Kategoriarkiv: Kritisk refleksjon

Grønn debatt? Politikkfri sone!

by

Et betenkelig trekk ved den grønne debatten, er at den har begrenset rom for verdier, samfunnsrefleksjon og politiske visjoner. Tvert imot: debatten er teknifisert, orientert mot harde fakta og smart teknologi. Hvordan ble det sånn?

Tankene har dukket opp de siste dagene. Det startet i ei tverrpolitisk diskusjonsgruppe på Facebook, der et innlegg rettet sterk kritikk mot prinsippløs forvaltning av et grønt saksfelt. Noen reagerte på ordbruken, og vi fikk en debatt om debatten.

Som gruppens ordstyrer valgte jeg å ta en Erna: «jeg ville ikke uttrykt meg på den måten» – og framhevet verdien av å akseptere uenighet og å la folk med ulike meninger komme til orde. Les videre →

Terje Tvedt – en norsk Foucault?

by

Det siste årets mest omdiskuterte bok er endelig lest. Jeg sitter igjen med mange tanker. Tok de som hyllet «Det internasjonale gjennombruddet» feil, eller er det kritikerne som er på villspor?

Foucault og TvedtJeg stiller spørsmålet, men har ikke tenkt å gi noe entydig svar. Isteden vil jeg bidra til en ny synsvinkel på boka. I en av de mange Facebook-trådene der den ble diskutert, var det én som spurte om vi bør se Terje Tvedt som en norsk utgave av Michel Foucault? Eller, ordene var kanskje hakket mer sarkastiske, a la ikke stort mer enn Foucault light?

Utsagnet gjorde meg nysgjerrig. Jeg ga tross alt ut bok om Michel Foucault og hans analytiske univers i 2017. Nysgjerrigheten økte da Tvedt sa at mange av hans kritikere ikke forsto hva analysen handlet om. En anklage jeg ofte retter mot de som misliker Foucaults bøker: du overtolker jo hva han sier!

Nå trenger selvsagt ikke to misforståtte sjeler ha noe som helst til felles. Likevel, agendaen var satt: jeg bestemte meg for å lese Tvedt og se ham i relieff mot Foucault. Les videre →

Vekstens politikk

by

Vekstkritikken har fått ny vind i seilene. Det er bra. Med det aktualiseres også tittelen på boka Fra evig vekst til grønn politikk. Helt greit det også.

For noen måneder siden fikk dere lese en smakebit fra kapittel 3 i min debutbok. I blogginnlegget Det var en gang et menneske fulgte vi lange historiske linjer fram til industrialismen, kapitalismen og vekstens triumf på 1800-tallet (se link nederst).

I bokas kapittel 4 strekkes linjene videre til framveksten av nasjonalstaten, sosialdemokratiet, velferdsstaten og nyliberalismen. Disse ulike momentene inngår i effektiviseringen av vekstens mekanisme, etterhvert strømlinjeformet gjennom det blå/røde vekstkompromisset etter andre verdenskrig. Om du er interessert i dette, bør du lese boka. Her hopper vi helt fram til kapitlets avsluttende kraftsalve: Les videre →

Framtidens Norge [bok]

by

Årets viktigste bok? En frittstående videreføring av debutboka, mer personlig og engasjert denne gangen – men som sist skrevet med håp om å formidle, skape forståelse og inspirere til å tenke selv.

Framtidens Norge 2Det grønne skiftet er etablert som en omstilling både Norge og verden må gjennom. Hvor vi skal og hvordan vi kommer oss dit, nei, dét er vi likevel ikke enige om.

Gitt dette trenger vi mer diskusjon om temaet, og da er det viktig at noen puster rolig og forsøker å belyse den grønne tankens nyanser og mulighetsrom. Gjennom de siste fem årene har jeg gjort dette til mitt prosjekt.

Fra evig vekst til grønn politikk kom i 2016 og ble veldig godt mottatt. Den gir en balansert framstilling av både vekstpolitikken og den grønne politikkens framvekst og variasjoner.

Framtidens Norge følger opp med mer offensiv tone. Jeg utfordrer i ulike retninger, belyser alternative veivalg, og etablerer et rom for politisk forming av en grønn framtid.

Høres det interessant ut? Trykk på linken om du vil bestille boka.

Les videre →

Postmodernismen

by

Har du også registrert det? Hvordan «postmodernist» brukes som et skjellsord, rettet mot folk som visstnok ikke utviser nok respekt for objektive fakta og rasjonell kunnskap.

Er en slik kritikk treffende, eller handler det vel så mye om å undergrave tanker som oppleves irriterende? Hva om de som avfeier andres tanker, egentlig ikke har peiling på hva de prater om?

Nå har jeg aldri betegnet meg som postmodernist da, og jeg kan forstå at ytringer fra den kanten tidvis virker provoserende på mange. Men, kan dette handle om at vi overreagerer mot noe vi ikke forstår? Les videre →

Nyliberalismen

by

Den verden vi lever i framstår gjerne som natur for oss. Det vi anser som bra og viktig, de smarte måtene å gjøre ting på, hvordan ulike faktorer henger sammen; det er ikke enkelt å se at mye av dette kunne vært annerledes, og derfor også kan bli annerledes.

Jeg var en gang i tiden aktiv Høyrepolitiker. Det er blitt mange år siden, fra 1985 til 1993, i en tid der det var vanlig å si at Norge var et sosialdemokratisk land. Eller, med litt andre ord; vi befant oss i en historisk fase der den sosialdemokratiske orden fortsatt var vår livsform – noe vi nok likte å kritisere, men kanskje ikke helt klarte å se noe tydelig alternativ til.

Et typisk Høyrebudskap var at staten ikke måtte bli for stor, at marked og sivilsamfunn representerte viktige motkrefter til en omfattende velferdsstat. En gang mot slutten av 1980-tallet ble jeg introdusert for det som for meg var nye tanker, som pekte i en litt annen, mer offensiv retning. Jeg husker ikke detaljene, men det handlet om potensialet som lå i det å skape mer konkurranse på kryss og tvers av samfunnskroppen – noe som kunne oppnås gjennom å overføre vesentlige flere styringshandlinger til aktørene selv, innenfor en ramme der målet var å oppnå stadig bedre resultater på samfunnets ulike felt. Les videre →

Elfenbenstårnet

by

I møtet med akademias tellekant-verden har jeg ingen sjans. Doktorgrad, tre år som post doc på stort forskningsprosjekt, to bøker og masse relevant jobberfaring teller lite. Mon tro hva dette forteller mest om: meg, eller et akademisk system på ville veier?

IMG_7173bJeg skrev disse ordene for noen måneder siden, som innledning til en riktig så kritisk tekst. Den skulle publiseres, men jeg fikk kalde føtter. Spesielt det å bruke meg selv som case føltes skummelt.

Det er godt mulig at den aldri ville kommet på trykk, om ikke professor Erling E. Guldbrandsen hadde åpnet døra for en viktig debatt. Den 1. desember hadde han nemlig en kraftfull kronikk på trykk i Klassekampen, om samme temaet som jeg skriver om, men fra et annet ståsted. Jeg lar derfor hans ord danne en ramme, før jeg tilføyer mine erfaringer. Les videre →