Den grønne kampsonen

Folk med engasjement for natur, klima og miljø antok at bare mange nok ble klar over alvoret, ville vi raskt finne måter å løse problemene på. I optimismen lå det en tanke om at ethvert grønt individ tenker og mener omtrent det samme.

Isteden har det grønne feltet blitt en kampsone. Folk har stilt seg i hver sine hjørner, hvorfra de med hard tone skyter på alle som ikke er enig med dem selv. Det kan tidvis minne om filmen Life of Brian, med alle de nesten identiske gruppene som krangler over småting.

Samtidig har et miljøradikalt sinne reist seg mot det grønne skiftet. Det påstås at alt bare fortsetter langs kjente spor, at ingenting skjer. For noen betyr dette at motstandskamp, hærverk og vold blir nødvendig. Maktens representanter er rystet. De opplever tross alt at de har blitt vesentlig grønnere i tenkemåten sin, og forstår ikke den harde kritikken.

IMG_6179x

Dominans og motstand

Som sosiolog har jeg gjort det grønne kampfeltet til mitt tema. Jeg belyser ulike posisjoner, viser hvordan de har vokst fram, og gitt opphav et spekter av tenkemåter og tilhørende strategier.

Min tese er at én variant, det vi kan omtale som grønn modernisering, har vunnet hegemoni. Gjennom det grønne skiftet søker en her å forene vekstbasert framskritt og effektiv miljøpolitikk. Det gjelder å være i forkant, tilpasse, forebygge og finne framtidsrettede løsninger, så slipper vi å måtte velge mellom vekst og vern.

Kast et blikk på miljøpolitiske debatter. Snakk med folk i styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet. Denne måten å tenke på dominerer. Alle er ikke enige om alt, men diskusjonene foregår i et felles rom, der maktens utøvere deler en grunnleggende virkelighetsforståelse.

Om du plasserer deg der, befinner du deg i hovedstrømmen. Du trenger ikke argumentere så mye. Isteden peker du på smarte løsninger langs et fastlagt spor, og fristes til å tenke at det grønne skiftet ikke trenger verdivurderinger og politisk diskusjon. Det er jo bare å gjennomføre forbedringene.

Det var innenfor en slik horisont vindkraftutbyggingen ble heiet fram. Det er her en på autopilot sier at mer energiproduksjon er nødvendig, slik at vi kan elektrifisere oljeplattformer og utvinne kryptovaluta. En tviholder på at verden kan gjøres grønnere langs det vekstbaserte framskrittets vei.

Denne selvsikre moderniseringslinjen krasjet til sist, med kampen mot vindkraft som kroneksempel. Imponerende nok klarte motstanderne å tvinge fram en ekstrarunde med politisk refleksjon. Vi får se om opprøret får varige effekter, eller om det grønne skiftet gjenvinner kraften og ruller selvsikkert videre.

En flerfoldig omforming

Det kan være at verken overdreven framskrittstro eller rendyrket motstandskamp er veien å gå. Det som mangler på begge kanter, er viljen til å løfte et mer grunnleggende spørsmål: Hva er et godt grønt samfunn, og hvordan kan det utvikles?

Et slikt spørsmål bør møtes med åpent sinn. Framfor å jakte etter entydige svar og total enighet, kan vi oppøve evnen til å tenke den grønne omstillingen som en prosess, der uenighet og diskusjon er både en verdi og en nødvendighet.

Mitt budskap vil da bli at dagens dominerende løsningsstrategi er for teknisk og instrumentell. Vi bør søke dypere, åpne oss for vekstkritikk, fremme andre livsverdier enn å bare tråkke på gassen, og fastholde at ivaretakelse av naturmiljø, mennesker og sosialt fellesskap må gå hånd i hånd.

Omstillingen som kommer bør være flerfoldig, og den må forankres i vilje til endring – i økonomiens funksjonsmåte, i samspillet mellom politisk styring og næringsbasert utvikling, i hvordan vi frambringer mat, i utformingen av byer, bygder og transportårer, i produksjonen og bruken av energi, i hele samfunnets innretning.

Alt dette og mer til, med sikte på å utvikle en verden der vår relasjon til naturen fungerer bedre enn i dag.

Jeg har gjennom tre bøker omtalt dette som grønn transformasjon. Til min glede gjenfant jeg begrepet i den første hovedrapporten fra FNs naturpanel. Deres budskap er at vi må slutte å tenke enten/eller. Framfor søk etter en universalløsning bør vi åpne oss for endringsimpulser som kommer herfra og derfra, på et vis som steg for steg endrer natur/menneske-veven til det bedre.

Denne tanken er mer radikal enn dagens politikk, men den krever ikke at vi forkaster alt. I dagens grønne kampsone står teknologioptimisme og dypgrønne verdier markant mot hverandre. I den grønne transformasjonen aksepterer vi at de bør både brynes mot og samspille med hverandre, i arbeidet med å løse problemene vi har bragt oss inn i.

De som krever entydige oppskrifter, som skyter på kapitalistene eller mener atomenergi vil fikse alt, som vil handle framfor å tenke, synes garantert at slike tanker blir for diffuse. Jeg fastholder likevel at vi både bør akseptere kompleksiteten og verdsette mangfoldet av løsningsgrep, langs et spor som søker genuin, mer vekstkritisk endring enn vi så langt har klart å oppnå.

Grønt manifest

Med disse tankene som springbrett brukte jeg 2022 på å skrive Grønt manifest. Her tilbyr jeg en kort, lettlest, gjennomtenkt og helhetlig skisse til hvordan vi kan skape en mer bærekraftig framtid. Les den, og bruk den som ressurs i diskusjoner om veivalgene vi kan og bør ta i årene framover.

Teksten er litt justert versjon av kronikk i Klassekampen, 27. desember 2022

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s