Flere murer, mindre åpenhet?

Dagens viktigste konfliktlinje går ikke mellom rødt/blått, men mellom… – nei, ikke grått/grønt denne gangen, men derimot et annet skille, belyst i en artikkel i The Economist med tittelen Drawbridges up.

Et sitat fra artikkelen, i norsk oversettelse:

«Fra Warszawa til Washington går det viktigste politiske skillet mindre og mindre mellom venstre og høyre, og mer og mer mellom åpen og lukket.»

Ja, og mange vil vel skrive Brexit inn her, som en illustrasjon på hvordan ytre venstre og ytre høyre har funnet sammen i en problematisk symbiose. Utvilsomt uenige om mye, men likefullt på linje i viktige spørsmål.

Enigheten etableres gjennom en retorisk formel: En peker på alt som er galt i verden, samt på ikke-perfekte prosesser og ordninger på overnasjonalt eller internasjonalt nivå – og lover at problemene kan løses ved å styrke nasjonens suverenitet (evt også bygge murer a la Trump). De som med lidenskap fremmer et slikt ståsted, krever gjerne rene linjer, med tilhørende hard retorikk mot den som tviler. Det er bare å se seg rundt, så finner en eksempler på dette, også i Norge.

På motsatte siden møter vi de som framfor å bekjempe de teknologiske, kulturelle og økonomiske impulsene som skaper globaliseringen, sier at vi bør møte disse med nye former for politikk, innenfor rammen av den liberale, åpne verden. De som tenker i slike baner, kan ikke identifiseres langs skillet venstre/høyre, ei heller grått/grønt. Isteden møter vi ei mangfoldig gruppe som ikke vil tilbake til mer lukkede grenser; folk i Venstre og Høyre, store deler av AP, en del SVere, mange MDGere, og så videre.

Politisk uenige om mye. Noen synes f.eks koblingen mellom globaliseringen og nyliberalistisk politikk er helt ok. Andre er kritiske til dette, og søker etter muligheter for å videreutvikle det åpne samfunnet, uten nyliberalismen som haleheng. Blant disse finner vi også de som vil bort fra veksttvangen, og gi økt rom for lokale kretsløps- og delingsøkonomier. Slik avtegner det seg et vidt spekter av ulike meninger, men med det til felles at en holder seg innenfor den liberale ordens realitet.

De radikale globalistene jobber for et styrket FN, mer offensive grep for internasjonal solidaritet og utjevning – og; at den globale økonomien skal møtes med økte reguleringer og mer styrende incentivordninger. En markant utfordring av den bestående orden, som tidvis overlapper med ytre venstre. Men ikke helt. Forskjellen ligger i at det ikke er et totalt brudd som fremmes, snarere en transformasjon på innsiden.

Pr idag er veien fram til en slik global, sosialliberal, grønn orden både lang og brokete. Det er lett å kjenne på fristelsen til å gi opp, og isteden vende håpet mot den nasjonale selvråderetten. Når vi (ja, jeg befinner meg der) likevel ikke beveger oss dit, er det fordi vi holder fast på at det nest beste noen ganger er bedre enn ingenting. Noen av oss sier derfor ja til et uperfekt EU, mens andre nekter å være totalnegative til liberalistiske former for regulering av internasjonal handel. For; selv om disse ordningene kan kritiseres og har mange tvilsomme komponenter innebygd, er de likevel et skritt på veien mot (muligheten til) økt regulering av den globale økonomien.

Symbiosen av ytre høyre/ytre venstre avviser sånne grep. Isteden tenderes det til å løfte den nasjonale suvereniteten, som om den representerer selve urløsningen. En kan utvilsomt forstå kraften i denne drømmen, den har jo gjenklang i en nær forhistorie – men; hvor realistisk er det at den kan bidra med noe positivt, i den verden vi lever i? Dessuten impliserer de lukkede grensers alternativ et steg bort fra den liberale orden som har blitt bygd og spredt utover verden siden 1945. Som om den korte historiske fasen der nasjonens suverenitet var seg selv nok, er et bedre ideal?

I mine ører høres dette ut som en farefull vei. Jeg ønsker heller å forsøke (langs et spor som garantert er feilbarlig og uten noe perfekt endepunkt) å ta de politiske kampene innenfor vår tids orden, fremme alternativer til de problematiske sidene ved dagens globale økonomi, og utvikle ordninger som møter framtidens utfordringer – i et samspill mellom det globale, regionale, nasjonale og lokale. Ikke ulikt det sporet som er etablert siden 1945, bare  med et mer sosialliberalt, grønt anslag enn tidligere.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s