På MDGs landsmøte havnet jeg i en frisk senkvelds-diskusjon om feminisme og grønne menn. Engasjerende og velkjent tema for alle som har vært med en stund.

Tror det var i 2014 debatten var på topp. Den ble dermed med i boka «Fra evig vekst til grønn politikk», der jeg bruker ett kapittel til å se grønn ideologi i relieff mot liberalisme, sosialisme, anarkisme, konservatisme – og: feminisme. Alle er viktige, og alle har begrensninger.

Jeg merker at noen gjerne vil framstille feminismen som en åpen godhetsideologi. Dermed kan den utvides, hver gang et nytt kjønnsrelatert problem oppstår. Budskapet blir at alt, også det som handler om gutter og menn, kan diskuteres og løses via feminismens språk. Det tror ikke jeg er noen god strategi, for ingen -isme kan romme alt. Det er mye bedre å verdsette mangfoldet av ulike stemmer.

Vi må en omvei innom liberalismen

Noen verdier som tilskrives feminismen, ble først formulert andre steder. Dermed blir det mulig å fremme dem med kraft, også om en ikke er feminist.

Tanken om alle menneskers likeverd har spor langt tilbake i historien vår, løftet av bl.a Jesus. At vi er individer med frihet til å forme livene våre, med like rettigheter og rett til likebehandling, uavhengig av vår bakgrunn, er liberale verdier, som vokste i styrke gjennom 1700- og 1800-tallet.

Disse verdiene gled inn i liberalismen, i både dens økonomiske, politiske og sosiale variant. Gjennom dette ble de grunnsteiner i det moderne samfunnet. F.eks at vi ikke skal forskjellsbehandles ut fra gruppetilhørighet, et poeng tatt videre av progressive ideologier:

• Sosialisten kjempet for arbeidernes rettigheter, og mot ulikhet i rikdom og makt.
• Anti-rasisten sto opp mot overgrep og diskriminering basert på hudfarge eller kultur.
• Feministen tok kampen for at kvinner er likeverdige og må likestilles med menn. 

På et vis jobbet de alle for å realisere liberale verdier. Samtidig har verden hatt anti-liberale bevegelser som fascisme, stalinisme, maoisme osv, men i det norske samfunnet ble de slått tilbake. Isteden ble vi alle liberalere, i ulike varianter. Høyres konservatisme og APs sosialdemokrati tilføyer viktige elementer, men også her er det liberale tankegodset tydelig.

Så kan vi være bekymret for at enkelte utspill fra RU, KrFU og FrP tidvis fjerner seg fra våre liberale verdier, men pr nå er det trolig mer retorikk enn realitet.

Ideologienes blindsoner

Et annet poeng vi må innom, er at de som sier «jeg er liberalist», «jeg er sosialist», «jeg er feminist» osv, ikke vil se sin egen ideologis blindsone. Det er vanskelig å se bakken vi står på, og effektene av synsvinkelen vår. Derfor blir jeg dypt skeptisk, når noen påstår at «vi representerer det gode, derfor kan vi ikke gjøre noe galt…» 

For jo, det kan vi, det har historien nok av eksempler på. Vi er alle feilbarlige. Derfor bør enhver ideologi – også feminismen – utfordres, kritiseres og debatteres. Men da helst på avbalansert vis. De tidvis harde angrepene mot feminisme (og Pride) fra ytre høyre, er skumle og må møtes med motstand.

Men denne motstanden trenger ikke bety at vi avfeier alt. Et alternativ er å si «jeg forstår at noen erfaringer med å være et menneske i verden, bør diskuteres i noe annet enn feminismens språk.» Åpne seg for den andres motforestillinger, framfor å bare avfeie, det tror jeg kan være smart.

Trenger vi en dose maskulinisme?

Med det er jeg framme ved nettverket Grønne Menn, som er dratt i gang med ønske om å sette søkelys på strukturer og kulturelle mønstre som virker negativt på gutter/menn. Det synes jeg er bra, for i mangfoldpartiet MDG bør vi dyrke varierte stemmer.

Kan noen uheldige mønstre i det norske samfunnet ha feministisk opphav? Kan det være sant at omvendt diskriminering og menns utfordringer tas lite på alvor? Kan et feminint tankesett i barnehage og skole bidra til at noen gutter ikke finner seg til rette? Kan det være noe i at likhetsfeminismen undertrykker de som ønsker et liv der kvinner og menn får være ulike?

Spørsmål som dette er legitime, og det blir for lettvint å si «dette løser vi gjennom mer feminisme». Det er bedre å innse at ingen tankeretning kan romme alt.

Da feminismen vokste fram, var det fordi verken liberalisme eller sosialisme var tilstrekkelig. På samme vis bør feminister erkjenne at de ikke har en universalnøkkel til ethvert kjønnet problem. Det å tenke at én -isme kan ivareta alt, er egentlig litt totalitært. I mangfoldets ånd bør vi unngå sånt.

Rent personlig avstår jeg fra å si «jeg er xx-ist». Min formulering er isteden at økologisme danner et grønt politisk utgangspunkt, men at jeg samtidig låner elementer fra både liberalisme, sosialisme, konservatisme, anarkisme, feminisme – og ja: et ekte mangfoldsamfunn trenger også en sunn dose maskulinisme, som verdsettes på egne premisser, ikke søkes filt ned til en variant av feminismen.

Klarer vi en frisinnet, åpen debatt om disse tingene? Det håper jeg, for det er jo relativt høyt under taket, både i MDG og i det norske samfunnet. Et mangfold av erfaringer, meninger og diskusjoner er viktig å støtte opp om, i et liberalt samfunn.