De første par ukene i mars vokste kritikken om at Norge møtte koronaviruset på tafatt måte. De fleste kjente derfor lettelse da Erna & co den 12. mars sto fram som tydelige ledere.

Framtiden vil fortelle oss om grepene som ble gjort og tidspunktet de ble innført på, var velfunderte eller feilslåtte. Kanskje evalueringen vil konkludere med at regjeringen brukte for lang tid før de tok grep? Eller kanskje vi vil godta tanken om at det å innføre strenge tiltak for tidlig, ville utløst reaksjoner og manglende vilje til å akseptere grepene – med negative effekter på lengre sikt.

Det er interessant å merke seg at Sverige og England følger en annen strategi enn Norge. Midt i mars er tiltakene mer tilbakelente, uten stengte skoler eller forbud mot ansamling av mange mennesker. Kanskje de vil komme etter om noen dager, men enn så lenge følger landene ulik kurs.

Som sjøfarts- og fiskenasjon vet vi at det å styre skuta gjennom opprørt hav, krever at en gjør de rette tingene, på så rett tidspunkt som mulig. Ferden blir åpenbart ekstra krevende når farvannet er ukjent og rådene usikre.

Situasjonen vi befinner oss i handler ikke bare om viruset, tiltak mot smitte og behandling av de syke. Vi er i berøring med et mer omfattende tema, nemlig forholdet mellom statens styringsgrep og samfunnets/folks respons på disse.

Der epidemier i en fjern fortid bare måtte gå sin gang, har de gjennom de siste århundrene blitt møtt stadig mer aktivt. I vår tid erkjennes, bearbeides og kanaliseres de gjennom en avansert styringskunst, forankret i en stadig mer omfattende verktøykasse.

En kan nok legge planer og etablere strategier i forkant, men det å styre på god måte betinger at en kontinuerlig gjør nye vurderinger, beslutninger og handlinger – preget av en evig usikkerhet om det en gjør er riktig eller feil, bra eller dårlig. La oss belyse tidslinjen, fra et slikt ståsted.

Nytt virus, nye erfaringer og ny kunnskap

Nyheten traff oss tidlig i januar: Et virus sprer seg. Først i Kina, så videre til nye land. Noen uker senere når smitten Europa. Enn så lenge berøres ikke Norge, men alle vet at det bare er et tidsspørsmål.

Viruset er natur på vandring gjennom menneskekropper. Noen blir syke og dør. Det iverksettes et omfattende arbeid med å samle erfaringer, utvikle innsikt og oversikt, etablere sikrere kunnskap. Helsearbeidere behandler pasientene, mens forskerne forsøker å finne ut hvordan viruset smitter, hvordan ulike kropper reagerer, hvordan vi kan behandle og kanskje etter hvert vaksinere mot sykdommen.

Det ligger et håp der, hos mange, om at vitenskapen kan gi alle svarene. Men i møtet med et nytt virus er det ikke slik. Det er mye vi ikke vet. Det gjøres feil beregninger, antagelsene om den videre utviklingen spriker i varierte retninger. Noen fagfolk har sterke meninger, men det betyr ikke nødvendigvis at de har rett. Alle betrakter vi verden fra vårt ståsted, uansett om vi er forskere, eksperter, politikere eller vanlige folk.

Steg 1: Forberedelser, lokale vurderinger og frivillige tiltak

I møtet med det som skjer, tar statens organer grep, også i Norge. Den 31. januar tildeles Helsedirektoratet et overordnet ansvar for koordinering av det som skal skje. Samtidig pålegges helsetjenesten over hele landet å melde inn smittetilfeller.

En måned senere, den 28. februar, starter en arbeidet med å etablere regler som skal begrense mangel på legemidler og utstyr. Fra 4. mars trenger ikke lenger elever gå til lege for å få dokumentert fraværet. Slik sikres det at helsepersonell kan fokusere på krisen som kommer. Den 6. mars får Helsedirektoratet utvidede fullmakter, for å sikre befolkningen helsehjelp og hindre smittespredning.

Så langt er det en forsiktig maktutøvelse som utfolder seg. Helsemyndighetene gir råd og oppfordringer, men vurderingene og beslutningene delegeres til lokale myndigheter, bedrifter, organisasjoner, foreninger og befolkningen.

Om arrangementer skal gjennomføres avgjøres lokalt. Mange føler nok krysspresset, i det de vurderer om upopulære beslutninger skal tas. Hvem har vel lyst til å stå ansvarlig for at en arrangør havner i økonomisk uføre? Noen kommuner tar kraftige grep, andre gjør så lite som mulig.

Fra omverden ankommer busser og fly fra land der smittefaren er alvorlig. Cruiseskip legger til kai, tusenvis av turister sprer seg gjennom norske byer. Det er opp til fylkesleger, kommuneleger eller de lokale politikerne å avgjøre om noe skal begrenses.

Lignende praksis gjelder overfor de som reiser ut av landet. En oppfordres til å ta fornuftige valg, men tydelige føringer er det lite av. En øyelege kommer heim fra ferie, drar på jobb, og får beskjed om at test er unødvendig. Så drar mange på vinterferie, og kommer heim fra Italia og Østerrike, uten at altfor mye gjøres med det.

I den grad vi kan snakke om styring her, utøves denne gjennom generelle rammer, gode råd og forventninger om at alle tar individuelt ansvar. Effekten er at praksis blir stadig mer sprikende. I noen kommuner tar de lokale myndighetene et tydelig ansvar, mens andre skyver det videre nedover – overlater til bedrifter, foreninger og folk selv å vurdere hva de skal gjøre.

Noen reagerer på dette, omtaler det som ansvarsfraskrivelse. Etter hvert slutter flere seg til kritikken. Sterke personligheter står fram med krav om at myndighetene må ta i bruk sin verktøykasse – med påbud, direktiver og beskjeder om hva vi skal og ikke skal.

Steg 2: Nasjonale retningslinjer

Den 10. mars spør jeg mine Facebook-venner hva grunnen til passiviteten kan være. Vi vet at den norske kulturen har individualistiske trekk, med sterk vilje til desentralisering og lokalt selvstyre – og desto mer motvilje mot at nasjonale myndigheter utøver for mye makt. Er det dette vi ser konturene av? Hva slags konsekvenser får dette? Kan norske kulturtrekk vise seg problematiske, i en krisesituasjon?

Slike refleksjoner vender tilbake den 12. mars. En NTB-melding sier at norske skoler og barnehager kanskje vil bli stengt. I en kort fase kan vi på sosiale medier lese sterke reaksjoner, fra folk som mener dette er hysteri, en uakseptabel overreaksjon.

Så kommer regjeringens pressekonferanse, og kritikken forstummer. Med statsministeren, helseministeren og helsemyndigheter i front får vi klar tale og tydeligere føringer, inklusive både påbud og forbud. En rekke aktiviteter og virksomheter stanses. Kravene om karantene øker, bevegelsesfriheten begrenses, landet lukkes mer mot omverdenen.

Folk med helsebakgrunn bes om å melde seg til dugnaden. En vet at etterhvert kan studenter, ferdig utdannede som har valgt andre yrker, kanskje også pensjonister oppleve at de beordres inn i helsearbeidet. Samtidig er forbudet mot at helsepersonell kan reise ut av landet krystallklart. I en krisesituasjon kan en ikke lenger velge selv.

Den 14. mars slår Erna Solberg fast at ettersom viruset nå berører samfunnet som helhet, tar Justis- og beredskapsdepartementet over koordineringsansvaret. Samtidig skjerpes sanksjonene. Folk som bryter reglene kan både tildeles bøter og gis fengselsstraff. Vi befinner oss ikke bare i en helsekrise, men i en samfunnskrise.

To ulike styringsstrategier

Skiftet disse dagene er så markant at mange får sjokk. Folk reagerer som om viruset har blitt farligere, men det som skjer er egentlig det motsatte: myndighetene tar grep for å redusere faren.

Det er en annen styringsstrategi som anvendes, mer kontant og utvetydig. Fortsatt gjøres det lokale vurderinger, der noen kommuner kjører strengere linje enn andre – men: Rammeverket og føringene er fra nå av nasjonalt bestemt, innenfor en helhetlig strategi.

Om vi snakker i store ord, kan vi kanskje si at skiftet representerer en overgang fra liberal til nasjonalsosial styringskunst? Ikke misforstå meg nå, de to variantene er ikke totalforskjellige. Graden av kontroll er ulik, men vi lever ikke i et diktatur. Alt som gjøres er avhengig av aksept, anerkjennelse og oppslutning fra befolkningen.

Enkelt sagt er styringskunstens siktemål å få samfunnslivet, økonomien, helsevesenet og i siste instans viruset til å samspille, på et vis som minimerer skadene og gjør risikofaktorene håndterbare.

Der en i England og Sverige tenderer til å tenke at viruset bør få et visst frirom, slik at befolkningen via smitte bygger immunitet – søker de fleste andre land å mestre viruset via sterke styringsgrep, med sikte på å slå smitten tilbake, eventuelt skyve den ut i tid.

I Norge tok vi altså steget fra styringsstrategi 1 til styringsstrategi 2 i løpet av et par dager. Noen protesterer, kanskje fordi de misliker at statsmakten gjør seg selv så synlig – eventuelt fordi de mener det vil bli krevende å opprettholde streng styring i flere måneder. Andre mener derimot styringsgrepene burde kommet langt tidligere, slik at vi kunne hindret det kraftige utbruddet.

Per 15. mars kan ingen av oss vite hva som er sannheten, uansett hvor påståelig en måtte være. Et bedre alternativ er derfor at vi forsøker å forstå hva som skiller de to styringsstrategiene fra hverandre:

Liberale styringskunst preges av åpenhet, fleksibilitet og situasjonsbestemte valg. Det vektlegges at vi trenger et rammeverk som rommer visse normer og peker i en retning, men en ønsker samtidig at aktørene selv gjør vurderinger og velger løsninger, tilpasset den aktuelle situasjonen.

Nasjonalsosial styringskunst søker derimot å lukke, begrense, disiplinere og kanalisere. Derfor rommer den vesentlig mer av nasjonale føringer, og tilhørende krav om solidaritet og underkastelse til kollektive normer.

Når vi får en forskyvning i retning sistnevnte, inntrer en rekke endringer: De overordnede retningslinjene blir strammere, og statsministeren blir vesentlig tydeligere i sin tale. I den grad en fortsatt kan gjøre valg på lokalt nivå, handler det om å være strengere enn de nasjonale føringene. De som valgte å ikke gjøre noe, tvinges nå til handling.

Det blir legitimt å stenge eller kontrollere både den nasjonale grensen og kommunale grenser, nekte mennesker adgang eller sette dem i karantene. Via varierte grep lukkes samfunnet, slik at smitten ikke får spre seg like vilkårlig som før. På sikt kan en se for seg at det innføres reiseforbud mellom fylker eller kommuner, kanskje også portforbud – der muligheten til å bevege seg bort fra egen bolig begrenses.

Vi må også forvente at myndighetene i stadig større grad bruker sin makt til å maksimere helseressursene. Private helseaktører vil bli rullet inn i det nasjonale maskineriet, der de pålegges å utføre oppgaver. Det samme kan skje med den delen av næringslivet som på ett eller annet vis kan levere varer eller tjenester som kan utnyttes til å mestre krisen.

Et disiplinerende normpress

For oss som har betraktet utviklingen med faglig interesse, er stemningsskiftet de siste dagene fascinerende:

• Noen forstår ikke hva som skjer, og hevder sin individuelle rett til å gjøre hva de vil. De kan nok lykkes med å skape uro, men sannsynligvis vil de raskt presses inn i den nye normaliteten.
• Blant de som ønsket nasjonal styring mye tidligere, vil noen ha kritisk debatt, mens andre sier at evaluering tar vi når krisen er over. Samtidig lever brytningene videre: Er tiltakene strenge nok, eller bør de bli mer offensive og målrettede?
• En del mennesker bryr seg ikke om slike debatter, men reagerer isteden i solidaritetens navn. Mange tilbyr seg å handle for de som må i karantene, eller melder seg til tjeneste for det offentlige.
• Andre bråvåkner, kaster seg rundt, hamstrer uten omtanke for andre enn seg selv, og stikker på hytta, litt for ofte gjennom å reise til småkommuner – til tross for at myndighetene er tydelige på at det ikke er greit.
• Slik atferd skaper sterke reaksjoner. Normpresset gror sterkere, folk sier tydelig fra. Utviklingen understøttes av statsministeren, som slår fast at både lovverket og sivilforsvaret vil brukes, dersom folk ikke opptrer i henhold til de nye føringene.

Disse stikkordene viser hvordan et mylder av ulike strømninger og brytninger har oppstått, i løpet av noen dager. Likevel, mye tyder på at regjeringen vil lykkes med å skape en virkelighet der befolkningen responderer kollektivt mot krisen. De som velger å stille seg utenfor, vil merke at både staten og sivilsamfunnet er klar til å sanksjonere normbrudd. Alle må slutte opp om tiltak og gjøre sitt beste for å sikre at smitten begrenses eller i hvert fall ikke sprer seg for raskt, slik at kapasiteten i helsevesenet ikke sprenges.

Samtidig forteller rapporter fra utlandet at det antagelig vil komme en tid der en må velge hvem som skal behandles og ikke. Dette er noe helsearbeidere må leve med daglig, men i en krisesituasjon vil kanskje myndighetene måtte etablere kriterier for hvem som skal prioriteres først. Slik blir også helsepersonell favnet av normer de må underordne seg. I krisens tid blir rommet for individuelle vurderinger mindre. Ettersom alt må skje raskere og under større press, må retningslinjene være tydeligere enn vanlig.

Avrunding

Jeg har beskrevet et skifte mellom to styringsstrategier. Dette skiftet har gjort statsmakten synlig på et vis den sjelden er.  Makten samles i et kontrolltårn, samtidig som disiplinære tiltak og ordninger for reguleringskontroll iverksettes. Helserisiko overlates ikke lenger til varierte aktørers vurderinger og valg, men bearbeides isteden gjennom direkte styringsgrep.

En rekke krefter settes i spill, forankret i medisinsk vitenskap, myndighetenes styringsrett, samt en kollektiv endring i hva befolkningen anser som normalt. Varierte prosedyrer, teknikker og instrumenter tas i bruk. Den samfunnsmakten som lenge har fungert i det stille, strammes inn, omdannes til et enhetlig maskineri – der alle forventes å gå i takt.

Om jeg nå tar steget ut av posisjonen som faglig observatør, vil jeg vektlegge at i denne prosessen er det fint om noen tar på seg å forsvare den liberale styringskunsten. Ikke for å motarbeide viktige tiltak, men for å sikre at den nasjonalsosiale styringen og befolkningens sanksjoner ikke ruller for raskt og nådeløst fram. Vi bør huske at mye er uklart, og at det ikke finnes noen fasit som tilsier at de som roper på strengest mulig tiltak, nødvendigvis har rett.

Norge har valgt strategi. Det er nok best om vi slutter opp om den, men ikke så sterkt at vi setter den demokratiske diskusjonen til side. Selv i en krisesituasjon bør den kritiske debatten være levende.

Tilføyelse

To uker etter publisering har jeg lest gjennom teksten på nytt. Til min lettelse står den seg godt, selv om verden har forflyttet seg langt på kort tid. I Norge har vi hatt knallhard debatt om unntakslovene, og brytningene er vedvarende rundt hvor sterke tiltak som bør iverksettes, samt hva slags strategi de skal bakes inn i. Debattene kan forstås i forlengelsen av denne teksten. Derfor har jeg skrevet en oppfølger om å styre skuta gjennom koronahavet.

Om skribenten

Undertegnede (Svein Hammer) er samfunnsforsker og sakprosaforfatter. Boka Sosialdemokrati versus nyliberalisme: Norsk styringskunst og samfunnsforming 1814-2020 vil komme senere i år. Teksten bygger på innsikter derfra. I tillegg har jeg behandlet styringstemaet i «Framtidens Norge. På sporet av et grønnere samfunn».