Et gjennomgående tema i menneskehetens historie: vår relasjon til naturen. Denne relasjonen har alltid vært krevende, i dag kanskje mer enn noen gang?

Mennesket er natur. En art blant flere i jordklodens myldrende liv. Vi var ikke jordens herskere. I kampen mellom å spise og bli spist, var vår plass i matkjeden midt på treet, inntil for 100 000 år siden.

I løpet av kort tid rykket vi til topps. Det skjedde så raskt at resten av naturen ikke rakk å utvikle noen motstandsdyktighet mot vår dominans. Konsekvensene var formidable. Vår framferd har siden medført utryddelse eller endrede livsforhold for stadig flere arter – utover jorden, inn i ethvert økosystem.

Samtidig har naturen vedvarende representert krefter vi måtte underkaste oss. Fra gamle myter om syndfloden og oversvømmelsen av Atlantis, via skiftende klimatiske forhold, pestens ødeleggende kraft og faser med uår, fram mot vår tid – der Titanics krasj med isfjellet vel står som et slags symbol på at selv ikke vi kan overvinne naturen.

Ikke overvinne… – men kanskje forrykke den på avgjørende vis?

To motsetningsfylte responser

Gradvis og spesielt siden 1960-tallet har vi erkjent at forurensing, ørkenspredning, ressurstømming, sur nedbør, ødeleggelse av regnskogene, ubalanse i viktige kretsløp, forvitring av ozonlaget, tap av naturmangfold og klimaendringer er alvorlige konsekvenser av vår framferd.

Hvordan har vi reagert på dette?

Respons nr 1 var å bevare den naturlige naturen. Gjennom å begrense den menneskelige utfoldelsen, kunne en håpe at livskraften i en fredet natur kunne gjenvinnes.

Respons nr 2 var full tiltro til menneskets mestringsevne. Etter å ha vaklet litt, gjenvant stadig flere troen på at vi har kontroll, på at vi er i stand til å overvåke, måle, administrere og dermed mestre naturmiljøet.

På et vis slo disse to tankene seg ned på hver sin side av et gjerde. På den ene siden satte en sin lit til naturen; på den andre siden stolte en fullt ut på mennesket. Fra hvert sitt utkikkspunkt ble informsjon filtrert og tolket, konklusjoner trukket og løsningsgrep formet.

Siden har disse to brynet seg mot hverandre. Eller, egentlig tok det ikke lang tid før mestringstanken erobret maktens korridorer – mens tanken om begrensning ble forvist inn i skyggenes dal.

Antropocens doble utfordring

Vil brytningen mellom disse to vedvare? Kanskje, men sikkert er det ikke. De siste årene har et nytt begrep vunnet fram, antropocen. Budskapet er at noe for alltid er endret. Menneskelige aktiviteter har satt så markante spor etter seg, at det knapt finnes noen krok på jordkloden som ikke er preget av vår art.

Vi, menneskeheten, har blitt en naturkraft i seg selv. Effektene av våre aktiviteter påvirker og vil i kanskje tusenvis av år framover innvirke på hvordan naturens andre krefter, sfærer og mekanismer fungerer.

Denne innsikten utfordrer den naturnære tanken. Dens målbærere skriver nok fortsatt kraftfulle, naturromantiske tekster – men; er dette virkelig veien framover, når grensen mellom natur og menneske ikke lenger er mulig å identifisere på entydig vis?

Dette betyr ikke at løsningen er å satse blindt på den menneskelige mestringen. Hvordan kan noen tro at vi mestrer en stadig mer komplisert verden, der våre aktiviteter og naturens responser har vevd seg sammen til en dynamisk, uforutsigbar kraft?

Å ta steget inn i tankens rom

Disse kritiske spørsmålene er viktige, fordi de kiler seg inn i vår vanetenkning. De krever at vi tenker over våre tenkemåter, river ned gjerdestolpene, søker oss inn i det diffuse, ufortusigbare rommet mellom mennesket og naturen. Antropocens realitet utfordrer oss, får oss til å erkjenne at vi bør utvikle klokskap og evne til å forme nye løsninger, tilpasset vår aktuelle virkelighet.

I innledningskapitlet til Framtidens Norge skriver jeg det slik:

Kanskje [vi bør] akseptere at vi befinner oss i et nytt og uoversiktlig terreng der grunnlaget for sikkerhet er svekket, og der vi egentlig har liten kontroll over hvor veien går? Kanskje vi bør innse at kilden til gode løsninger betinger at vi åpner oss for tvetydighet og ambivalens, med vilje til å veksle mellom ulike posisjoner?

Den som erkjenner at vi må leve med usikkerheten, vil anerkjenne verdien av tanker som ikke krever faste fundamenter og rett fram-argumentasjon. Framfor å binde oss til enten mennesket eller naturen, kan vi oppøve vår evne til å lytte i begge retninger – og la våre politiske veivalg forme seg i vekslingen og dynamikken mellom dem.

Et grønt uenighetsfellesskap

I det jeg sier dette, erkjenner jeg samtidig at gjerdet som skiller natur/menneske neppe vil bli helt borte. Ulike utkikkspunkt er egentlig greit nok, bare avstanden ikke blir for stor. Det vi trenger er vilje til moderasjon, på begge sider av gjerdet.

De som mener at alt skal løses via sikker kunnskap, ny teknologi og avanserte styringssystem, bør reflektere over om de har for mye tro på menneskets mestringsevne? Er ikke dette bare enda et utslag av vår selvgodhet? Økomodernisten bør åpne seg mer for verdien av at vi mennesker toner oss ned.

De som kun snakker om at vi må begrense oss eller trekke oss tilbake, bør reflektere over om de har for mye tro på at bare naturen får være i fred, vil ting ordne seg? Er det ikke for sent å snakke slik? Dypøkologen bør åpne seg mer for forvaltningstanken, der menneskets ansvar for å kultivere natur/samfunn-veven tillegges økt vekt.

Slik beveger vi oss i retning av et grønt uenighetsfellesskap, der gamle motsetninger brynes mot hverandre på nye måter. Ved å oppøve evnen til å tenke i flere retninger samtidig, øker vi muligheten til å forme bærekraftige løsninger.

Hva dette betyr i praksis, har jeg forsøkt å utforske gjennom Framtidens Norge.