På MDGs landsmøte havnet jeg i en frisk senkvelds-diskusjon om feminisme og grønne menn. Engasjerende og velkjent tema for alle som har vært med en stund.
Tror det var i 2014 debatten var på topp. Den ble dermed med i boka «Fra evig vekst til grønn politikk», der jeg bruker ett kapittel til å se grønn ideologi i relieff mot liberalisme, sosialisme, anarkisme, konservatisme – og: feminisme. Alle er viktige, og alle har begrensninger.
Jeg merker at noen gjerne vil framstille feminismen som en åpen godhetsideologi. Dermed kan den utvides, hver gang et nytt kjønnsrelatert problem oppstår. Budskapet blir at alt, også det som handler om gutter og menn, kan diskuteres og løses via feminismens språk. Det tror ikke jeg er noen god strategi, for ingen -isme kan romme alt. Det er mye bedre å verdsette mangfoldet av ulike stemmer.
Kategoriarkiv: Kritisk refleksjon
Rådhusets makt
To heftige debatter utfolder seg i Hemnes. Den ene handler om strukturendringer, den andre om ammoniakkindustri. Er de nøytrale øvelser, eller snarere et uttrykk for rådhusets makt?
Endringene av kommunens tjenestestrukturer, prosjektet Fremtidens Hemnes, framstilles av noen som en balansert, kunnskapsforankret nødvendighet, der sentralisering til Korgen er helt naturlig.
Nåja, sier jeg. De demografiske og økonomiske utfordringene er reelle, det bør vi ta på alvor – men: anbefalinger i utredninger og rapporter, med påfølgende innstilling til vedtak, er ikke nødvendigvis et objektivt grunnlag for beslutninger.
Prosessene for å etablere ammoniakkindustri i Sørfjorden, framstilles som om bedriftene banket på døra – hvorpå kommunen stilte matjord og nærnatur til disposisjon av høflig imøtekommenhet, samt fordi det visstnok skal bidra til bærekraftig utvikling.
Er det så enkelt? Nei, definitivt ikke. Hemnes kommune har et medansvar for at saken oppsto, og det har over tid blitt jobbet målbevisst – delvis i hemmelighet, delvis i det stille – for å sikre realisering av prosjektet, uten å legge det fram for helhetlig, demokratisk debatt.
Er Motvind en miljøorganisasjon?
Jeg er medlem i Naturvernforbundet og Framtiden i våre hender – og aktiv i det eneste partiet som har vokst ut av miljøbevegelsen, der natur, miljø og klima er rammen for alt annet.
Det å verne og sikre bedre forvaltning av naturen, redusere ressursforbruket og utvikle en grønnere natur/menneske-vev, er grunnmuren i mitt politiske engasjement.
I 2013 var jeg en av veldig få norske politikere som sa NEI til vindkraft på Fosen. I 2023 fulgte jeg opp med nei til vindkraft i fjellene i og rundt Hemnes. I 2025 sier jeg nei til vindkraft i naturen i Nordland. Alt dette med solid forankring i MDGs politikk.
En skulle tro dette var klar og tydelig tale, men neida, for organisasjonen Motvind er det ikke bra nok. Ifølge dem står det så dårlig til, at de heller anbefaler vekstkåte stortingskandidater fra FrP og SP.
Hvordan er det mulig? Hva slags boble befinner de seg egentlig i?
Oljeboka – en duell
Jeg har lest Oljeboka av Øystein Sjølie. Den var ikke så provoserende som antatt. Flere av temaene som løftes, er viktig å belyse. Samtidig trenger boka en dose motstand, noe forfatteren garantert tar vel imot. Kritisk debatt er sunt, det er vi enige om.
Det er ei solid bok, velfylt med fakta og forpliktet til kunnskap. Sjølie har tillit til klimavitenskapen, men mener problemene overdrives. Han er kritisk til klimapolitiske tiltak som ikke er økonomisk velbegrunnet, og slår fast at norsk olje og gass «gjør verden til et bedre sted».
Naturparadokset
Forleden fikk jeg gleden av å bokbade Marit Beate Kasin, forfatteren av Naturparadokset. Det ble et spennende møte. To grønne sjeler er vi, som har nærmet oss natur/menneske-veven med ulike vinklinger, men som har mye til felles.

Der jeg er samfunnsforsker og politisk aktiv, er Kasin journalist på sitt beste. Der jeg har forsøkt å skape en helhetlig tolkningsramme, som viser ulike stemmers opphav, søker hun de åpne samtalene, der stemmene kommer både herfra og derfra.
Vi har begge engasjementet for naturen i bunn, det er dét som driver oss framover. Vi har et sterkt ønske om endring, men er enige om at det ikke er enkelt å lage noen entydig oppskrift. Dermed havner vi i en form for «idealistisk realisme», med klare idéer om grønn endring, forent med åpenhet for å lytte til folk som tenker på andre måter.
Forskjellene beriker hverandre, møtepunktene skaper et fellesskap. For meg ble Marit Beate Kasins velskrevne bok en tankevekkende tur i det landskapet jeg har utforsket, gjennom de siste 12 årene.
Olje, fornybar energi og det gode livet
Det er alltid en lykke å finne bøker som åpner verden på litt annet vis, med nye innsikter om samfunnet vi lever i. Sånn var det med Matthew Hubers «Lifeblood». Den handler om USA gjennom hundre år, men den gir også en nøkkel til refleksjon rundt oljeavhengighet og grønt skifte i Norge.

Den industrielle revolusjonen etablerte veien til dagens verden. Med kull og etter hvert olje som motor ble produksjonen effektivisert, hvorpå arbeidsfolk måtte underkaste seg fabrikkens, disiplinens og lønnsarbeidets logikk. Samtidig oppsto et skille mellom arbeid og fritid, som fikk betydning for den historien jeg nå skal fortelle.
Vi kommer tilbake til dette. Først en viktig avklaring av hvor vi bør feste blikket.
1) Enten temaet er olje, vann, sol, vind eller kjernekraft, fristes vi lett til å kun diskutere energikilden i seg selv, dens fysiske realitet og energipotensiale. Det er jo forståelig, men: husk at verken olje eller vind produserer anvendbar energi på egenhånd.
2) Løfter vi blikket litt mer, ser vi borerigger, rørledninger, tankskip og bensinstasjoner, og utenfor der igjen oljestater, oljeselskaper og oljekapitalister – en mektig blokk rundt de fossile ressursene. I dagens Norge er vi forresten vel så mye opptatt av det grønne skiftets industri, også der fylt opp med mektige aktører som systematisk former verden.
3) Dette er likevel ikke nok, for oljen og andre energiformer er vevd inn i hverdagslivet vårt. En verden vi alle inngår i, der vi formes av kulturelle ideer om «det gode liv», der vi organiserer livene våre med hus, bil og fritidsaktiviteter, og der vi fremmer våre krav til politikerne. Også dette nivået bør være med, dersom vi virkelig vil forstå (og eventuelt kritisere) relasjonen mellom olje/energi og det moderne samfunnet.
Ordene er mine, men du kan gjenfinne tredelingen i «Lifeblood». Ei bok som belyser USAs historie 1930-2010 via både olje, kapitalkrefter, frihetsideer, New Deal og nyliberalisme. De tre nivåene er viktige, også når vi betrakter Norge – ikke bare med tanke på vår oljeavhengighet, men også når vi diskuterer f.eks vindkraft og det grønne skiftet.
Masseforbruk av olje ble skapt i en bestemt historisk sammenheng. Årsaken lå ikke i oljen i seg selv, og kan ikke forklares kun ved å peke på ny teknologi, effektiv produksjon og bedre infrastruktur. Det handlet også om endringer i samfunnet og folks forventninger til livet.
Mer av alt, raskere?
De siste årene har vi diskutert vindkraft, vannkraft, atomenergi, hydrogen, ammoniakk osv så fillene fyker.
Debatten er på et vis nødvendig. I årene framover skal vi steg for steg erstatte den fossile energien, og da må vi ta en del viktige valg om veien framover. Samtidig bør vi være kritiske, for diskusjonen formes av en tenkemåte vi ikke klarer å frigjøre oss fra.
Energiforbruket og energibehovet vokser – derfor MÅ energiproduksjonen vokse!!
Det er som om det ikke er mulig å motstå vekstens mekanisme. Snarere har den blitt et taust premiss, forut for enhver diskusjon. Mye vil ha mer, det gjelder å dure på, uten refleksjon eller selvbegrensning.
To grønne podkast
I mai-juni fikk jeg gleden av å delta i to podkast. Har fått supre tilbakemeldinger på dem begge, så derfor er det jo greit å legge ut linker her.
Den ene spinner ut av det liberale sentrum. Den andre forankres i sentrum-venstre. Liker det, spredningen i begge retninger, for min ambisjon som grønt engasjert forfatter er å skape dialog på tvers.
Sterk systemkritikk
For noen uker siden publiserte jeg en anmeldelse av Grønt manifest, opprinnelig skrevet på Facebook. Da kom jeg på at også Herman Ekle Lunds ord burde deles.
En kort og konsis anmeldelse, og en oppvarming til podkast-innspilling på Bar Liberal i Drammen. Jeg deltar gjerne på flere bok- og debattmøter. Det er så veldig givende å få snakke om, reflektere rundt og ikke minst diskutere hva slags muligheter vi har, på veien til en grønn framtid.
Herman Ekle Lunds bokanmeldelse:
Bør leses! Svein Hammer – selve innestemmen i norsk miljødebatt – har gitt ut ny bok hvor han drøfter vår felles vei videre.
9 Shades of Green
Det går to spøkelser gjennom verden; miljøradikalt sinne, og framskrittstroens selvtilfredshet.
Vi lever i en paradoksal tid. På den ene siden framstår miljøtruslene som overveldende. Spesielt klimaendringene og tapet av naturmangfold framviser en avgrunn foran oss, og forløser både dyptgripende sorg og opprørsk raseri. Muligheten for kollaps er en realitet det opplyste mennesket ikke kan avfeie.
På den andre siden syder det av optimistisk pågangsmot, etter hvert som økonomien, teknologien og vitenskapen mobiliseres i det grønne skiftets tjeneste. Forbrukerne slutter seg til, i den fristende tanken om at miljøkrisene kan løses gjennom at vi kjøper grønne produkter. Politikken griper begjærlig muligheten, med løfte om at dette skal vi fikse uten å måtte ofre vår livsstil.
Selv om krisenes kraft har økt, er det troen på menneskelig mestring som former samfunnets veivalg. Om dette er bra eller et feilspor er til diskusjon. Ingen, selv ikke våre fremste forskere, kan vite med sikkerhet hva framtiden vil bringe. Nettopp derfor er det noe hjelpeløst med de skråsikre som slenger ut sine «det er bare å gå for løsning X, så ordner alt seg».
Natur/menneske-veven er kompleks og sammensatt. Derfor bør vi avstå fra å redusere det grønne skiftet til et sett med instrumentelle, tekniske og teknologiske mål/middel-grep. Vi trenger også en mer dyptgripende diskusjon om verdier, tenkemåter og hvordan hele vår livsform kan justeres i bedre retning.
Min siste bok heter grønt manifest, men er ikke en endimensjonal programerklæring. Målet er å utfordre til refleksjon over hvilke mulighetsrom vi har, på veien mot framtiden. Jeg søker ikke følgere som er enig med meg i alt. Det grønne skiftet er ikke og kommer aldri til å bli et ensartet program der alle går i takt. Snarere kan vi se det som vår tids store kampfelt. Stadig flere har akseptert at miljøproblemene må møtes aktivt – men hvem, hva, hvordan og hvor raskt er vi rasende uenige om.
Noen antar at diskusjonene bare handler om saklig uenighet, som vi rasjonelt kan nøste opp i og etablere en entydig konklusjon om. Men nei, sannheten er nok snarere at det over tid har etablert seg en rekke ulike posisjoner, hvorfra både problemet og løsningene betraktes med ulikt blikk. Som samfunnsforsker kan jeg ikke lukke øynene for dette. Tvert imot er tiden inne for å framvise de ulike tankesporene, slik at vi kan oppøve evnen til å forstå hva som er i spill. Les videre

