Våren 2020 ble jeg invitert av Cappelen Damm til å skrive om bærekraft i ny lærebok for ungdomsskolen. En spennende utfordring, som jeg selvsagt takket ja til. For selv om bærekraft har blitt et omstridt ord, kommer en ikke forbi dets betydning i formingen av framtidens samfunn.

Jeg har alltid likt begrepet, spesielt i norsk språkdrakt. Bærekraft. Kraft til å bære. Tilbudet om å skrive for skoleelever kom derfor som bestilt.

Det tok ikke mange minuttene fra invitasjonen var mottatt, til kreativiteten tok sats. Jeg ville introdusere ordet på et vis som ikke lukket det inn i en definisjon, men isteden «åpnet tankens rom». Løsningen ble å invitere leserne med langs en sti inn i skogen, fram til ei hengebru, laget av tau og planker.

Denne brua, som henger der mellom trærne, over ei kløft, har fått sin kraft til å bære oss gjennom en prosess som inkluderer både menneskelig samhandling, bruk av ressurser, samt ikke minst trærne og landskapet brua er festet i. Slik forsøker jeg å etablere en fortelling som får fram at begrepsinnholdet i bærekraft favner samspillet mellom sosiale, økonomiske og økologiske elementer.

Det er sikkert noen som synes en slik analogi blir hengende for mye i lufta (…) – men; jeg har fått gode tilbakemeldinger, og håper den vil fungere for både lærere og elever, som en vei inn i et komplekst, sammensatt begrep.

Bærekraft – et omdreiningspunkt?

De ordene vi omgir oss med, har en gang blitt skapt. Begreper som samfunn, demokrati, mangfold og økonomi trådte fram i sin aktuelle samtid, og ble med tiden viktige markører for den verden vi lever i. At noen begreper får en slik posisjon er betydningsfullt, for gode samtaler trenger begreper som fungerer på linje med et totem – noe deltagerne kan samle seg rundt og bruke som ressurs, når de former samfunnsutviklingen.

Hvordan fikk bærekraft en slik posisjon? Mange antar at begrepet ble skapt av Brundtland-kommisjonen, med rapporten Vår felles framtid fra 1987. Så enkelt er det nok ikke, men rapporten bidro til å løfte begrepet og gjøre det til et omdreiningspunkt i den globale samtalen om politiske veivalg.

Begrepets suksess har samtidig bragt med seg utfordringer. Med årene brukes ordet i så mange sammenhenger at det kontinuerlig står i fare for å miste kraften. Eller, enda verre; brukes til grønnvasking snarere enn reelle forbedringer.

På veien har mange miljøvernere mistet tålmodigheten. De oppfatter ordet som utvannet og tømt for meningsinnhold, og vil helst bruke andre ord. Min respons har vært at en slik holdning er altfor defensiv. Ettersom bærekraft har blitt så viktig i språket om framtidens samfunn, må vi heller kjempe for å fylle begrepet med et meningsinnhold som er genuint grønt.

Bærekraftens historiske bakgrunn

Jeg har både skrevet om og aktivt brukt begrepet i mine to grønne bøker. I Fra evig vekst til grønn politikk forteller jeg at Brundtland-kommisjonens oppdrag var å skissere en langsiktig strategi for bærekraftig utvikling, der hensyn til befolkning, ressurser, miljø og utvikling kunne ses i sammenheng – og der tilfredsstillelse av dagens behov ikke går på bekostning av framtidige generasjoners muligheter til å møte sine behov.

Dette premisset handlet aldri kun om naturmiljøet, men om å forene økonomisk, sosial og økologisk bærekraft til en ny helhet. I dette bryter ikke Vår felles framtid med vekstens logikk. Snarere søker en å argumentere for at fortsatt vekst og mer vern ikke er motsetninger, men gjensidig kan støtte hverandre.

Om vi ser bakover i historien, har våre moderne samfunn lenge vært klar over båndet mellom sosial og økonomisk bærekraft (også før vi begynte å bruke selve ordene). I årene mellom første og andre verdenskrig var det krise i økonomien, og mye sosial uro. I etterkrigstiden ble det viktig å sikre en bedre verden. Hvordan kunne de skape et samfunn med mindre uro, økt stabilitet, bedre velstand?

Med dagens begrepsbruk kan vi si at en forsøkte å styrke den sosiale og økonomiske bærekraften. I dette arbeidet for å skape rikdom og bedre liv, overså en at naturen og miljøet sto i fare. Eller, noen så det, men viljen til å høre på dem var begrenset. Først etter et par tiår med protester, begynte det på 1960-tallet å synke inn at skadene på naturmiljøet representerte en alvorlig utfordring.

De neste ti-tjue årene ble stadig flere opptatt av miljøvern. Endelig erkjente en at truslene mot et samfunn ikke bare oppstår i det sosiale og det økonomiske, men også i naturmiljøet. Slik ble det skapt en grønn strømning, som ledet fram til Brundtland-kommisjonens krav om at de økonomiske og sosiale søylene må balanseres bedre mot den økologiske bærekraften. I den nevnte skoleteksten om bærekraft har jeg illustrert helheten slik:

Grønn modernisering, eller økologisk innramming?

I mine bøker belyser jeg noe mange kanskje overser. Ja, miljøpolitiske tema ble tatt stadig mer på alvor utover 1980-tallet, men sporet som festet seg var ganske så mainstream. Den miljøradikaliteten som blomstret på 1960-/1970-tallet, ble på et vis temmet og flyttet inn i det moderne samfunnsmaskineriet. Verden skulle nok bli grønnere, men det skulle skje langs det vekstbaserte framskrittets stø kurs.

På engelsk omtales strategien som «ecological modernisation». Den direkte oversettelsen blir økologisk modernisering, men jeg har etter hvert konkludert med at grønn modernisering fungerer bedre i norsk språkdrakt. Det er viktig å se og forstå denne tenkemåten, ettersom den i lang tid har dominert de politiske veivalgene i både Norge og andre vestlige land. Når bærekraft har blitt løftet fram, er det i stor grad innenfor en slik horisont.

Samtidig er det en utfordring der, som mange kanskje synes det er mest behagelig å feie under teppet: Selv om vi tenker at de tre bærekraftsøylene bør være likestilte, har det i praksis vært en tendens til at økonomien får status som fundamentet – mens miljøpolitikken mer blir en slags tilføyelse. Noen av oss mener at det burde være motsatt, fordi det er naturmiljøet som har gitt menneskeheten muligheten til å utvikle oss dit vi er i dag.

Gjennom de siste 10-12 000 årene har livet på jorden fått utfolde seg innenfor en usedvanlig stabil, fruktbar klimatisk og økologisk ramme. Selv om noen arter har forsvunnet, har stadig flere kommet til. Livet ble mer mangfoldig; mer av noe, ga mer av annet. Underveis har det vært både tørke, kuldeperioder, matmangel og nød. Men dette var avgrensede faser (skapt av f.eks endringer i solaktiviteten, store vulkanutbrudd eller lokale uår) som ikke endret på at på jordkloden som helhet har naturmiljøet vært stabilt og fruktbart over tid.

Denne balansen i økosystemene, og den livskraften det har gitt grunnlag for, var helt avgjørende for at menneskene kunne dyrke jorda, bygge byer, utvikle sivilisasjoner og etterhvert etablere velferdssamfunn. Joda, det var vi som skapte utviklingen og framskrittet, men uten et velvillig naturmiljø ville vi ikke lyktes. Kan det være at vi på veien ble for selvsikre, og glemte at samfunnet og økonomien betinges av hva naturmiljøet gir oss av ressurser og muligheter?

De siste 50 årene har vi måtte åpne øynene for forurensing, ørkenspredning, ressurstømming, sur nedbør, ødeleggelse av regnskogene, forvitring av ozonlaget, tap av naturmangfold og klimaendringer. I dag erkjenner de fleste at naturen har tatt skade av vår levemåte. Den økologiske bærekraften er svekket, på et vis som undergraver fundamentet for framtidens sosiale og økonomiske bærekraft.

Mitt ståsted

Skal jeg være helt ærlig, og det bør en jo være, så tenker jeg at flere burde forstå at den økologiske bærekraften er basisen for alt annet. Vi som holder fast på en slik tanke, er gjerne skeptiske til ideen om at vi kan løse alle våre miljøproblem gjennom vekstbasert framskritt og ny teknologi. Det trengs noe mer, en vilje til å justere levemåten vår, ta mindre plass – og kritisk reflektere over hvor mye vi skal tillate oss å påvirke naturen.

Jeg er likevel ikke blant de som inntar en helt mørkegrønn posisjon. Når vi mennesker først har endret naturmiljøet så mye at det ikke kan rettes opp (klimaendringene vil ikke stanse, naturmangfoldet vil ikke komme tilbake med et knips), innser jeg at bærekraften ikke kan overlates til naturen alene.

Løsningen ligger nok snarere i det å skape bedre samspill mellom natur og mennesker. For å klare dét trenger vi et velfungerende samfunn med en velfungerende økonomi. Framfor å skape motsetninger mellom bærekraftens økologiske, sosiale og økonomiske søyler, bør vi derfor fastholde betydningen av helhet og balanse mellom dem. Men, kanskje dette betinger at vi frigjør oss fra tankespor som i litt for stor grad preger oss?

Bærekraftig utvikling

Et viktig poeng med boka Fra evig vekst til grønn politikk var å skape bedre forståelse for hvordan vekstpolitikken oppsto, hvordan den fungerer, og hvordan dette påvirker tenkningen vår.

Gjennom å skrive meg inn i temaet, ble det mer forståelig hvorfor mer dypgrønne tanker ikke har større gjennomslag. Så lenge folk flest bevarer troen på at det vekstbaserte framskrittet vil sikre bærekraftig utvikling, vil den grønne moderniseringen fortsette å legge premissene for politikkutformingen. Slik formulerer jeg det i boka Framtidens Norge (s. 42-43):

Gjennom årene har utvilsomt bekymringen for samfunnets bærekraft vokst, men løsningen har i stor grad handlet om å inkorporere nye problem i etablerte systemer (…) Livene våre skal med andre ord bevege seg langs velkjente spor, med tilleggskrav om bedre miljøløsninger. Uansett partipolitisk tilhørighet legges det til grunn at det vekstbaserte framskrittet skal fortsette omtrent som før. Økonomien skal vokse videre, samfunnet skal bli rikere og mer velstående, forbruket skal øke – samtidig som vi redder naturmiljøet.

Hvis en slik strategi skulle vise seg bra nok, bør vi jo glede oss over det. Samtidig tror jeg det er bra at noen hvisker oss i øret at det å presse sitronen stadig mer, verken er den eneste eller nødvendigvis den beste veien til en grønn framtid. I dette kan det jo også være greit at vi innser at vi ikke nødvendigvis må velge mellom enten grønn modernisering eller mørkegrønn omveltning.

Å se etter mellomposisjonene er vel så fruktbart. I boka Framtidens Norge forsøker jeg på noe sånt, langs tre linjer: Den første handler om å justere hva vi mennesker opplever som det gode liv, hva vi streber etter og hva vi forenes omkring. Den neste om hvordan styringen av samfunnsutviklingen kan kalibreres på grønnere vis. Den tredje om muligheter for en genuint grønnere økonomi, der naturens rammer definerer våre økonomiske aktiviteter.

Til sammen skaper dette et tankespor som forener sosial, økonomisk og økologisk bærekraft, forankret i en mer gjennomført grønn tenkning enn det vi så langt har klart.

Avrunding

Fra 2020 er bærekraftig utvikling et grunnbegrep i skolens læreplaner, på tvers av alle fag. Derfor er det viktig å bidra til at begrepet åpnes for refleksjon og forståelse, gjøres anvendbart i varierte utviklingsprosesser, samtidig som vi passer på at dets betydningsinnhold strammes inn snarere enn å utvannes. Jeg håper at denne teksten har gitt et lite bidrag til alt dette.