Planet of the Humans

Jeg har endelig sett vårens mest diskuterte film. Er den en innertier, et makkverk, eller litt begge deler? Hvordan framstår filmen, om jeg ser den i relieff mot det grønne landskapet utforsket gjennom mine bøker?

Kort oppsummering av Planet of the Humans: Etter mange års støtte til det grønne skiftet, har Jeff Gibbs mistet troen på alternative energikilder – det vil si vind-, sol- og bioenergi. Hans påstand er at disse løsningene er omtrent like lite bærekraftig som fossilindustrien.

Slik kritiseres ideen om at det grønne skiftet skal skje gjennom ny teknologi og smartere vekst. Når miljøbevegelsen har støttet en slik utvikling, skyldes det ifølge filmen at både folk og organisasjoner har latt seg kjøpe av mektige kapitalinteresser.

Ikke enkelt å være grønn2 Les videre

Natur / menneske

Et gjennomgående tema i menneskehetens historie: vår relasjon til naturen. Denne relasjonen har alltid vært krevende, i dag kanskje mer enn noen gang?

Menneske natur

Mennesket er natur. En art blant flere i jordklodens myldrende liv. Vi var ikke jordens herskere. I kampen mellom å spise og bli spist, var vår plass i matkjeden midt på treet, inntil for 100 000 år siden.

I løpet av kort tid rykket vi til topps. Det skjedde så raskt at resten av naturen ikke rakk å utvikle noen motstandsdyktighet mot vår dominans. Konsekvensene var formidable. Vår framferd har siden medført utryddelse eller endrede livsforhold for stadig flere arter – utover jorden, inn i ethvert økosystem.

Samtidig har naturen vedvarende representert krefter vi måtte underkaste oss. Fra gamle myter om syndfloden og oversvømmelsen av Atlantis, via skiftende klimatiske forhold, pestens ødeleggende kraft og faser med uår, fram mot vår tid – der Titanics krasj med isfjellet vel står som et slags symbol på at selv ikke vi kan overvinne naturen.

Ikke overvinne… – men kanskje ødelegge? Les videre

På sporet av en grønn framtid

Nå som vi vet at menneskeskapte klimaendringer og tap av naturmangfold er en realitet, har vi beveget oss inn i et nytt rom. Spørsmålet er ikke lenger om vi lever i en krisetid, men hvordan vi kan løse utfordringene på noenlunde ok måte?

Selv om noen liker å prate med store ord, har ikke miljøkrisene én årsak, og de kan neppe løses langs endimensjonale spor. Vi vet ikke hvordan verden ser ut om 30-40 år, og det finnes ingen udiskutabel oppskrift for veien vi skal gå. Tvert imot, framtiden vil nok formes i brytningen mellom en rekke ulike løsningsgrep.

Noen strategiske valg må vi nok likevel ta: Hvor markant bør overgangen til framtiden bli? Ligger svaret i fortsatt vekst, framskritt og ny teknologi, eller trenger vi også å justere våre verdier, vår tenkning og vår levemåte? Med forankring i den første rapporten fra FNs naturpanel skal jeg forsøke å gi et svar, samtidig som jeg presenterer et begrep som kommer til å bli mye brukt i årene framover.

Natur-samfunn2 Les videre

Festivalens sosiologi

Tilbake i 2006-08 hadde jeg lyst til å bli festivalforsker. Jeg startet med å skrive «Invitasjon til festivalsosiologi». Den ble lest og brukt av mange, men jeg vandret i en annen retning, og notatet ble arkivert… – på tide å publisere det!

Teksten har et faglig anslag, men inviterer også inn i konkrete festivaløyeblikk – samlet i Trondheim og Molde, på Hemnesberget og Storås. At eksemplene er noen år gamle er ikke så farlig, for poenget er å si noe om festivalen som fenomen: hva den er, hvordan den utspiller seg, hva den gjør med oss?

Nå har mange skrevet om temaet siden den gang, men så vidt jeg vet har ingen «stjålet» min vinkling. Tankene har derfor stadig verdi. Festivaler er tross alt festivaler, nå som da.

Hemnesjazz

Et festivaløyeblikk (Hemnesjazz 2018)

Les videre

Klima – kamp uten refleksjon?

Ser du klimakampen som en idéløs og refleksjonsfri sone, der det eneste som trengs er å etablere korrekt kunnskap og gjøre de rette tingene? Er ikke en slik tanke litt for overfladisk og substansløs?

Refleksjon 1Min lille bok Framtidens Norge ble skrevet som en gave til miljøbevegelsen. Ikke av disse tingene vi forbruker uten å tenke, men snarere en (opp)gave som krever litt innsats for den som vil ha glede av den.

Slik sa jeg det i forordet:

Teksten er ingen utredning, og angir ikke noe program. Framfor «rett fram»-argumentasjon og påståelige konklusjoner, inviterer jeg inn i et mangfoldig landskap, der siktemålet er å skape refleksjon og diskusjon. Hvis boka finner lesere som blir inspirert til å tenke selv, har den oppnådd noe verdifullt.

Mangfoldet sikres her gjennom å løfte, framsnakke og spille videre på en rekke grønne stemmer. Dette favner bl.a. Arne Næss, Erik Dammann, Kristin Asdal, Sigurd Hverven, Eivind Hoff-Elimari og Ove Jakobsen, pluss en rekke internasjonale navn. Steg for steg formes en oase av ulike stemmer som vibrerer mot hverandre, der kunnskapen ligger i selve vibrasjonen snarere enn i én stemme. Les videre

Terje Tvedt – en norsk Foucault?

Det siste årets mest omdiskuterte bok er endelig lest. Jeg sitter igjen med mange tanker. Tok de som hyllet «Det internasjonale gjennombruddet» feil, eller er det kritikerne som er på villspor?

Foucault og TvedtJeg stiller spørsmålet, men har ikke tenkt å gi noe entydig svar. Isteden vil jeg bidra til en ny synsvinkel på boka. I en av de mange Facebook-trådene der den ble diskutert, var det én som spurte om vi bør se Terje Tvedt som en norsk utgave av Michel Foucault? Eller, ordene var kanskje hakket mer sarkastiske, a la ikke stort mer enn Foucault light?

Utsagnet gjorde meg nysgjerrig. Jeg ga tross alt ut bok om Michel Foucault og hans analytiske univers i 2017. Nysgjerrigheten økte da Tvedt sa at mange av hans kritikere ikke forsto hva analysen handlet om. En anklage jeg ofte retter mot de som misliker Foucaults bøker: du overtolker jo hva han sier!

Nå trenger selvsagt ikke to misforståtte sjeler ha noe som helst til felles. Likevel, agendaen var satt: jeg bestemte meg for å lese Tvedt og se ham i relieff mot Foucault. Les videre

Er vitenskapen nøytral?

I Klassekampen den 11. august kaster jeg meg inn i debatten om avkolonisering av akademia, med et tilsvar til Bjørn Vassnes’ innlegg i Viten-spalten den 9. august. Her kan du lese en lengre, mer fullendt versjon av mitt kritiske innspill.

La meg først gi en kort oppsummering av debatten. Det startet med et forslag om å endre pensum på ulike fagfelt, med sikte på å redusere andelen vestlige bidrag, til fordel for ikke-vestlige forskere og tenkere. Tanken var at utdannelsen preges for mye av våre synsvinkler, og åpner seg for lite for alternative forståelsesmåter og kunnskaper. Jeg antar at en slik utfordring er mest aktuell for humaniora og samfunnsvitenskap, men det vil også berøre tekniske fagfelt, kanskje også naturvitenskapene. Les videre

Postmodernismen

Har du også registrert det? Hvordan «postmodernist» brukes som et skjellsord, rettet mot folk som visstnok ikke utviser nok respekt for objektive fakta og rasjonell kunnskap.

Er en slik kritikk treffende, eller handler det vel så mye om å undergrave tanker som oppleves irriterende? Hva om de som avfeier andres tanker, egentlig ikke har peiling på hva de prater om?

Nå har jeg aldri betegnet meg som postmodernist da, og jeg kan forstå at ytringer fra den kanten tidvis virker provoserende på mange. Men, kan dette handle om at vi overreagerer mot noe vi ikke forstår? Les videre

Ways of Knowing

Er «Ways of Knowing» den viktigste læreboka jeg har lest? Ja, jeg tror faktisk det.

IMG_6964Boka beveger seg innom en rekke forskjellige forskningsmetoder, men det vesentlige er at disse skrives inn i to brede metodologier – med ulike oppfatninger om både kunnskap og virkelighet. Slik belyses et sentralt, men underbehandlet brytningspunkt i den moderne samfunnsvitenskapen.

Som faglærer i kvalitativ metode for masterstudenter i statsvitenskap (ved NTNU), har jeg nylig jobbet meg grundig gjennom boka. Innholdet er imidlertid verdifullt langt utover studentenes rekker; her vil mange kunne tilegne seg viktige innsikter. Jeg lærte i hvert fall mye om temaer jeg har strevd med i 20-30 år. Derfor vil jeg her skrive ut et grundig konsentrat, ispedd mine tanker og noen få kritiske kommentarer. Les videre

Michel Foucault [bok]

Etter en lang arbeidsprosess er min introduksjon til Michel Foucaults forfatterskap endelig klar til lesing. Boka har original vri, ettersom begreper som diskurs, makt/viten, styring og selvforming introduseres med barnehagefeltet som konkretiseringsfelt.

Fb ForsideDet har vært en krevende tekst å skrive, men, jo, tror jeg har fått det til. Det har blitt ei bok for den som både vil forstå Foucaults begrepsunivers, og samtidig se hvordan analysegrepene kan anvendes til å belyse ikke bare barnehagen, men også helse, skole, NAV eller andre utsnitt av det moderne samfunnet. Det meste som behandles, kan gjenfinnes i de fleste velferds- og profesjonsfelt, for den som vil la seg inspirere.

Jeg har også et håp om å bidra til å redusere antall misforståelser. Det er nemlig lett å feil- eller overtolke det Foucault skriver. Noe han delvis har bidratt til selv, gjennom retoriske formuleringer som innbyr til overdrivelser. Kunsten er å komme forbi dette nivået, fram til hans nyanserte analyser av verden vi lever i. Les videre