For noen uker siden publiserte jeg en anmeldelse av Grønt manifest, opprinnelig skrevet på Facebook. Da kom jeg på at også ordene til Herman Ekle Lund burde deles.
En kort og konsis anmeldelse, som i samspill med Gaute Sandviks ord kanskje kan friste flere til å invitere meg til å innlede på bok- og debattmøter Norge rundt? Tar med en link også til min egen presentasjon, så blir det vinklet både herfra og derfra.
Vel, her er Herman Ekle Lunds omtale fra tidligere i vinter: Les videre
Gaute Sandvik har anmeldt mitt grønne manifest. Ordene er et stykke sakprosa av rang, som på elegant vis både kritiserer og framsnakker, peker på svakheter og får fram at et fravær likefullt kan være en styrke.
Å lykkes med å mislykkes, elsker den formuleringen! Så jeg måtte bare be om tillatelse til å gjenbruke ordene, slik at flere får sjansen til å lese denne korte og flotte teksten: Les videre
Det går to spøkelser gjennom verden; miljøradikalt sinne, og framskrittstroens selvtilfredshet.
Vi lever i en paradoksal tid. På den ene siden framstår miljøtruslene som overveldende. Spesielt klimaendringene og tapet av naturmangfold framviser en avgrunn foran oss, og forløser både dyptgripende sorg og opprørsk raseri. Muligheten for kollaps er en realitet det opplyste mennesket ikke kan avfeie.
På den andre siden syder det av optimistisk pågangsmot, etter hvert som økonomien, teknologien og vitenskapen mobiliseres i det grønne skiftets tjeneste. Forbrukerne slutter seg til, i den fristende tanken om at miljøkrisene kan løses gjennom at vi kjøper grønne produkter. Politikken griper begjærlig muligheten, med løfte om at dette skal vi fikse uten å måtte ofre vår livsstil.
Selv om krisenes kraft har økt, er det troen på menneskelig mestring som former samfunnets veivalg. Om dette er bra eller et feilspor er til diskusjon. Ingen, selv ikke våre fremste forskere, kan vite med sikkerhet hva framtiden vil bringe. Nettopp derfor er det noe hjelpeløst med de skråsikre som slenger ut sine «det er bare å gå for løsning X, så ordner alt seg».
Natur/menneske-veven er kompleks og sammensatt. Derfor bør vi avstå fra å redusere det grønne skiftet til et sett med instrumentelle, tekniske og teknologiske mål/middel-grep. Vi trenger også en mer dyptgripende diskusjon om verdier, tenkemåter og hvordan hele vår livsform kan justeres i bedre retning.
Min siste bok heter grønt manifest, men er ikke en endimensjonal programerklæring. Målet er å utfordre til refleksjon over hvilke mulighetsrom vi har, på veien mot framtiden. Jeg søker ikke følgere som er enig med meg i alt. Det grønne skiftet er ikke og kommer aldri til å bli et ensartet program der alle går i takt. Snarere kan vi se det som vår tids store kampfelt. Stadig flere har akseptert at miljøproblemene må møtes aktivt – men hvem, hva, hvordan og hvor raskt er vi rasende uenige om.
Noen antar at diskusjonene bare handler om saklig uenighet, som vi rasjonelt kan nøste opp i og etablere en entydig konklusjon om. Men nei, sannheten er nok snarere at det over tid har etablert seg en rekke ulike posisjoner, hvorfra både problemet og løsningene betraktes med ulikt blikk. Som samfunnsforsker kan jeg ikke lukke øynene for dette. Tvert imot er tiden inne for å framvise de ulike tankesporene, slik at vi kan oppøve evnen til å forstå hva som er i spill. Les videre
Folk med engasjement for natur, klima og miljø antok at bare mange nok ble klar over alvoret, ville vi raskt finne måter å løse problemene på. I optimismen lå det en tanke om at ethvert grønt individ tenker og mener omtrent det samme.
Isteden har det grønne feltet blitt en kampsone. Folk har stilt seg i hver sine hjørner, hvorfra de med hard tone skyter på alle som ikke er enig med dem selv. Det kan tidvis minne om filmen Life of Brian, med alle de nesten identiske gruppene som krangler over småting.
Samtidig har et miljøradikalt sinne reist seg mot det grønne skiftet. Det påstås at alt bare fortsetter langs kjente spor, at ingenting skjer. For noen betyr dette at motstandskamp, hærverk og vold blir nødvendig. Maktens representanter er rystet. De opplever tross alt at de har blitt vesentlig grønnere i tenkemåten sin, og forstår ikke den harde kritikken.
Vi lever i den grønne omstillingens tid. Klimaendringer, tap av naturmangfold, overforbruk, forsøpling og andre miljøtema har brakt oss inn i en situasjon som ikke er bærekraftig.
Spørsmålet er ikke lenger om endring er nødvendig, men hva vi skal gjøre, hvor raskt og med hvilke avveininger. I slike spørsmål er vi ofte rasende uenige, samtidig som det vekstbaserte framskrittet ruller stødig framover, som om det meste kan fortsette som før.
Med Grønt manifest forsøker jeg å belyse mulighetsrommet vårt, og peke ut en litt annerledes vei. Jeg er innom både grønne verdier, sirkulær økonomi og politiske styringsgrep, og beveger meg fra lokal bærekraft til jordsystemet som helhet.
«Vi bør prate mer om hva et godt grønt samfunn er, og hvordan det kan utvikles. En rendyrket motstandskamp uten visjoner er på linje med å forlate jobben halvgjort.» (side 21)
Hvordan former et politisk parti sin politikk? Hva repeteres gjennom årene, hva mistes på veien, og hva tilføyes? Hvordan framstår partiet i den offentlige debatten? Hva er potensialet for framtiden? Slike spørsmål kan stilles til alle partiene, men her handler det om MDG.
Jeg er ikke sikker på når jeg første gang hørte om De Grønne, men ettersom jeg alt på 1980-tallet var miljøbevisst politiker, fikk jeg nok med meg stiftelsen i 1988. Kort tid etter ble jeg student og politisk aktiv i Trondheim, der MDG kom inn i bystyret alt i 1991.
I årene som fulgte betraktet jeg partiet som en spennende blomst i partifloraen. Likevel var det først utover 2000-tallet jeg begynte å åpne meg for muligheten, og etter hvert fikk partiet min stemme ved lokalvalg. Så, høsten 2012, meldte jeg meg inn – og vipps så ble jeg tredjekandidat til Stortinget, valgkampleder og etter hvert også fylkesleder.
Sommeren 2013, rett før De Grønne endelig vant plass på Stortinget, forsøkte jeg med teksten Politikkens indre liv å sette ord på den hyperaktive boblen vi befant oss i. Men, nei, selv ikke der klarte jeg å fange inn hvor hardt og intenst vi jobbet det året. Til sist krasjet det – men: jeg var med da det skjedde, den gang MDG på noen sommeruker gikk fra ukjent miniparti til nasjonalt fenomen.
Hva bidro til at jeg kastet meg med på den grønne bølgen? Hvor kommer den fra, tanken om at De Grønne var mer sexy i 2013 enn i 2021? Har noe gått tapt på veien? Og har de rett, de som påstår at klimasaken har åpnet for stadig mer moralistisk, ovenfra-og-ned retorikk fra partiets politikere?
Våren 2020 ble jeg invitert av Cappelen Damm til å skrive om bærekraft i ny lærebok for ungdomsskolen. En spennende utfordring, som jeg selvsagt takket ja til. For selv om bærekraft har blitt et omstridt ord, kommer en ikke forbi dets betydning i formingen av framtidens samfunn.
Jeg har alltid likt begrepet, spesielt i norsk språkdrakt. Bærekraft. Kraft til å bære. Tilbudet om å skrive for skoleelever kom derfor som bestilt.
Det tok ikke mange minuttene fra invitasjonen var mottatt, til kreativiteten tok sats. Jeg ville introdusere ordet på et vis som ikke lukket det inn i en definisjon, men isteden «åpnet tankens rom». Løsningen ble å invitere leserne med langs en sti inn i skogen, fram til ei hengebru, laget av tau og planker.
Denne brua, som henger der mellom trærne, over ei kløft, har fått sin kraft til å bære oss gjennom en prosess som inkluderer både menneskelig samhandling, bruk av ressurser, samt ikke minst trærne og landskapet brua er festet i. Slik forsøker jeg å etablere en fortelling som får fram at begrepsinnholdet i bærekraft favner samspillet mellom sosiale, økonomiske og økologiske elementer.
Det er sikkert noen som synes en slik analogi blir hengende for mye i lufta (…) – men; jeg har fått gode tilbakemeldinger, og håper den vil fungere for både lærere og elever, som en vei inn i et komplekst, sammensatt begrep. Les videre
Linn Stalsbergs bok «Det er nok nå» ble en suksess. Det fortjente den, for den er et velskrevet, innholdsrikt essay som har skapt debatt rundt viktige tema. Nettopp derfor bør den også møtes med kritikk. For: Er den historien som fortelles sann?
En rekke enkeltmomenter i boka forteller utvilsomt noe sant om vår virkelighet, sannheter som bør utfordres og problematiseres. Dette handler om kapitalismens posisjon, om framveksten av den nyliberale tenkningen, om samfunnsmessige endringer og tilhørende konsekvenser.
Det mer komplekse svaret er likevel at boka tidvis beveger seg på tynn is – fordi den i for stor grad fristes til å betrakte nyliberalismen som en entydig årsaksmekanisme, med kraft til å forme omtrent alt i sitt bilde. Det blir for endimensjonalt, og bør derfor møtes med nyanseringer.
Teksten ble opprinnelig publisert i Klassekampen 24/8-2020
Den 25. juni ble et opprop publisert i norske aviser, med krav om økonomisk systemendring. Det ble slått fast at hvis vi skal ivareta livsgrunnlaget og samtidig sikre folks grunnleggende behov, trenger samfunnet ny kurs.
Oppropet tar til orde for å «utforme et samfunn som vi, naturen og fremtiden kan leve med». For å komme dit må vekstparadigmet utfordres. Det erkjennes at det ikke er enkelt å endre et system, og at ingen har alle svarene. Det gjelder derfor å mobilisere til idémyldring med bred deltagelse, slik at vi kan peke ut en vei til en bedre framtid.
Det var mange spennende underskrivere bak oppropet. Burde kanskje blitt invitert med, jeg også? Fra evig vekst til grønn politikk og Framtidens Norge – på sporet av et grønnere samfunn gir tross alt et grundig innblikk i det landskapet oppropet søker seg inn i.
Kanskje noen blir skeptiske, fordi jeg peker på at det er varierte grupperinger som vil endre verden – tidvis langs helt andre spor enn det oppropet søker i retning av. Denne innsikten bør tas på alvor, av de som ønsker å skape endring.
Et gjennomgående tema i menneskehetens historie: vår relasjon til naturen. Denne relasjonen har alltid vært krevende, i dag kanskje mer enn noen gang?
Mennesket er natur. En art blant flere i jordklodens myldrende liv. Vi var ikke jordens herskere. I kampen mellom å spise og bli spist, var vår plass i matkjeden midt på treet, inntil for 100 000 år siden.
I løpet av kort tid rykket vi til topps. Det skjedde så raskt at resten av naturen ikke rakk å utvikle noen motstandsdyktighet mot vår dominans. Konsekvensene var formidable. Vår framferd har siden medført utryddelse eller endrede livsforhold for stadig flere arter – utover jorden, inn i ethvert økosystem.
Samtidig har naturen vedvarende representert krefter vi måtte underkaste oss. Fra gamle myter om syndfloden og oversvømmelsen av Atlantis, via skiftende klimatiske forhold, pestens ødeleggende kraft og faser med uår, fram mot vår tid – der Titanics krasj med isfjellet vel står som et slags symbol på at selv ikke vi kan overvinne naturen.
Ikke overvinne… – men kanskje forrykke den på avgjørende vis? Les videre
◦ Hammerbloggen ◦ 