Klima – kamp uten refleksjon?

Ser du klimakampen som en idéløs og refleksjonsfri sone, der det eneste som trengs er å etablere korrekt kunnskap og gjøre de rette tingene? Er ikke en slik tanke litt for overfladisk og substansløs?

La meg starte dette lille essayet med en personlig innrømmelse: Da jeg skrev Framtidens Norge trodde jeg at boka kom til å bli tatt imot som en gave i miljøbevegelsen. Ikke a la disse presangene vi forbruker uten å tenke, men snarere en gave som krever litt innsats om en vil ha glede av den.

Slik sa jeg det i forordet:

Teksten er ingen utredning, og angir ikke noe program. Framfor «rett fram»-argumentasjon og påståelige konklusjoner, inviterer jeg inn i et mangfoldig landskap, der siktemålet er å skape refleksjon og diskusjon. Hvis boka finner lesere som blir inspirert til å tenke selv, har den oppnådd noe verdifullt.

Mangfoldet sikres her gjennom å løfte, framsnakke og spille videre på en rekke grønne stemmer. I norsk kontekst favner dette Arne Næss, Erik Dammann, Kristin Asdal, Sigurd Hverven, Eivind Hoff-Elimari, Ove Jakobsen og mange flere. Steg for steg formes en oase av ulike stemmer som vibrerer mot hverandre, der kunnskapen ligger i selve vibrasjonen snarere enn i én stemme.

Nå vet en jo aldri om heimesnekrede gaver blir vellykket. Om det skrevne ordet ikke blir lest, eller dets formål ikke forstås, vil gaven miste sin verdi. Jeg er klar over at mitt skriveprosjekt krasjer med en tendens til at bredt fokus på naturmiljøet gradvis har blitt fortrengt av klimakampen. Samtidig har løsningene blitt stadig mer forankret i teknologiens verden, supplert med mye prat om vårt personlige ansvar.

Slik har miljøtenkningen blitt teknifisert og individualisert, mens rommet for samfunnsorientert refleksjon har blitt snevret inn. I den grad det finnes noen samfunnskritikk der, handler den gjerne om å avsløre hvem som har gjort hvilke feil gjennom de siste 30 årene. Spørsmålet er vel om vi ikke trenger mer enn som så? Les videre

Trenger vi grønne fortellinger?

Bør vi etablere en stor, grønn fortelling som kan vise veien ut av miljø- og klimakrisene, eller er utfordringen snarere at vi for lengst har blitt forført av en altoverskyggende fortelling?

I desember utspilte det seg en interessant debatt i Klassekampens spalter, mellom filosof Arne Johan Vetlesen og sosiolog Gunnar Aakvaag. Et sentralt spørsmål var hvor mye vekt som bør legges på dystre miljørealiteter. Er det bedre å vende fokuset i mer positiv retning, og forme en grønn fortelling om samfunnet vi skal skape? Les videre

Terje Tvedt – en norsk Foucault?

Det siste årets mest omdiskuterte bok er endelig lest. Jeg sitter igjen med mange tanker. Tok de som hyllet «Det internasjonale gjennombruddet» feil, eller er det kritikerne som er på villspor?

Foucault og TvedtJeg stiller spørsmålet, men har ikke tenkt å gi noe entydig svar. Isteden vil jeg bidra til en ny synsvinkel på boka. I en av de mange Facebook-trådene der den ble diskutert, var det én som spurte om vi bør se Terje Tvedt som en norsk utgave av Michel Foucault? Eller, ordene var kanskje hakket mer sarkastiske, a la ikke stort mer enn Foucault light?

Utsagnet gjorde meg nysgjerrig. Jeg ga tross alt ut bok om Michel Foucault og hans analytiske univers i 2017. Nysgjerrigheten økte da Tvedt sa at mange av hans kritikere ikke forsto hva analysen handlet om. En anklage jeg ofte retter mot de som misliker Foucaults bøker: du overtolker jo hva han sier!

Nå trenger selvsagt ikke to misforståtte sjeler ha noe som helst til felles. Likevel, agendaen var satt: jeg bestemte meg for å lese Tvedt og se ham i relieff mot Foucault. Les videre

Vekstens politikk

Vekstkritikken har fått ny vind i seilene. Det er bra. Med det aktualiseres også tittelen på boka Fra evig vekst til grønn politikk. Helt greit det også.

For noen måneder siden fikk dere lese en smakebit fra kapittel 3 i min debutbok. I blogginnlegget Det var en gang et menneske fulgte vi lange historiske linjer fram til industrialismen, kapitalismen og vekstens triumf på 1800-tallet (se link nederst).

I bokas kapittel 4 strekkes linjene videre til framveksten av nasjonalstaten, sosialdemokratiet, velferdsstaten og nyliberalismen. Disse ulike momentene inngår i effektiviseringen av vekstens mekanisme, etterhvert strømlinjeformet gjennom det blå/røde vekstkompromisset etter andre verdenskrig. Om du er interessert i dette, bør du lese boka. Her hopper vi helt fram til kapitlets avsluttende kraftsalve: Les videre

Framtidens Norge [bok]

Årets viktigste bok? En frittstående videreføring av debutboka, mer personlig og engasjert denne gangenmen som sist skrevet med håp om å formidle, skape forståelse og inspirere til å tenke selv.

Framtidens Norge 2Det grønne skiftet er etablert som en omstilling både Norge og verden må gjennom. Hvor vi skal og hvordan vi kommer oss dit, nei, dét er vi likevel ikke enige om.

Gitt dette trenger vi mer diskusjon om temaet, og da er det viktig at noen puster rolig og forsøker å belyse den grønne tankens nyanser og mulighetsrom. Gjennom de siste fem årene har jeg gjort dette til mitt prosjekt.

Fra evig vekst til grønn politikk kom i 2016 og ble veldig godt mottatt. Den gir en balansert framstilling av både vekstpolitikken og den grønne politikkens framvekst og variasjoner.

Den helt ferske Framtidens Norge følger opp med mer offensiv tone. Jeg tillater meg å utfordre i mange retninger, belyser alternative veivalg, og etablerer et rom for forming av et grønnere samfunn. Les videre

Er vitenskapen vestlig?

I Klassekampen den 11. august kaster jeg meg inn i debatten om avkolonisering av akademia, med et tilsvar til Bjørn Vassnes’ innlegg i Viten-spalten den 9. august. Her kan du lese en lengre, mer fullendt versjon av mitt kritiske innspill.

La meg først gi en kort oppsummering av debatten. Det startet med et forslag om å endre pensum på ulike fagfelt, med sikte på å redusere andelen vestlige bidrag, til fordel for ikke-vestlige forskere og tenkere. Tanken er at utdannelsen preges for mye av våre synsvinkler, og åpner seg for lite for alternative forståelsesmåter og kunnskaper. Jeg antar at en slik utfordring er mest aktuell for humaniora og samfunnsvitenskap, men det vil også berøre tekniske fagfelt, kanskje også naturvitenskapene. Les videre

Det var en gang et menneske

Det har rukket å bli to år siden jeg ga ut min debutbok Fra evig vekst til grønn politikk. Akkurat nå legger jeg siste hånd på oppfølgeren, som vil få tittelen Framtidens Norge.

Dette er en fin anledning til å dele noen klipp fra min første bok. Jeg brukte nesten tre år på å skrive den, fordi jeg la så veldig vekt på å skape en balansert framstilling av vår tids viktigste tema. Ta deg gjerne tid til å lese utsnittene nedenfor, som en smakebit på en større helhet. Vi starter langt tilbake i tid, og beveger oss framover mot nåtiden.

Boka5b Les videre