Å styre skuta gjennom Koronahavet

Den norske koronadiskusjonen er tidvis heftig. Burde ikke styringsgrepene vært strengere, mykere eller noe helt annet? Å argumentere nyansert i møtet med de som skyter fra hofta, er krevende.

Den som puster dypt vil nok innse at regjeringens strategi hele veien har vært å balansere ulike hensyn mot hverandre, avveie tiltak mot både positive og negative effekter – og ut fra dette justere kursen ved behov. Slik søker de å utøve en kontinuerlig styringskunst, uten å måtte binde seg fast til masta.

Noen aksepterer dette, mens andre reagerer med sinne mot det de oppfatter som uklarhet, dobbeltkommunikasjon og manglende vilje til å bekjempe smitten. Tendenser til uenighet mellom regjeringen og helsemyndighetene er for noen uakseptabelt. Kritikken er tidvis hard, såpass at den kan undergrave tilliten til de som skal lede samfunnet gjennom krisen.

Er motstanden velbegrunnet, eller handler det om manglende forståelse for det komplekse farvannet vi må navigere gjennom?

Corona3 Les videre

Koronaviruset – i Ernas grep?

De første par ukene i mars vokste kritikken om at Norge møtte koronaviruset på tafatt måte. De fleste kjente derfor lettelse da Erna & co den 12. mars sto fram som tydelige ledere.

CoronaFramtiden vil fortelle oss om grepene som ble gjort og tidspunktet de ble innført på, var velfunderte eller feilslåtte. Kanskje evalueringen vil konkludere med at regjeringen brukte for lang tid før de tok grep? Eller kanskje vi vil godta tanken om at det å innføre strenge tiltak for tidlig, ville utløst reaksjoner og manglende vilje til å akseptere grepene – med negative effekter på lengre sikt.

Det er interessant å merke seg at Sverige og England følger en annen strategi enn Norge. Midt i mars er tiltakene mer tilbakelente, uten stengte skoler eller forbud mot ansamling av mange mennesker. Kanskje de vil komme etter om noen dager, men enn så lenge følger landene ulik kurs.

Som sjøfarts- og fiskenasjon vet vi at det å styre skuta gjennom opprørt hav, krever at en gjør de rette tingene, på så rett tidspunkt som mulig. Ferden blir åpenbart ekstra krevende når farvannet er ukjent og rådene usikre.

Situasjonen vi befinner oss i handler ikke bare om viruset, tiltak mot smitte og behandling av de syke. Vi er i berøring med et mer omfattende tema, nemlig forholdet mellom statens styringsgrep og samfunnets/folks respons på disse.

Der epidemier i en fjern fortid bare måtte gå sin gang, har de gjennom de siste århundrene blitt møtt stadig mer aktivt. I vår tid erkjennes, bearbeides og kanaliseres de gjennom en avansert styringskunst, forankret i en stadig mer omfattende verktøykasse.

En kan nok legge planer og etablere strategier i forkant, men det å styre på god måte betinger at en kontinuerlig gjør nye vurderinger, beslutninger og handlinger – preget av en evig usikkerhet om det en gjør er riktig eller feil, bra eller dårlig. La oss belyse tidslinjen, fra et slikt ståsted. Les videre

Hva er sirkulær økonomi?

På Hemnesberget i Nordland jobber bedriften Nordic Comfort Products (NCP) med å utvikle bærekraftige møbler gjennom gjenbruk av plast og stål. Spesielt resirkuleringen av plast har medført mye oppmerksomhet, inkludert fra regjeringen. Slik skrives Resirkbedriften inn i fortellingen om en grønnere økonomi.

Selv om den sirkulære økonomien så langt favner kun 1,5% av norske arbeidsplasser, kan vi nok anta at dette vil vokse seg stort i årene framover. Spredningen av plastsøppel og plastfragmenter utover jorden og inn i økosystemene, har bidratt til økt fokus på kretsløpstenkning og hvordan vi kan endre økonomiens virkemåte. Et godt eksempel kom sist høst, da skipsreder Fred. Olsen like godt foreslo å stanse produksjonen av ny plast – fordi dét ville gjøre det både nødvendig og lønnsomt å øke innsamlingen og gjenbruket av den plasten som alt er produsert.

Et kort historisk sveip

Ideen om å tenke i sirkler har forankring langt tilbake i historien. I tusenvis av år var vår levemåte preget av naturens kretsløp og tilhørende sirkulære prosesser, der ressurser ble gjenbrukt og bruksting reparert. Denne livsformen ble endret med industrisamfunnet, der økonomien i stor grad ble forankret langs en lineær linje – fra ressursuttak, via produksjon, bruk og kast, til avfall i ulike former. Les videre

På sporet av en grønn framtid

Nå som vi vet at menneskeskapte klimaendringer og tap av naturmangfold er en realitet, har vi beveget oss inn i et nytt rom. Spørsmålet er ikke lenger om vi lever i en krisetid, men hvordan vi kan løse utfordringene på noenlunde ok måte?

Selv om noen liker å prate med store ord, har ikke miljøkrisene én årsak, og de kan neppe løses langs endimensjonale spor. Vi vet ikke hvordan verden ser ut om 30-40 år, og det finnes ingen udiskutabel oppskrift for veien vi skal gå. Tvert imot, framtiden vil nok formes i brytningen mellom en rekke ulike løsningsgrep.

Noen strategiske valg må vi nok likevel ta: Hvor markant bør overgangen til framtiden bli? Ligger svaret i fortsatt vekst, framskritt og ny teknologi, eller trenger vi også å justere våre verdier, vår tenkning og vår levemåte? Med forankring i den første rapporten fra FNs naturpanel skal jeg forsøke å gi et svar, samtidig som jeg presenterer et begrep som kommer til å bli mye brukt i årene framover.

Natur-samfunn2 Les videre

Festivalens sosiologi

Tilbake i 2006-08 hadde jeg lyst til å bli festivalforsker. Jeg startet med å skrive «Invitasjon til festivalsosiologi». Den ble lest og brukt av mange, men jeg vandret i en annen retning, og notatet ble arkivert… – på tide å publisere det!

Teksten har et faglig anslag, men inviterer også inn i konkrete festivaløyeblikk – samlet i Trondheim og Molde, på Hemnesberget og Storås. At eksemplene er noen år gamle er ikke så farlig, for poenget er å si noe om festivalen som fenomen: hva den er, hvordan den utspiller seg, hva den gjør med oss?

Nå har mange skrevet om temaet siden den gang, men så vidt jeg vet har ingen «stjålet» min vinkling. Tankene har derfor stadig verdi. Festivaler er tross alt festivaler, nå som da.

Hemnesjazz

Et festivaløyeblikk (Hemnesjazz 2018)

Les videre

Grønn solidaritet

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
(Haldis Moren Vesaas)

Bevisstheten om naturens sårbarhet, og derigjennom miljøengasjementet vårt, har en sosial forankring. Vi møter andre i diskusjoner om framtiden, formidler bekymringer om våre barns livsmuligheter, inngår i forhandlinger om hvordan det grønne samfunnet bør utformes, kjenner på et ønske om å vise ansvarlighet og bidra til rettferdighet.

Når jeg skriver mine bøker, handler det om å nå fram til leseren, det vil si deg, pluss dem du formidler tankene videre til. Engasjementet mitt, det som får meg til å legge så mye arbeid i å forme en viktig og forhåpentligvis tankevekkende tekst, er grunnleggende sosialt.

Slik starter kapittel 10 i boka Framtidens Norge. Kapitlet heter «Solidaritet, mangfold og samfunnets samholdskraft». Les videre

Trenger vi grønne fortellinger?

Bør vi etablere en stor, grønn fortelling som kan vise veien ut av miljø- og klimakrisene, eller er utfordringen snarere at vi for lengst har blitt forført av en altoverskyggende fortelling?

I desember utspilte det seg en interessant debatt i Klassekampens spalter, mellom filosof Arne Johan Vetlesen og sosiolog Gunnar Aakvaag. Et sentralt spørsmål var hvor mye vekt som bør legges på dystre miljørealiteter. Er det bedre å vende fokuset i mer positiv retning, og forme en grønn fortelling om samfunnet vi skal skape? Les videre