Kategoriarkiv: Kritisk refleksjon

Coronaviruset – i Ernas grep?

av

De første par ukene i mars vokste kritikken om at Norge møtte coronaviruset på tafatt måte. De fleste kjente derfor lettelse da Erna & co den 12. mars sto fram som tydelige ledere.

CoronaFramtiden vil fortelle oss om grepene som ble gjort og tidspunktet de ble innført på, var velfunderte eller feilslåtte. Kanskje evalueringen vil konkludere med at regjeringen brukte for lang tid før de tok grep? Eller kanskje vi vil godta tanken om at det å innføre strenge tiltak for tidlig, ville utløst reaksjoner og manglende vilje til å akseptere grepene – med negative effekter på lengre sikt.

Det er interessant å merke seg at Sverige og England følger en annen strategi enn Norge. Midt i mars er tiltakene mer tilbakelente, uten stengte skoler eller forbud mot ansamling av mange mennesker. Kanskje de vil komme etter om noen dager, men enn så lenge følger landene ulik kurs.

Som sjøfarts- og fiskenasjon vet vi at det å styre skuta gjennom opprørt hav, krever at en gjør de rette tingene, på så rett tidspunkt som mulig. Ferden blir åpenbart ekstra krevende når farvannet er ukjent og rådene usikre.

Situasjonen vi befinner oss i handler ikke bare om viruset, tiltak mot smitte og behandling av de syke. Vi er i berøring med et mer omfattende tema, nemlig forholdet mellom statens styringsgrep og samfunnets/folks respons på disse.

Der epidemier i en fjern fortid bare måtte gå sin gang, har de gjennom de siste århundrene blitt møtt stadig mer aktivt. I vår tid erkjennes, bearbeides og kanaliseres de gjennom en avansert styringskunst, forankret i en stadig mer omfattende verktøykasse.

En kan nok legge planer og etablere strategier i forkant, men det å styre på god måte betinger at en kontinuerlig gjør nye vurderinger, beslutninger og handlinger – preget av en evig usikkerhet om det en gjør er riktig eller feil, bra eller dårlig. La oss belyse tidslinjen, fra et slikt ståsted. Les videre →

Miljøpolitikk i 9 varianter

av

Gjennom flere års skriving har jeg forsøkt å belyse våre ulike måter å forholde oss til miljøkriser, miljøpolitikk og det grønne skiftet. Tiden er inne for å servere alle varianter på ett brett.

Hvis jeg svømmer i ei elv, vil jeg kjenne strømninger som griper tak i meg og fører meg avgårde. De leder alltid i ei retning, men har samtidig noe uforutsigbart ved seg.

Slike strømninger finnes også i politikken og samfunnslivet. De formes i dialogen og kranglingen, samspillet og brytningene mellom oss alle – gjennom hvordan vi betrakter, setter ord på, diskuterer og forsøker å ordne den verden vi lever i. Les videre →

Grønn debatt? Politikkfri sone!

av

Et betenkelig trekk ved den grønne debatten, er at den har begrenset rom for verdier, samfunnsrefleksjon og politiske visjoner. Tvert imot: debatten er teknifisert, orientert mot harde fakta og smart teknologi. Hvordan ble det sånn?

Tankene har dukket opp de siste dagene. Det startet i ei tverrpolitisk diskusjonsgruppe på Facebook, der et innlegg rettet sterk kritikk mot prinsippløs forvaltning av et grønt saksfelt. Noen reagerte på ordbruken, og vi fikk en debatt om debatten.

Som gruppens ordstyrer valgte jeg å ta en Erna: «jeg ville ikke brukt de ordene» – og framhevet verdien av å akseptere uenighet og å la folk med ulike meninger komme til orde. Les videre →

Terje Tvedt – en norsk Foucault?

av

Det siste årets mest omdiskuterte bok er endelig lest. Jeg sitter igjen med mange tanker. Tok de som hyllet «Det internasjonale gjennombruddet» feil, eller er det kritikerne som er på villspor?

Foucault og TvedtJeg stiller spørsmålet, men har ikke tenkt å gi noe entydig svar. Isteden vil jeg bidra til en ny synsvinkel på boka. I en av de mange Facebook-trådene der den ble diskutert, var det én som spurte om vi bør se Terje Tvedt som en norsk utgave av Michel Foucault? Eller, ordene var kanskje hakket mer sarkastiske, a la ikke stort mer enn Foucault light?

Utsagnet gjorde meg nysgjerrig. Jeg ga tross alt ut bok om Michel Foucault og hans analytiske univers i 2017. Nysgjerrigheten økte da Tvedt sa at mange av hans kritikere ikke forsto hva analysen handlet om. En anklage jeg ofte retter mot de som misliker Foucaults bøker: du overtolker jo hva han sier!

Nå trenger selvsagt ikke to misforståtte sjeler ha noe som helst til felles. Likevel, agendaen var satt: jeg bestemte meg for å lese Tvedt og se ham i relieff mot Foucault. Les videre →

Vekstens politikk

av

Vekstkritikken har fått ny vind i seilene. Det er bra. Med det aktualiseres også tittelen på boka Fra evig vekst til grønn politikk. Helt greit det også.

For noen måneder siden fikk dere lese en smakebit fra kapittel 3 i min debutbok. I blogginnlegget Det var en gang et menneske fulgte vi lange historiske linjer fram til industrialismen, kapitalismen og vekstens triumf på 1800-tallet (se link nederst).

I bokas kapittel 4 strekkes linjene videre til framveksten av nasjonalstaten, sosialdemokratiet, velferdsstaten og nyliberalismen. Disse ulike momentene inngår i effektiviseringen av vekstens mekanisme, etterhvert strømlinjeformet gjennom det blå/røde vekstkompromisset etter andre verdenskrig. Om du er interessert i dette, bør du lese boka. Her hopper vi helt fram til kapitlets avsluttende kraftsalve: Les videre →

Postmodernismen

av

Har du også registrert det? Hvordan «postmodernist» brukes som et skjellsord, rettet mot folk som visstnok ikke utviser nok respekt for objektive fakta og rasjonell kunnskap.

Er en slik kritikk treffende, eller handler det vel så mye om å undergrave tanker som oppleves irriterende? Hva om de som avfeier andres tanker, egentlig ikke har peiling på hva de prater om?

Nå har jeg aldri betegnet meg som postmodernist da, og jeg kan forstå at ytringer fra den kanten tidvis virker provoserende på mange. Men, kan dette handle om at vi overreagerer mot noe vi ikke forstår? Les videre →

Nyliberalismen

av

Den verden vi lever i framstår gjerne som natur for oss. Det vi anser som bra og viktig, de smarte måtene å gjøre ting på, hvordan ulike faktorer henger sammen; det er ikke enkelt å se at mye av dette kunne vært annerledes, og derfor også kan bli annerledes.

Jeg var en gang i tiden aktiv Høyrepolitiker. Det er blitt mange år siden, fra 1985 til 1993, i en tid der det var vanlig å si at Norge var et sosialdemokratisk land. Eller, med litt andre ord; vi befant oss i en historisk fase der den sosialdemokratiske orden fortsatt var vår livsform – noe vi nok likte å kritisere, men kanskje ikke helt klarte å se noe tydelig alternativ til.

Et typisk Høyrebudskap var at staten ikke måtte bli for stor, at marked og sivilsamfunn representerte viktige motkrefter til en omfattende velferdsstat. En gang mot slutten av 1980-tallet ble jeg introdusert for det som for meg var nye tanker, som pekte i en litt annen, mer offensiv retning. Jeg husker ikke detaljene, men det handlet om potensialet som lå i det å skape mer konkurranse på kryss og tvers av samfunnskroppen – noe som kunne oppnås gjennom å overføre vesentlige flere styringshandlinger til aktørene selv, innenfor en ramme der målet var å oppnå stadig bedre resultater på samfunnets ulike felt. Les videre →