Kategoriarkiv: Politiske brytninger

Planet of the Humans

av

Jeg har endelig sett vårens mest diskuterte film. Er den en innertier, et makkverk, eller litt begge deler? Hvordan framstår filmen, om jeg ser den i relieff mot det grønne landskapet utforsket gjennom mine bøker?

Kort oppsummering av Planet of the Humans: Etter mange års støtte til det grønne skiftet, har Jeff Gibbs mistet troen på alternative energikilder – det vil si vind-, sol- og bioenergi. Hans påstand er at disse løsningene er omtrent like lite bærekraftig som fossilindustrien.

Slik kritiseres ideen om at det grønne skiftet skal skje gjennom ny teknologi og smartere vekst. Når miljøbevegelsen har støttet en slik utvikling, skyldes det ifølge filmen at både folk og organisasjoner har latt seg kjøpe av mektige kapitalinteresser.

Ikke enkelt å være grønn2 Les videre →

Grønn – men ikke radikal nok?

av

Mine grønne meninger gjør meg radikal. Likevel er jeg visst en kjedelig fyr, for de mest radikale. Hvorfor er det sånn, mon tro?

ThunbergIkke at min person er så interessant da – men graden av grønn radikalitet, og enda mer hvordan vi argumenterer for vår sak, bringer oss inn i diskusjoner som river og sliter i gruppen av miljøengasjerte mennesker. Tidvis litt som i Life of Brian, med alle sine motstridende folkefronter.

Så, la oss bruke meg som case, og svare på to spørsmål: Hva gjør meg radikal? – og hva gjør at jeg likevel er så kjedelig? Deretter bruker vi svarene til å tenke litt om veien til en grønn framtid. Les videre →

Å styre skuta gjennom Koronahavet

av

Den norske koronadiskusjonen er tidvis heftig. Burde ikke styringsgrepene vært strengere, mykere eller noe helt annet? Å argumentere nyansert i møtet med de som skyter fra hofta, er krevende.

Den som puster dypt vil nok innse at regjeringens strategi hele veien har vært å balansere ulike hensyn mot hverandre, avveie tiltak mot både positive og negative effekter – og ut fra dette justere kursen ved behov. Slik søker de å utøve en kontinuerlig styringskunst, uten å måtte binde seg fast til masta.

Noen aksepterer dette, mens andre reagerer med sinne mot det de oppfatter som uklarhet, dobbeltkommunikasjon og manglende vilje til å bekjempe smitten. Tendenser til uenighet mellom regjeringen og helsemyndighetene er for noen uakseptabelt. Kritikken er tidvis hard, såpass at den kan undergrave tilliten til de som skal lede samfunnet gjennom krisen.

Er motstanden velbegrunnet, eller handler det om manglende forståelse for det komplekse farvannet vi må navigere gjennom?

Corona3 Les videre →

Koronaviruset – i Ernas grep?

av

De første par ukene i mars vokste kritikken om at Norge møtte koronaviruset på tafatt måte. De fleste kjente derfor lettelse da Erna & co den 12. mars sto fram som tydelige ledere.

CoronaFramtiden vil fortelle oss om grepene som ble gjort og tidspunktet de ble innført på, var velfunderte eller feilslåtte. Kanskje evalueringen vil konkludere med at regjeringen brukte for lang tid før de tok grep? Eller kanskje vi vil godta tanken om at det å innføre strenge tiltak for tidlig, ville utløst reaksjoner og manglende vilje til å akseptere grepene – med negative effekter på lengre sikt.

Det er interessant å merke seg at Sverige og England følger en annen strategi enn Norge. Midt i mars er tiltakene mer tilbakelente, uten stengte skoler eller forbud mot ansamling av mange mennesker. Kanskje de vil komme etter om noen dager, men enn så lenge følger landene ulik kurs.

Som sjøfarts- og fiskenasjon vet vi at det å styre skuta gjennom opprørt hav, krever at en gjør de rette tingene, på så rett tidspunkt som mulig. Ferden blir åpenbart ekstra krevende når farvannet er ukjent og rådene usikre.

Situasjonen vi befinner oss i handler ikke bare om viruset, tiltak mot smitte og behandling av de syke. Vi er i berøring med et mer omfattende tema, nemlig forholdet mellom statens styringsgrep og samfunnets/folks respons på disse.

Der epidemier i en fjern fortid bare måtte gå sin gang, har de gjennom de siste århundrene blitt møtt stadig mer aktivt. I vår tid erkjennes, bearbeides og kanaliseres de gjennom en avansert styringskunst, forankret i en stadig mer omfattende verktøykasse.

En kan nok legge planer og etablere strategier i forkant, men det å styre på god måte betinger at en kontinuerlig gjør nye vurderinger, beslutninger og handlinger – preget av en evig usikkerhet om det en gjør er riktig eller feil, bra eller dårlig. La oss belyse tidslinjen, fra et slikt ståsted. Les videre →

Grønn debatt? Politikkfri sone!

av

Et betenkelig trekk ved den grønne debatten, er at den har begrenset rom for verdier, samfunnsrefleksjon og politiske visjoner. Tvert imot: debatten er teknifisert, orientert mot harde fakta og smart teknologi. Hvordan ble det sånn?

Tankene har dukket opp de siste dagene. Det startet i ei tverrpolitisk diskusjonsgruppe på Facebook, der et innlegg rettet sterk kritikk mot prinsippløs forvaltning av et grønt saksfelt. Noen reagerte på ordbruken, og vi fikk en debatt om debatten.

Som gruppens ordstyrer valgte jeg å ta en Erna: «jeg ville ikke brukt de ordene» – og framhevet verdien av å akseptere uenighet og å la folk med ulike meninger komme til orde. Les videre →

Nyliberalismen

av

Den verden vi lever i framstår gjerne som natur for oss. Det vi anser som bra og viktig, de smarte måtene å gjøre ting på, hvordan ulike faktorer henger sammen; det er ikke enkelt å se at mye av dette kunne vært annerledes, og derfor også kan bli annerledes.

Jeg var en gang i tiden aktiv Høyrepolitiker. Det er blitt mange år siden, fra 1985 til 1993, i en tid der det var vanlig å si at Norge var et sosialdemokratisk land. Eller, med litt andre ord; vi befant oss i en historisk fase der den sosialdemokratiske orden fortsatt var vår livsform – noe vi nok likte å kritisere, men kanskje ikke helt klarte å se noe tydelig alternativ til.

Et typisk Høyrebudskap var at staten ikke måtte bli for stor, at marked og sivilsamfunn representerte viktige motkrefter til en omfattende velferdsstat. En gang mot slutten av 1980-tallet ble jeg introdusert for det som for meg var nye tanker, som pekte i en litt annen, mer offensiv retning. Jeg husker ikke detaljene, men det handlet om potensialet som lå i det å skape mer konkurranse på kryss og tvers av samfunnskroppen – noe som kunne oppnås gjennom å overføre vesentlige flere styringshandlinger til aktørene selv, innenfor en ramme der målet var å oppnå stadig bedre resultater på samfunnets ulike felt. Les videre →

MDG – et splittet parti?

av

Klassekampen har intervjuet meg om MDG.1 Jeg ble glad for muligheten til å få dele tanker om den grønne politikken, og ytret meg derfor om mange ulike tema og nyanser.

Sånn sett er det vel ikke uventet at gjengivelsen av intervjuet ikke helt klarte å favne det jeg forsøkte å si. Derfor benytter jeg sjansen til å presisere tankene mine. Les videre →

Er MDG på villspor?

av

Den norske partifloraen er mangfoldig. De ulike partiene representerer hver sin politiske stemme, og løfter varierte tema og synsvinkler inn i den offentlige debatten. Variasjonen har verdi, fordi det gir spennvidde til politikkutviklingen.

I kampen om velgerne møter vi samtidig en malstrøm som drar partiene mot hverandre, et sug mot utvisking av forskjellene. Denne kraften har utfordret sjela til mange partier gjennom årene. Er dette i ferd med å skje også med Miljøpartiet De Grønne? Vi kommer tilbake til dette spørsmålet. La oss først sveipe gjennom de øvrige partienes posisjoner, slik at vi bedre kan se den grønne tankens særpreg. Les videre →

Kapitalisme – en grønn kritikk

av

Hva er kapitalisme? En ideologi, et helhetlig system – eller snarere en samling praksiser, teknikker, anordninger osv som vi samler via ordet «kapitalisme»? Hvor kommer kapitalismen fra, og hva er dens konsekvenser? Bør vi verne, endre eller fjerne den?

For noen er svaret på disse spørsmålene enkle og udiskutable. For andre er dette en kompleks problematikk uten entydige svar. Selv er jeg usikker på hvor jeg står. Kritisk ja, men hvor kritisk? Jeg skriver for å søke meg i retning av mulige svar. Les videre →

Grønn brytningstid

av

Min bok om den grønne politikken innledes med en kraftfull setning, som deretter modereres noe:

«Vi lever i en brytningstid. Kanskje framtidens historikere vil si at vi befant oss midt i en revolusjon. Jeg skriver kanskje, for det er ingen forunt å vite hvor verden vil bevege seg.»

Boka handler ikke om miljøproblemene i seg selv, og gir heller ingen svar på hva som vi bør gjøre. Den befinner seg snarere et sted mellom disse to – i det rommet der vi omdanner naturen, miljøet og klimaet til et politisk tema, som belyses, problematiseres, diskuteres og søkes forstått på den ene eller andre måten. Les videre →