Den norske koronadiskusjonen er tidvis heftig. Burde ikke styringsgrepene vært strengere, mykere eller noe helt annet? Å argumentere nyansert i møtet med de som skyter fra hofta, er krevende.

Den som puster dypt vil nok innse at regjeringens strategi hele veien har vært å balansere ulike hensyn mot hverandre, avveie tiltak mot både positive og negative effekter – og ut fra dette justere kursen ved behov. Slik søker de å utøve en kontinuerlig styringskunst, uten å måtte binde seg fast til masta.

Noen aksepterer dette, mens andre reagerer med sinne mot det de oppfatter som uklarhet, dobbeltkommunikasjon og manglende vilje til å bekjempe smitten. Tendenser til uenighet mellom regjeringen og helsemyndighetene er for noen uakseptabelt. Kritikken er tidvis hard, såpass at den kan undergrave tilliten til de som skal lede samfunnet gjennom krisen.

Er motstanden velbegrunnet, eller handler det om manglende forståelse for det komplekse farvannet vi må navigere gjennom?

Den moderne styringskunsten

I teksten Koronaviruset – i Ernas grep? peker jeg på at det å styre ei skute gjennom opprørt hav, krever at en gjør de rette tingene, på så rett tidspunkt som mulig. Når farvannet er ukjent og rådene usikre, blir ferden ekstra krevende.

Denne lille analogien er ikke skapt av meg. Tvert imot ble den tatt i bruk for flere hundre år siden, som del av den moderne styringskunstens framvekst. Tanken som tok form var at «god styring måtte forankres i mer enn det å følge en fast kurs … å styre godt betinget snarere at en mestret kunsten å bruke skiftende grep i skiftende situasjoner, med dynamisk forankring i en bevegelig virkelighet».

Disse ordene er lånt fra manuset til boka Sosialdemokrati versus nyliberalisme. Her skriver jeg om styringskunsten i Norge fra 1814 til 2020. Koronakrisen setter temaet på spissen. Styringskunstens mål blir her å få samfunnslivet, økonomien, helsevesenet og viruset til å samspille, på et vis som minimerer skadene og gjør risikofaktorene håndterbare.

Innenfor denne rammen kan vi lese regjeringens pressekonferanse den 12. mars som et brått skifte – fra en liberal styringskunst med preg av åpenhet, fleksibilitet og situasjonsbestemte valg, til det jeg omtaler som nasjonalsosial styring, forankret i vilje til å lukke, begrense, disiplinere og kanalisere. Med denne forskyvningen ble stengte grenser, nasjonale retningslinjer, krav om solidaritet og underkastelse til kollektive normer løftet fram som sentrale styringselementer.

Brems eller undertrykk?

Så langt kom jeg i min første tekst om temaet. Tolv dager senere holdt Erna Solberg & co en ny pressekonferanse. I forkant av dette var det framkommet sterk kritikk fra aktører som mente at regjeringens strategi var uklar, og at styringsgrepene ikke var markante nok. Det lå åpenbart et håp hos noen om at det nå ville komme et markant taktskifte.

I et forabeid hadde Folkehelseinstituttet (FHI) skissert to mulige strategier: Enten begrense epidemiens spredning og holde den på et relativt lavt nivå (bremsstrategien) – eller slå ned smittespredningen, slik at epidemien ikke brøt ut, for deretter å holde viruset under kontroll fram til vaksinasjon ble mulig (undertrykkingsstrategien).

Den som leser langsomt, vil erkjenne at «brems» og «undertrykking» ikke er absolutte størrelser, men snarere navn vi setter på punkter i et spekter av muligheter, i en verden full av usikkerhet og tvil. Det virker som om mange har oversett dette, og dermed ikke forstått at det er mulig å plassere seg mellom de to strategiene – eventuelt å forme strategier som er svakere enn brems eller sterkere enn undertrykking.

I den offentlige debatten tenderte slike nyanser til å bli borte. Isteden ble det framstilt som om dette var et enten/eller. Det var også en tendens til at undertrykk ble koblet til ord som «utrydd», dvs en ordbruk som vippet over i det overoptimistiske.

I forkant av pressekonferansen den 24. mars var det stor spenning til hvordan regjeringen ville posisjonere seg. I ettertid virker det som om kritikerne ble imøtekommet gjennom tydeligere retorikk, samtidig som selve tiltakene i stor grad ble videreført uendret – med tilhørende beskjed om at inntil videre ville en vente og se.

Likevel tolket noen det hele som en markant endring, der regjeringens styring nå var blitt strengere, og etter hvert ville bli strammet enda mer inn.

Mon tro om denne overtolkningen skyldtes en forestilling om at en strategi med nødvendighet må innebære en entydig, rettlinjet plan? Medførte dette at mange ikke var i stand til å se hvordan regjeringen er styringskunstens utøvere – der de gir seg selv handlingsrom, balanserer ulike hensyn, avveier effekter og justerer kursen ved behov?

Sykdomsbyrde versus tiltaksbyrde

Folkehelseinstituttets rapport fra 24. mars slår fast at både brems og undertrykk innebærer å bekjempe epidemien. Det som skiller dem fra hverandre er hvor offensive målene er, hvordan ulike tiltak kalibreres, samt hva slags effekter de vil ha – ikke bare på viruset, men også på samfunnslivet.

Det som lett overses av de som kun betrakter verden fra virusets synsvinkel, er at nedstengningen av samfunnet har sideeffekter. Tiltaksbyrden handler her om negative ringvirkninger på både økonomi, samfunnsliv og helse.

Hvis minuseffektene blir så store at de koster mer enn en vinner gjennom smitteverntiltakene, vil mange mene at grepene bør vurderes på nytt. Andre virker å legge til grunn at kampen mot viruset må trumfe alt annet. Dermed kan de uhindret kjøre på med støtte til alt som finnes av tiltak og styringsgrep.

I de fleste saksforhold er det legitimt og gjerne ønskelig at en tar høyde for ulike faktorer og avveier dem mot hverandre. Om en inntar en slik posisjon, kan en ikke lenger delta i konkurransen om hvem som fremmer de sterkeste tiltakene. Isteden må en forklare hvorfor virkelighetens kompleksitet krever en mer nøysom, fleksibel styringskunst.

Vi møter slike tanker når Folkehelseinstituttet den 24. mars anbefaler at de iverksatte tiltakene videreføres i én til tre uker, med sikte på å skape bedre beslutningsgrunnlag om veien videre, jobbe videre med verktøy for å optimalisere diagnostisering, isolering, smitteoppsporing og karantene, bygge kapasitet i helsetjenesten – samt analysere «ringvirkningene av tiltakene for samfunn, virksomheter, grupper av syke og individer, herunder konsekvenser for liv og helse».

I praksis fulgte regjeringen dette rådet, samtidig som de slo fast at strategien de fulgte handlet om å slå ned og undertrykke. Hos noen skapte dette forventinger om at neste steg ville bli en ytterligere innstramming. Andre anslo det som mer sannsynlig at en isteden ville effektivisere utvalgte tiltak, samtidig som de tiltakene som ikke hadde åpenbare effekter ville trappes ned.

En forsiktig åpning av samfunnet

To uker senere, den 7. april, var det klart for ny pressekonferanse. I forkant hadde en rekke organer gitt råd, stort sett i retning av en forsiktig oppmykning av en del styringsgrep. Det ble vektlagt at regjeringens tiltak hadde virket, med den effekt at viruset nå var under kontroll. Samtidig ble det framhevet at de negative effektene av nedstengningen av samfunnet var høye.

I Helsedirektoratets notat legges det til grunn at smittespredningen er umulig å stanse helt, og at en bør forholde seg til denne realiteten. Dersom det skulle vise seg at en vaksine ikke lar seg utvikle, eventuelt tar tid å få på plass, vil undertrykkelsesstrategien ikke kunne opprettholdes. Før eller senere vil en tvinges over i en bremsestrategi, der vi ikke har annet valg enn å leve med viruset.

«Det er så mye vi ikke vet om Covid-19 og pandemien, og mye er usikkert», sier direktoratet. Dette gjelder også spørsmålet om hva som eventuelt vil kunne lede til et endepunkt for epidemien. Vaksine, flokkimmunitet via sykdom eller medisinsk behandling er tre muligheter, men det er umulig å vite sikkert hvilke av disse som har størst potensiale.

Inntil videre anbefales det å opprettholde undertrykkelsesstrategien, med reiserestriksjoner og karantene som hovedgrep – samt aktivt informasjonsarbeid. Samtidig pekes det på at strenge tiltak lokalt, sykehus som reduserer sin normale aktivitet mer enn nødvendig, pluss ikke minst sterke sosiale reaksjoner på det minste lille avvik, til sammen har etablert en «nullvisjon» med negative helseeffekter.

Mot dette framheves betydningen av balanse. Relatert til todelingen mellom liberal og nasjonalsosial styringskunst, ser vi hvordan sistnevnte posisjon forsiktig mykes opp i mer liberal retning.

Om denne oppmykningen vil fortsette, eller om en tvert imot vil se en ny innstramming, er det bare framtiden som kan fortelle oss. Husk sitatet jeg gjenga lenger opp, om at god styring bør handle om «mer enn det å følge en fast kurs», og at dette mer handler om å mestre «kunsten å bruke skiftende grep i skiftende situasjoner, med dynamisk forankring i en bevegelig virkelighet».

Avrunding

Med dette avrunder jeg min belysing av forskyvningene mellom 12. mars og 7. april. Jeg håper teksten har fått fram hvordan myndighetenes møte med koronakrisen, preges av at risikofaktorene og usikkerhetsmomentene er så omfattende at det å låse seg fast til ett mål, én tiltakspakke og ett strenghetsnivå ikke framstår som noen god strategi. Når verden er kompleks og sammensatt, vil det å styre på god måte handle om å justere kursen og tilpasse grepene, etter hvert som situasjonen endrer seg.

At styringsgrepene møtes med kontinuerlig diskusjon er bra, men vi bør unngå å fremme så hard kritikk at vi ødelegger muligheten til å styre skuta gjennom det opprørte havet. Det kan være greit å huske at de kritiske evalueringene vil komme når det hele er over – men at ingen, selv ikke de mest påståelige, kan vite hva konklusjonen(e) vil bli.

Fotnoter

Teksten er en frittstående videreføring av Koronaviruset – i Ernas grep?, publisert 15. mars.

Undertegnede (Svein Hammer) er samfunnsforsker ved Nord universitet. Temaet jeg skriver om har koblinger til et pågående forskningsprosjekt om hvordan vi håndterer utfordringer i natur/samfunn-veven.

Koronakrisen og dens implikasjoner aktualiserer viktige tema i boka Framtidens Norge. I tillegg behandles styringskunsten mer generelt i Sosialdemokrati versus nyliberalisme, som belyser formingen av det norske samfunnet fra 1814 til i dag.