klimasatsningen?

Dessuten kan det argumenteres for at økt klimaengasjement på lang sikt kan være en vinnerformel for miljø- og naturvernsaken i bredere forstand. Dersom én sak åpner en persons øyne, blir samtidig veien kortere til en mer generell forståelse av balansen mellom menneskelig aktivitet og naturens tålegrense. Blant dem som akkurat nå for første gang tar steget inn i debatten om gode klimaløsninger, kan en forvente at det vil finnes folk som etter hvert vil tilegne seg en bredere, økologisk forståelse…

Tre posisjoner og samspillet mellom disse

Om vi nå skal oppsummere diskusjonen, kan vi kanskje si at den sirkulerer rundt tre posisjoner – som kan fanges inn med begrepene natur, miljø og klima:

1. For naturverneren har naturen egenverdi. Dette leder gjerne til en tanke om at menneskenes behov og interesser bør tones ned, slik at økologiens og økosystemenes egendynamikk gis større rom… (les evt mer om dette her)

2. Miljøpolitikeren er ikke uenig i dette, men har gjerne en mer pragmatisk innstilling. Det viktige er å holde menneskets livsmiljø i likevekt. Det er ikke naturen i seg selv som er det vesentlige, men å sikre menneskesamfunnets «livsvilkår».

3. Den klimaengasjerte har et visst likhetspreg med miljøpolitikeren, bare at her vendes omtrent hele fokuset mot klimaendringene. Disse utgjør vår tids mest akutte og overveldende problem, og må løses med de grepene som er tilgjengelige, raskt og målrettet.

Nå befinner mange av oss seg et sted mellom disse posisjonene – og; temaene de favner innvirker selvsagt på hverandre, f.eks ved at de raske klimaendringene truer naturmangfoldet.

Likevel, ved å sette opp en slik tredeling, åpner vi for viktige diskusjoner. Hvordan stiller vi oss til saker der klimatiltak medfører nedbygging av natur? Kan tendensen til at klima vokser fram som vår tids vekstindustri, medføre at vi ikke tar oss tid til en mer økologisk fundert refleksjon over vår livsform? Hva er bærekraftig, på kort sikt, og på lang sikt?

Diskusjon er bra

En interessant erfaring med de debattmøtene jeg har innledet på, er at spørsmål som de nevnte for mange var en helt ny problematikk. Spesielt blant de som har forankret hele sitt engasjement i klimasaken.

Derfor bør vi ta oss tid til å diskutere disse temaene, uten å blåse dem for mye opp. Om fokuset vårt blir for ensidig, om den mer dyptgripende refleksjonen mangler, kan vi fristes til å velge grep som gir effekt på kort sikt, men ikke utgjør gode løsninger på lengre sikt.

Det beste er nok å akseptere at vi står overfor et bevegelig problemfelt, i brytningene rundt hvordan vi vekter forholdet mellom klimatiltak, miljøpolitikk og naturvern, som ikke vil kunne gis noe fasitsvar.

Isteden bør vi åpne oss for at det finnes varierte synsvinkler på hva som er de største utfordringene, hvordan disse best kan løses, samt hva slags innflytelse ulike løsningsgrep vil ha på hverandre.

Fotnote

Temaet jeg drøfter her, inngår som én av ti grønne konfliktlinjer, belyst i kapittel 11 i boka Fra evig vekst til grønn politikk.