Forfatterarkiv: Svein Hammer

Festivalens sosiologi

av

Tilbake i 2006-08 hadde jeg lyst til å bli festivalforsker. Jeg startet med å skrive «Invitasjon til festivalsosiologi». Den ble lest og brukt av mange, men jeg vandret i en annen retning, og notatet ble arkivert… – på tide å publisere det!

Teksten har et faglig anslag, men inviterer også inn i konkrete festivaløyeblikk – samlet i Trondheim og Molde, på Hemnesberget og Storås. At eksemplene er noen år gamle er ikke så farlig, for poenget er å si noe om festivalen som fenomen: hva den er, hvordan den utspiller seg, hva den gjør med oss?

Nå har mange skrevet om temaet siden den gang, men så vidt jeg vet har ingen «stjålet» min vinkling. Tankene har derfor stadig verdi. Festivaler er tross alt festivaler, nå som da.

Hemnesjazz

Et festivaløyeblikk (Hemnesjazz 2018)

Les videre →

FNs naturpanel

av

I mai ble en ny og viktig rapport om verdens naturmangfold lagt fram. At arter dør i skremmende tempo visste vi fra før, men FNs naturpanel retter søkelyset mot mer enn som så. Det er dette «mer» som gjør teksten viktig.

Jeg har lest den 39 sider lange oppsummeringen av rapporten grundig, samt sett på hovedrapporten slik denne ble framlagt i Paris i mai. Enkelt sagt fokuseres det på 1) endringer i naturen, 2) årsakene til og konsekvensene av disse endringene, samt 3) hva vi kan gjøre i spennet mellom punkt en og to.

Det er med andre ord ikke ren opplysning om tilstanden i naturmiljøet vi møter. Snarere handler det om hvordan natur og samfunnsliv veves inn i hverandre, og hvorfor denne veven helst bør endres til noe annet enn hva den har vært.

Naturmangfold Les videre →

Grønn solidaritet

av

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
(Haldis Moren Vesaas)

Bevisstheten om naturens sårbarhet, og derigjennom miljøengasjementet vårt, har en sosial forankring. Vi møter andre i diskusjoner om framtiden, formidler bekymringer om våre barns livsmuligheter, inngår i forhandlinger om hvordan det grønne samfunnet bør utformes, kjenner på et ønske om å vise ansvarlighet og bidra til rettferdighet.

Når jeg skriver mine bøker, handler det om å nå fram til leseren, det vil si deg, pluss dem du formidler tankene videre til. Engasjementet mitt, det som får meg til å legge så mye arbeid i å forme en viktig og forhåpentligvis tankevekkende tekst, er grunnleggende sosialt.

Slik starter kapittel 10 i boka Framtidens Norge. Kapitlet heter «Solidaritet, mangfold og samfunnets samholdskraft». Les videre →

Fra Ny Tid til Minerva

av

Med noen dagers mellomrom hadde jeg to medietekster på trykk. Den ene i Ny Tid, den andre i Minerva. Aviser de fleste vil anse som langt og lengre enn langt fra hverandre.

De to tekstene pekte i ulik retning, de også. Naturens selvregulerende mekanismer formidlet et dyptgripende økologisk budskap, mens Den grønne revolusjonens retorikk kritiserte tendenser til radikalisering i miljøbevegelsen.

«Nå har han blitt politisk schizofren», tenkte sikkert noen. Jaja, det får stå sin prøve. Les videre →

Klima – kamp uten refleksjon?

av

Ser du klimakampen som en idéløs og refleksjonsfri sone, der det eneste som trengs er å etablere korrekt kunnskap og gjøre de rette tingene? Er ikke en slik tanke litt for overfladisk og substansløs?

Refleksjon 1Min lille bok Framtidens Norge ble skrevet som en gave til miljøbevegelsen. Ikke av disse tingene vi forbruker uten å tenke, men snarere en (opp)gave som krever litt innsats for den som vil ha glede av den.

Slik sa jeg det i forordet:

Teksten er ingen utredning, og angir ikke noe program. Framfor «rett fram»-argumentasjon og påståelige konklusjoner, inviterer jeg inn i et mangfoldig landskap, der siktemålet er å skape refleksjon og diskusjon. Hvis boka finner lesere som blir inspirert til å tenke selv, har den oppnådd noe verdifullt.

Mangfoldet sikres her gjennom å løfte, framsnakke og spille videre på en rekke grønne stemmer. Dette favner bl.a. Arne Næss, Erik Dammann, Kristin Asdal, Sigurd Hverven, Eivind Hoff-Elimari og Ove Jakobsen, pluss en rekke internasjonale navn. Steg for steg formes en oase av ulike stemmer som vibrerer mot hverandre, der kunnskapen ligger i selve vibrasjonen snarere enn i én stemme. Les videre →

Trenger vi grønne fortellinger?

av

Bør vi etablere en stor, grønn fortelling som kan vise veien ut av miljø- og klimakrisene, eller er utfordringen snarere at vi for lengst har blitt forført av en altoverskyggende fortelling?

I desember utspilte det seg en interessant debatt i Klassekampens spalter, mellom filosof Arne Johan Vetlesen og sosiolog Gunnar Aakvaag. Et sentralt spørsmål var hvor mye vekt som bør legges på dystre miljørealiteter. Er det bedre å vende fokuset i mer positiv retning, og forme en grønn fortelling om samfunnet vi skal skape? Les videre →

Terje Tvedt – en norsk Foucault?

av

Det siste årets mest omdiskuterte bok er endelig lest. Jeg sitter igjen med mange tanker. Tok de som hyllet «Det internasjonale gjennombruddet» feil, eller er det kritikerne som er på villspor?

Foucault og TvedtJeg stiller spørsmålet, men har ikke tenkt å gi noe entydig svar. Isteden vil jeg bidra til en ny synsvinkel på boka. I en av de mange Facebook-trådene der den ble diskutert, var det én som spurte om vi bør se Terje Tvedt som en norsk utgave av Michel Foucault? Eller, ordene var kanskje hakket mer sarkastiske, a la ikke stort mer enn Foucault light?

Utsagnet gjorde meg nysgjerrig. Jeg ga tross alt ut bok om Michel Foucault og hans analytiske univers i 2017. Nysgjerrigheten økte da Tvedt sa at mange av hans kritikere ikke forsto hva analysen handlet om. En anklage jeg ofte retter mot de som misliker Foucaults bøker: du overtolker jo hva han sier!

Nå trenger selvsagt ikke to misforståtte sjeler ha noe som helst til felles. Likevel, agendaen var satt: jeg bestemte meg for å lese Tvedt og se ham i relieff mot Foucault. Les videre →

Vekstens politikk

av

Vekstkritikken har fått ny vind i seilene. Det er bra. Med det aktualiseres også tittelen på boka Fra evig vekst til grønn politikk. Helt greit det også.

For noen måneder siden fikk dere lese en smakebit fra kapittel 3 i min debutbok. I blogginnlegget Det var en gang et menneske fulgte vi lange historiske linjer fram til industrialismen, kapitalismen og vekstens triumf på 1800-tallet (se link nederst).

I bokas kapittel 4 strekkes linjene videre til framveksten av nasjonalstaten, sosialdemokratiet, velferdsstaten og nyliberalismen. Disse ulike momentene inngår i effektiviseringen av vekstens mekanisme, etterhvert strømlinjeformet gjennom det blå/røde vekstkompromisset etter andre verdenskrig. Om du er interessert i dette, bør du lese boka. Her hopper vi helt fram til kapitlets avsluttende kraftsalve: Les videre →

Framtidens Norge [bok]

av

Verden må gjennom en grønn omstilling, det er de fleste enige om. Men hvor vi skal, og hvordan vi kommer oss dit – nei, der er nok uenigheten stor.

Framtidens Norge 2Gjennom de siste årene har jeg gjort det til mitt prosjekt å belyse den grønne tankens nyanser og mulighetsrom.

Hvordan bør vi orientere oss, i en natur/samfunn-vev det ikke lenger finnes noen utvei fra?

Jeg sitter nok ikke på fasiten, det er tross alt komplekse spørsmål vi står overfor. Framfor «rett fram-argumentasjon» bruker jeg faglig kunnskap og politisk innsikt til å invitere leseren inn i et mangfoldig landskap – med håp om å klargjøre, og inspirere til å tenke selv.

Fra evig vekst til grønn politikk kom i 2016 og ble godt mottatt. Den gir en balansert framstilling av både vekstpolitikken og den grønne politikkens framvekst og variasjoner.

Framtidens Norge er mer framoverlent, som det så fint heter. Jeg utfordrer i ulike retninger, belyser alternative veivalg, og etablerer et rom for veien(e) fram mot en grønnere framtid.

Høres dette spennende ut? Trykk på linken om du vil bestille boka.

Les videre →

Er vitenskapen nøytral?

av

I Klassekampen den 11. august kaster jeg meg inn i debatten om avkolonisering av akademia, med et tilsvar til Bjørn Vassnes’ innlegg i Viten-spalten den 9. august. Her kan du lese en lengre, mer fullendt versjon av mitt kritiske innspill.

La meg først gi en kort oppsummering av debatten. Det startet med et forslag om å endre pensum på ulike fagfelt, med sikte på å redusere andelen vestlige bidrag, til fordel for ikke-vestlige forskere og tenkere. Tanken var at utdannelsen preges for mye av våre synsvinkler, og åpner seg for lite for alternative forståelsesmåter og kunnskaper. Jeg antar at en slik utfordring er mest aktuell for humaniora og samfunnsvitenskap, men det vil også berøre tekniske fagfelt, kanskje også naturvitenskapene. Les videre →