Den 25. juni ble et opprop publisert i norske aviser, med krav om økonomisk systemendring. Det ble slått fast at hvis vi skal ivareta livsgrunnlaget og samtidig sikre folks grunnleggende behov, trenger samfunnet ny kurs.
Oppropet tar til orde for å «utforme et samfunn som vi, naturen og fremtiden kan leve med». For å komme dit må vekstparadigmet utfordres. Det erkjennes at det ikke er enkelt å endre et system, og at ingen har alle svarene. Det gjelder derfor å mobilisere til idémyldring med bred deltagelse, slik at vi kan peke ut en vei til en bedre framtid.
Det var mange spennende underskrivere bak oppropet. At forfatteren av Fra evig vekst til grønn politikk og Framtidens Norge – på sporet av et grønnere samfunn ikke ble invitert med, er ikke helt enkelt å forstå – for hva handler vel bøkene mine om, annet enn nettopp å invitere til idémyldring, refleksjon og diskusjon?
Kanskje noen blir skeptiske, fordi jeg sier at vi må være ærlige nok til å innrømme at det er mange ulike grupperinger som vil endre verden – tidvis langs helt andre spor enn det oppropet søker i retning av. Denne innsikten bør tas på alvor, av den som ønsker å skape endring i systemet.
Ikke at min person er så interessant da – men graden av grønn radikalitet, og enda mer hvordan vi argumenterer for vår sak, bringer oss inn i diskusjoner som river og sliter i gruppen av miljøengasjerte mennesker. Tidvis litt som i Life of Brian, med alle sine motstridende folkefronter.
Min lille bok Framtidens Norge ble skrevet som en gave til miljøbevegelsen. Ikke av disse tingene vi forbruker uten å tenke, men snarere en (opp)gave som krever litt innsats for den som vil ha glede av den.
Gjennom de siste årene har jeg gjort det til mitt prosjekt å belyse den grønne tankens nyanser og mulighetsrom.
