Sterk systemkritikk

For noen uker siden publiserte jeg en anmeldelse av Grønt manifest, opprinnelig skrevet på Facebook. Da kom jeg på at også ordene til Herman Ekle Lund burde deles.

IMG_6170yEn kort og konsis anmeldelse, som i samspill med Gaute Sandviks ord kanskje kan friste flere til å invitere meg til å innlede på bok- og debattmøter Norge rundt? Tar med en link også til min egen presentasjon, så blir det vinklet både herfra og derfra.

Vel, her er Herman Ekle Lunds omtale fra tidligere i vinter: Les videre

9 Shades of Green

Det går to spøkelser gjennom verden; miljøradikalt sinne, og framskrittstroens selvtilfredshet.

Vi lever i en paradoksal tid. På den ene siden framstår miljøtruslene som overveldende. Spesielt klimaendringene og tapet av naturmangfold framviser en avgrunn foran oss, og forløser både dyptgripende sorg og opprørsk raseri. Muligheten for kollaps er en realitet det opplyste mennesket ikke kan avfeie.

På den andre siden syder det av optimistisk pågangsmot, etter hvert som økonomien, teknologien og vitenskapen mobiliseres i det grønne skiftets tjeneste. Forbrukerne slutter seg til, i den fristende tanken om at miljøkrisene kan løses gjennom at vi kjøper grønne produkter. Politikken griper begjærlig muligheten, med løfte om at dette skal vi fikse uten å måtte ofre vår livsstil.

Selv om krisenes kraft har økt, er det troen på menneskelig mestring som former samfunnets veivalg. Om dette er bra eller et feilspor er til diskusjon. Ingen, selv ikke våre fremste forskere, kan vite med sikkerhet hva framtiden vil bringe. Nettopp derfor er det noe hjelpeløst med de skråsikre som slenger ut sine «det er bare å gå for løsning X, så ordner alt seg».

Natur/menneske-veven er kompleks og sammensatt. Derfor bør vi avstå fra å redusere det grønne skiftet til et sett med instrumentelle, tekniske og teknologiske mål/middel-grep. Vi trenger også en mer dyptgripende diskusjon om verdier, tenkemåter og hvordan hele vår livsform kan justeres i bedre retning.

Min siste bok heter grønt manifest, men er ikke en endimensjonal programerklæring. Målet er å utfordre til refleksjon over hvilke mulighetsrom vi har, på veien mot framtiden. Jeg søker ikke følgere som er enig med meg i alt. Det grønne skiftet er ikke og kommer aldri til å bli et ensartet program der alle går i takt. Snarere kan vi se det som vår tids store kampfelt. Stadig flere har akseptert at miljøproblemene må møtes aktivt – men hvem, hva, hvordan og hvor raskt er vi rasende uenige om.

Noen antar at diskusjonene bare handler om saklig uenighet, som vi rasjonelt kan nøste opp i og etablere en entydig konklusjon om. Men nei, sannheten er nok snarere at det over tid har etablert seg en rekke ulike posisjoner, hvorfra både problemet og løsningene betraktes med ulikt blikk. Som samfunnsforsker kan jeg ikke lukke øynene for dette. Tvert imot er tiden inne for å framvise de ulike tankesporene, slik at vi kan oppøve evnen til å forstå hva som er i spill. Les videre

Den grønne kampsonen

Folk med engasjement for natur, klima og miljø antok at bare mange nok ble klar over alvoret, ville vi raskt finne måter å løse problemene på. I optimismen lå det en tanke om at ethvert grønt individ tenker og mener omtrent det samme.

Isteden har det grønne feltet blitt en kampsone. Folk har stilt seg i hver sine hjørner, hvorfra de med hard tone skyter på alle som ikke er enig med dem selv. Det kan tidvis minne om filmen Life of Brian, med alle de nesten identiske gruppene som krangler over småting.

Samtidig har et miljøradikalt sinne reist seg mot det grønne skiftet. Det påstås at alt bare fortsetter langs kjente spor, at ingenting skjer. For noen betyr dette at motstandskamp, hærverk og vold blir nødvendig. Maktens representanter er rystet. De opplever tross alt at de har blitt vesentlig grønnere i tenkemåten sin, og forstår ikke den harde kritikken.

IMG_6179x Les videre

MDG – moralist eller grønn ledestjerne?

Hvordan former et politisk parti sin politikk? Hva repeteres gjennom årene, hva mistes på veien, og hva tilføyes? Hvordan framstår partiet i den offentlige debatten? Hva er potensialet for framtiden? Slike spørsmål kan stilles til alle partiene, men her handler det om MDG.

Jeg er ikke sikker på når jeg første gang hørte om De Grønne, men ettersom jeg alt på 1980-tallet var miljøbevisst politiker, fikk jeg nok med meg stiftelsen i 1988. Kort tid etter ble jeg student og politisk aktiv i Trondheim, der MDG kom inn i bystyret alt i 1991.

I årene som fulgte betraktet jeg partiet som en spennende blomst i partifloraen. Likevel var det først utover 2000-tallet jeg begynte å åpne meg for muligheten, og etter hvert fikk partiet min stemme ved lokalvalg. Så, høsten 2012, meldte jeg meg inn – og vipps så ble jeg tredjekandidat til Stortinget, valgkampleder og etter hvert også fylkesleder.

Sommeren 2013, rett før De Grønne endelig vant plass på Stortinget, forsøkte jeg med teksten Politikkens indre liv å sette ord på den hyperaktive boblen vi befant oss i. Men, nei, selv ikke der klarte jeg å fange inn hvor hardt og intenst vi jobbet det året. Til sist krasjet det – men: jeg var med da det skjedde, den gang MDG på noen sommeruker gikk fra ukjent miniparti til nasjonalt fenomen.

Hva bidro til at jeg kastet meg med på den grønne bølgen? Hvor kommer den fra, tanken om at De Grønne var mer sexy i 2013 enn i 2021? Har noe gått tapt på veien? Og har de rett, de som påstår at klimasaken har åpnet for stadig mer moralistisk, ovenfra-og-ned retorikk fra partiets politikere?

MDGs politikk Les videre

Foucault og nyliberalismen

Tidsskriftet Agoras temanummer Foucault og nyliberalismen forløste spenstige diskusjoner, i Klassekampen så vel som sosiale medier. De kritiske spørsmålene handlet om Michel Foucaults analyser på 1970-tallet er relevante i dag, samt om han distanserer seg nok fra «det nyliberale viruset»?

Agora og Sosdem-Nylib A1Før vi går nærmere inn på dette, noen kjappe ord om mine fire-fem hatter: Jeg er bidragsyter til Agora 3-4 2020, med artikkelen Foucault, Governmentality og det nyliberale Norge – og ga i høst ut boka Sosialdemokrati versus nyliberalisme, der Foucaults forelesninger rammer inn en fortelling om norsk styringskunst og samfunnsforming (fra 1814 til 2020).

Tematisk overlapper tidsskrift og bok såpass mye at de blir parallelle utgivelser. Agora går dypere inn i Foucaults teoretiske, metodiske og analytiske landskap, mens jeg i større grad forsøker å anvende hans analyser til å si noe om norsk virkelighet.

I tillegg bestilte Ny Tid en anmeldelse av tidsskriftet, pluss at jeg kastet meg inn i debatten da Foucaults nyliberalismeforelesninger ble kritisert i Klassekampen.

Så; teoretisk-metodisk artikkel, ambisiøs bok, tidsskriftanmeldelse og debattant. Alle har de et felles forankringspunkt, nemlig at jeg gjennom 20-25 år har fylt min analytiske redskapskiste med begreper hentet fra Michel Foucault – og; på veien skrevet en bok om hans analytiske univers.

Bare nevner alt dette, som et bakteppe for resten av teksten. Neste steg blir en skisse av Foucaults forelesningsrekker om den moderne styringskunsten. Deretter sveiper vi gjennom en del av de andre tekstene i Agora 3-4 2020, før jeg imøtegår kritikk fra filosofene Arne Johan Vetlesen og Gabriel Rockhill. Jeg påstår at begge avslører svak forståelse for det de kritiserer. Les videre

Det er nok nå (bokessay)

Linn Stalsbergs bok «Det er nok nå» ble en suksess. Det fortjente den, for den er et velskrevet, innholdsrikt essay som har skapt debatt rundt viktige tema. Nettopp derfor bør den også møtes med kritikk. For: Er den historien som fortelles sann?

En rekke enkeltmomenter i boka forteller utvilsomt noe sant om vår virkelighet, sannheter som bør utfordres og problematiseres. Dette handler om kapitalismens posisjon, om framveksten av den nyliberale tenkningen, om samfunnsmessige endringer og tilhørende konsekvenser.

Det mer komplekse svaret er likevel at boka tidvis beveger seg på tynn is – fordi den i for stor grad fristes til å betrakte nyliberalismen som en entydig årsaksmekanisme, med kraft til å forme omtrent alt i sitt bilde. Det blir for endimensjonalt, og bør derfor møtes med nyanseringer.

IMG_1294b

Teksten ble opprinnelig publisert i Klassekampen 24/8-2020

Les videre

Planet of the Humans

Jeg har endelig sett vårens mest diskuterte film. Er den en innertier, et makkverk, eller litt begge deler? Hvordan framstår filmen, om jeg ser den i relieff mot det grønne landskapet utforsket gjennom mine bøker?

Kort oppsummering av Planet of the Humans: Etter mange års støtte til det grønne skiftet, har Jeff Gibbs mistet troen på alternative energikilder – det vil si vind-, sol- og bioenergi. Hans påstand er at disse løsningene er omtrent like lite bærekraftig som fossilindustrien.

Slik kritiseres ideen om at det grønne skiftet skal skje gjennom ny teknologi og smartere vekst. Når miljøbevegelsen har støttet en slik utvikling, skyldes det ifølge filmen at både folk og organisasjoner har latt seg kjøpe av mektige kapitalinteresser.

Ikke enkelt å være grønn2 Les videre

Grønn – men ikke radikal nok?

Mine grønne meninger gjør meg radikal. Likevel er jeg visst en kjedelig fyr, for de mest radikale. Hvorfor er det sånn, mon tro?

ThunbergIkke at min person er så interessant da – men graden av grønn radikalitet, og enda mer hvordan vi argumenterer for vår sak, bringer oss inn i diskusjoner som river og sliter i gruppen av miljøengasjerte mennesker. Tidvis litt som i Life of Brian, med alle sine motstridende folkefronter.

Så, la oss bruke meg som case, og svare på to spørsmål: Hva gjør meg radikal? – og hva gjør at jeg likevel er så kjedelig? Deretter bruker vi svarene til å tenke litt om veien til en grønn framtid. Les videre

Styringskunst i koronaens tid

Den norske koronadiskusjonen er tidvis heftig. Burde ikke styringsgrepene vært strengere, mykere eller noe helt annet? Å argumentere nyansert i møtet med de som skyter fra hofta, er krevende.

Den som puster dypt vil nok innse at regjeringens strategi hele veien har vært å balansere ulike hensyn mot hverandre, avveie tiltak mot både positive og negative effekter – og ut fra dette justere kursen ved behov. Slik søker de å utøve en kontinuerlig styringskunst, uten å måtte binde seg fast til masta.

Noen aksepterer dette, mens andre reagerer med sinne mot det de oppfatter som uklarhet, dobbeltkommunikasjon og manglende vilje til å bekjempe smitten. Tendenser til uenighet mellom regjeringen og helsemyndighetene er for noen uakseptabelt. Kritikken er tidvis hard, såpass at den kan undergrave tilliten til de som skal lede samfunnet gjennom krisen.

Er motstanden velbegrunnet, eller handler det om manglende forståelse for det komplekse farvannet vi må navigere gjennom?

Corona3 Les videre

Koronaviruset – i Ernas grep?

De første par ukene i mars vokste kritikken om at Norge møtte koronaviruset på tafatt måte. De fleste kjente derfor lettelse da Erna & co den 12. mars sto fram som tydelige ledere.

CoronaFramtiden vil fortelle oss om grepene som ble gjort og tidspunktet de ble innført på, var velfunderte eller feilslåtte. Kanskje evalueringen vil konkludere med at regjeringen brukte for lang tid før de tok grep? Eller kanskje vi vil godta tanken om at det å innføre strenge tiltak for tidlig, ville utløst reaksjoner og manglende vilje til å akseptere grepene – med negative effekter på lengre sikt.

Det er interessant å merke seg at Sverige og England følger en annen strategi enn Norge. Midt i mars er tiltakene mer tilbakelente, uten stengte skoler eller forbud mot ansamling av mange mennesker. Kanskje de vil komme etter om noen dager, men enn så lenge følger landene ulik kurs.

Som sjøfarts- og fiskenasjon vet vi at det å styre skuta gjennom opprørt hav, krever at en gjør de rette tingene, på så rett tidspunkt som mulig. Ferden blir åpenbart ekstra krevende når farvannet er ukjent og rådene usikre.

Situasjonen vi befinner oss i handler ikke bare om viruset, tiltak mot smitte og behandling av de syke. Vi er i berøring med et mer omfattende tema, nemlig forholdet mellom statens styringsgrep og samfunnets/folks respons på disse.

Der epidemier i en fjern fortid bare måtte gå sin gang, har de gjennom de siste århundrene blitt møtt stadig mer aktivt. I vår tid erkjennes, bearbeides og kanaliseres de gjennom en avansert styringskunst, forankret i en stadig mer omfattende verktøykasse.

En kan nok legge planer og etablere strategier i forkant, men det å styre på god måte betinger at en kontinuerlig gjør nye vurderinger, beslutninger og handlinger – preget av en evig usikkerhet om det en gjør er riktig eller feil, bra eller dårlig. La oss belyse tidslinjen, fra et slikt ståsted. Les videre