Det å lese ei bok om et viktig tema, med annen innfallsvinkel enn jeg er vant med, har åpnet nye horisonter. Jeg er ikke litteraturviter, men Hallvard Kjelen overbeviser om at ja, å utforske vår posisjon i verden via litterære tekster kan være veldig fruktbart.

Helgeland som litterært landskap utkom våren 2022. Den ville kanskje gått under radaren, hadde det ikke vært for at Kjelen har rukket å anmelde alle mine fem bøker. Jeg var nok litt kritisk til den ene, men de fire andre var forbilledlige. Ingen har lest bøkene med større innsikt, og klart å balansere bedre mellom hyllest og rettferdig kritikk, enn anmeldelsene i Avisa Hemnes.

Jeg nevner dette, for nettopp det at han har framstått som en god leser, gjorde meg nysgjerrig på ei bok der alt fra sakprosa via turistbrosjyrer til et variert sett med romaner og fortellinger leses – med sikte på å undersøke hvordan natur- og kulturlandskapet har blitt betraktet.

La oss derfor snu på rollene. Denne gangen leser jeg, mens Hallvard Kjelen blir lest. De som bor i nærheten kan se dette som oppvarming til Hemnesbergets første litteraturpub, som dras i gang med bokbad på Jernvaren, lørdag 10. desember.

Landskapet som realitet og tanke

Bokas tema er hvordan landskapet på Helgeland er blitt framstilt litterært gjennom 200 år. I løpet av den tiden har et førmoderne landskap blitt omdannet gjennom industrialisering, kraftutbygging, samferdselsårer og framvekst av byer og tettsteder. Samtidig har vår måte å oppfatte natur- og kulturlandskapet, inkludert forståelsen av samspillet mellom naturen og menneskene, vært i markant bevegelse.

Hallvard Kjelens prosjekt handler om det siste, det vil si blikket vi har på verden. De reelle endringene av landskapet ligger samtidig der, som en impuls som påvirker hvordan vi ser, forstår og møter landskapet vi lever i. Delvis ved at tenkemåten vår endrer seg i takt med samfunnsendringene, delvis gjennom at motstand mot endringene får oss til å se landskapet med nytt blikk.

Innsikten om at endringer kan handle både om verden som realitet, og om vår måte å se, vurdere og tenke på verden, er viktig å forstå.

For eksempel kan vi si at natur-, klima- og miljøtruslene har vokst seg stadig større, samtidig som vår forståelse av problemene har blitt vesentlig bedre. Det å si det siste, betyr ikke at vi underkjenner det første. Begge deler kan være sant, samtidig.

Kjelens bok underbygger at et mer økologisk blikk har vunnet fram, i kjølvannet av industrialisering og tap av fortidens natur- og kulturlandskap. De fleste har lært seg å tenke mer helhetlig om verden enn før. Det bør vi berømme, samtidig som vi fastholder at vi har en lang vei å gå, før vår forvaltning av natur/menneske-veven blir tilstrekkelig bra.

Hvem henvender boka seg til?

Ei sakprosabok kan skrives på ulike måter, rettet mot ulike publikum. Hallvard Kjelen er førsteamanuensis i norskdidaktikk ved Nord universitet. Dette har forpliktet han til å skrive ei bok som både studenter og forskerkollegaer kan ha nytte av.

Deler av teksten rettes mot faglig skolerte lesere, men innholdet er av interesse for alle helgelendinger, ja, for enhver som bor i et landskap – det vil si; oss alle. For dette er ei velskrevet, spennende og tankevekkende bok, som jeg nå vil bevege meg gjennom kapittel for kapittel, med håp om at dens mange nyanser ytes noenlunde rettferdighet.

Prest og topograf

Framstillingen starter 200 år tilbake, på min heimplass Hemnesberget, en halvøy i Ranfjorden, i århundrer et viktig kirkested. Her virket Iver Anker Heltzen som kapellan og sokneprest i over 30 år.

Som prest ble han ført inn i et kollektivt prosjekt, med ambisjon om å gi helhetlige beskrivelser av naturforhold, næringsliv og folkeliv i definerte områder. Heltzens bidrag er i ettertid kjent som Ranens Beskrivelse, der forfatteren med ord og bilder gir et unikt innblikk i «helgelandskapet» de første tiårene av 1800-tallet.

Blikket som styrer beskrivelsen av dette landskapet har et vitenskapelig anslag, med krav om systematikk, herunder en forventning om å dokumentere økonomiske ressurser. Samtidig rommer boka flere anekdoter om det sære og avvikende, der vitens- og nyttefokuset skiftes ut med et mer inderlig blikk på menneskene og den øde, truende, men tidvis maleriske naturen de lever i.

Kjelen lykkes med å synliggjøre Heltzens flerfoldige blikk på landskapet han beveger seg i. Jeg liker møtet med en prest som avstår fra skråsikkerheten, og isteden betrakter verden med nyansert åpenhet.

Turistbrosjyrene

Neste kapittel hopper noen tiår framover, og løfter fram en turistguide og en skildring av en forskningsekspedisjon til Okstindane i Hemnes, begge publisert tidlig på 1900-tallet. Etter Helzens tid har vitenskapene endret seg; ingen søker lenger å favne alt mulig i ei bok. Samtidig har fjellturismen vokst fram, og med fotografiet er teknikkene for dokumentasjon blitt en annen.

I turistguiden møter vi Helgeland som ren og stilisert overflate. Det handler bare om å se med blikk utenfra. Skribenten snakker ikke med folk, og det finnes ingen antydninger om det å leve og erfare landskapet kroppslig.

I kontrast til dette rommer skildringen av forskningsekspedisjonen både mennesker og kroppslige erfaringer. En kommer derfor nærmere livet her, men perspektivet utenfra finner vi også her; landskapet skal ses og erobres, for deretter å forlates.

Analysen av disse teksten løfter mange spørsmål. Hva er det egentlig vi søker, i de landskapene vi reiser i? Har vi tid til å la dem tre fram på ordentlig vis, eller raser vi bare videre til neste stoppested?

Villmark og nybyggerliv

Der turisten ser landskapet som et statisk bilde, søker nybyggeren å forme landskapet i sitt bilde.

Hallvard Kjelen belyser dette via to 1930-tallsromaner av Bernhard Nordh, som skriver om nybyggerliv på 1800-tallet, i det som i dag utgjør grensetraktene mellom Sverige og Helgeland.

Et viktig tema er brytninger mellom samer og innflyttere, mellom reindrift og landbruk, mellom to ulike måter å se og leve i et landskap. Slik handler det om grenser og grenseoverskriding, på et vis som får oss til å innse at The Frontier i 1700- og 1800-tallets Nord-Amerika – det vil si; nybyggernes stegvise fortrengning av indianerne – ikke er helt ulikt de prosessene som formet det landskapet vi helgelendinger lever i. Hvor mange er egentlig klar over dét?

Ekspansjonen og koloniseringen av våre omgivelser er et trekk ved moderniseringsprosessen, sist belyst i Kerstin Ekmans nydelige roman Løpe ulv. En slik kritikk er det lite av i Nordhs bøker. Isteden betraktes villmarka som et tomt rom vi mennesker kan underlegge og fylle med innhold.

Samtidig lever de ulike menneskegruppene i symbiose med naturlandskapet, på et vis som preger både livsform og kultur. I industrialiseringens tid har vi mistet mye av denne koblingen, men med klimaendringer og tap av naturmangfold vil natur/menneske-veven på nytt tre fram som viktig realitet. Dét er mine ord, men Hallvard Kjelen vil neppe være uenig.

Mellom tradisjon og framskritt

Samtidig som Bernhard Nordh utga sine bøker, skrev Ivar Stompdal ungdomsromaner om en verden der mennesker og landskap veves tett sammen – ved kysten så vel som innlands, med fiske, husdyrhold og skogsdrift som omdreiningspunkt.

I disse bøkene er både naturen og kulturen formende rammer rundt livet. I møtet med naturen finner vi et økologisk blikk som tilegner skaperverket egenverdi, men samtidig framstår naturen som en grenseløs ressurskilde menneskene fritt kan høste av.

Ifølge Kjelen kan bøkene leses som en dokumentasjon av en verden som var i ferd med å forsvinne, preget av hardt arbeid i et krevende naturlandskap. Samtidig møter vi industrisamfunnet, med jernbane og kraftverk, et moderne framskritt som aksepteres. For meg er dette som ventet. Tiden før og etter andre verdenskrig rommet en sterk tro på det vekstbaserte framskrittet. At veksten kunne skape store natur-, klima- og miljøproblemer, var lite tematisert på denne tiden.

Erkjennelse av skyggesidene

Neste forfatter ut er Birger Jåstad, som var preget av en sterk samfølelse med og respekt for alt levende, naturen så vel som menneskene og deres kultur.

I hans barnebøker fra 1970- og 80-tallet utspiller handlingen seg i rurale landskap. Hallvard Kjelen sier at vi her møter mennesker som inngår i kollektive fellesskap, med storfamilien som norm, der tradisjonell, praktisk og landskapsrelatert kunnskap overføres mellom generasjonene.

Det hele veves inn i et helhetlig økosystem, preget av både balanse og endringer. Også hos Jåstad tematiseres møtet mellom fastboende og samer, og mellom disse på den ene siden, og den moderne levemåten med dens maskinelle skyggesider på den andre siden. Det hele framstår som et forsvar for en tradisjonell levemåte som er i ferd med å gå tapt.

Disse bøkene forløser en refleksjon hos Hallvard Kjelen over samspillet mellom natur og kultur. Her gjenfinner jeg sitater fra Framtidens Norge – på sporet av et grønnere samfunn, ei bok Kjelen i sin tid skrev en nydelig anmeldelse av. Møtet mellom to forfattere med ulik fagbakgrunn, kan sannelig åpne for spennende, gjensidig inspirasjon.

Det moderne landskapet

Siste forfatter i boka, Laila Stien, skriver tydeligere enn de andre fra barnets utkikkspunkt – med forankring i et moderne samfunn med tydelige trekk av Mo i Rana.

«Vi bygger framtidens Norge» slo Arbeiderpartiet fast etter andre verdenskrig. En viktig byggestein i det sosialdemokratiske prosjektet var etableringen av Mo som moderne industriby, med Norsk Jernverk og tilhørende kraftutbygginger. På veien endret både samfunnet og landskapet seg markant.

Der barna i de to forrige forfatterskapene levde i et tradisjonslandskap, med erfaringsoverføring mellom generasjonene, møter vi hos Laila Stien barn som balanserer på grunnmurer og vannrør i en tid med hektiske boligbygging. De formes i et moderne landskap, mens naturen (representert med Svartisen) oppleves som litt kjedelig.

Dette er ifølge Kjelen barn som gjør seg andre livserfaringer, og som tilpasser seg sitt miljø på andre vis enn de som befant seg i det førmoderne samfunnet. Relasjonen mellom stedet og mennesket er ikke den samme. Landskapet har endret karakter, og blikket på verden er blitt annerledes.

Avrunding

Denne teksten ble lengre enn jeg hadde tenkt. Men ikke tro du har lest alt, boka rommer mye jeg ikke har vært innom.

Når jeg har tatt meg tid til å bruke hele søndagen på dette, er det fordi jeg som sosiolog har opplevd reisen som berikende. Blikket mitt på Helgeland, dit jeg har flyttet tilbake etter 32 år i Trondheim, har blitt tilføyd en rekke nye nyanser. Litteraturviteren har gitt mat til samfunnsforskeren, noe jeg vil bringe videre i mitt neste skriveprosjekt.

I bokas siste kapittel dras linjene sammen, samtidig som blikket vendes mot vår tid. Her møter vi en virkelighet der grønt skifte og storstilt vindkraftutbygging skaper markante endringer. Hva avgjør verdien i et landskap, spør Hallvard Kjelen, også her med referanse til mitt grønne skriveprosjekt.

Jeg er glad Helgeland som litterært landskap ble lest. Uten det ville jeg ikke oppdaget hvordan to ulike forfattere har vandret inn i et felles landskap – der vi på hvert vårt vis søker å åpne for refleksjon over hvor vi kommer fra, og hvor vi er på vei.