Et betenkelig trekk ved den grønne debatten, er at den har begrenset rom for verdier, samfunnsrefleksjon og politiske visjoner. Tvert imot: debatten er teknifisert, orientert mot harde fakta og smart teknologi. Hvordan ble det sånn?

Tankene har dukket opp de siste dagene. Det startet i ei tverrpolitisk diskusjonsgruppe på Facebook, der et innlegg rettet sterk kritikk mot prinsippløs forvaltning av et grønt saksfelt. Noen reagerte på ordbruken, og vi fikk en debatt om debatten.

Som gruppens ordstyrer valgte jeg å ta en Erna: «jeg ville ikke brukt de ordene» – og framhevet verdien av å akseptere uenighet og å la folk med ulike meninger komme til orde.

Den milde korrigeringen var ikke nok. Isteden ble et forum med over tusen deltagere – fra omtrent alle politiske partier, med tidvis helt ulike tanker om det grønne skiftet – stemplet som et ekkokammer, hvorpå vedkommende forlot gruppa han knapt hadde rukket å bli medlem av.

Du verden, tenkte jeg – men så slo det meg: Om det er noe som ligner på ekkokamre, er vel dét snarere de forumene der spørsmålet stort sett ikke handler om annet enn klimaendringer og hvilken teknologi som kan redde oss?

På det viset har deltagerne snevret inn hva som diskuteres. Miljøkriser og grønt skifte kobles minst mulig til spørsmål om politikk, verdier og tanker om hva et godt samfunn er. Isteden gis diskusjonene et teknisk preg, som flyter på overflaten av en avgrenset virkelighetsforståelse.

Dermed blir det enkelt å føre en balansert, saklig debatt, uten sterke gnisninger. For hvorfor skal vi nå bli sinte på hverandre, når vi ikke diskuterer stort mer enn veien videre langs moderniseringens velkjente spor?

Er denne tendensen overraskende? Nei, egentlig ikke.

I mine grønne bøker viser jeg hvordan først Arbeiderpartiet, deretter de blå-blå langt på vei har fjernet miljøtemaet fra samfunnsdebatten. Isteden har «miljø» blitt puttet inn i et administrativt-vitenskapelig-teknologisk felt, der det vesentlige er å iverksette de rette målingene, putte tallene i de sikreste modellene, og ut fra dette etablere instrumentelle løsninger som samspiller sømfritt med den smarteste teknologien.. – og voilà: det grønne skiftet løser seg selv, uten at vi trenger å blande verdier og samfunnsvisjoner inn i det hele!

Tenk så mange venner jeg ville fått, hvis jeg ga full støtte til lysten til å redusere miljøutfordringene til et teknisk problem? Eventuelt helt motsatt, å gi støtten til de som bare prater om evighetens verdier og idealistiske utopier?

Jeg forsøker å unngå både det ene og det andre. Isteden har jeg gjort det til mitt prosjekt å belyse det komplekse rommet der natur og menneske, kunnskap og verdier, teknologi og kultur, regnestykker og visjoner brynes mot hverandre…

Du tror kanskje ikke helt på meg, men framtiden vil nok forme seg nettopp i dette rommet mellom. Har du lyst til å bli med meg dit, finner du mer å tenke på i teksten På sporet av en grønn framtid.