Tilbake i 2006-08 hadde jeg lyst til å bli festivalforsker. Jeg startet med å skrive «Invitasjon til festivalsosiologi». Den ble lest og brukt av mange, men jeg vandret i en annen retning, og notatet ble arkivert… – på tide å publisere det!

Teksten har et faglig anslag, men inviterer også inn i konkrete festivaløyeblikk – samlet i Trondheim og Molde, på Hemnesberget og Storås. At eksemplene er noen år gamle er ikke så farlig, for poenget er å si noe om festivalen som fenomen: hva den er, hvordan den utspiller seg, hva den gjør med oss?

Nå har mange skrevet om temaet siden den gang, men så vidt jeg vet har ingen «stjålet» min vinkling. Tankene har derfor stadig verdi. Festivaler er tross alt festivaler, nå som da.

Sosiologens blikk på livet

Jeg har doktorgrad i sosiologi. Et mangfoldig fag, innrettet mot å studere alle mulige sider ved samfunnslivet. Enten vi snakker om samspillet mellom enkeltmennesker, eller om strømninger som preger samfunnet i stort, har faget redskaper som kan hjelpe oss til å forstå og forklare.

Som sosiolog er jeg drevet av en evig nysgjerrighet overfor det mangfoldige, omskiftelige, men likevel repeterende livet vi lever sammen med hverandre. Ofte er det hverdagslige fenomen som vekker interessen. Andre ganger rettes blikket mot det som skiller seg ut, det som bringer mennesker sammen på nye måter og åpner for en annen rytme enn til vanlig. Festivalen inngår her.

Hva er en festival?

En festival kan sies å være et sosiokulturelt arrangement, forankret i ett eller flere tema, stedlig bundet og begrenset i tid. Straks vi tar ord som dette i bruk, åpner det seg et rom for faglig diskusjon: Gir dette mening? Bør definisjonen presiseres litt mer, eller blir avgrensningen tvert imot for snever?

Til støtte for det siste kan vi si at festivaler preges av å være åpne, bevegelige og mangfoldige, fylt med en dynamikk som kanskje ikke passer inn i en lukket definisjon. Mon tro om ikke filosofen Ludwig Wittgenstein tilbyr oss et bedre redskap gjennom begrepet familielikheter – det vil si et «komplisert nettverk av likheter som griper inn i hverandre og krysser hverandre»?

Kort sagt: Ordet «festival» brukes om kanskje helt ulike begivenheter, men noe får oss likevel til å tenke at det ene ligner på det andre. Kanskje dette noe befinner seg i samspillet mellom visse elementer som går igjen i de fleste festivalene? La meg raskt foreslå noen kategorier:

• Substansen: Det som skapes eller formidles gjennom festivalen, og det temaet/temaene dette er forankret i.
• Identiteten: De verdiene, ideene, visjonene og så videre som gir festivalen egenart, og som preger hvordan den oppfattes og mottas av omgivelsene.
• Organiseringen: Programmet, fordelingen av roller og ansvar, koblingen mellom mål og virkemidler, og så videre.
• Ritualene: Markeringen av oppstart (overgangen til time out of time), enkeltbegivenheter og avslutning, konkurranser og premiering.
• Sosialiteten: Relasjonene, møtene og samspillet mellom de som deltar eller er involvert: arrangører, publikum, artister, medhjelpere, vakter, beboere, besøkende, sponsorer, journalister osv.
• Innrammingen: Den stedlige og tidsmessige avgrensningen, arrangørstedets geografiske og arkitektoniske trekk, klargjøring av bygninger og scener, infrastruktur knyttet til overnatting, matservering og toalettforhold, årstiden og sikkert mye annet.
• Økonomien: Strategier og handlinger knyttet til inntjening og bruk av penger, og de faktorene denne økonomiske sirkulasjonen står i relasjon til.
• Samfunnskonteksten: Media og andre viss mening betyr noe, foreninger og organisasjoner, næringslivet, politikere, offentlige organer, formelle føringer og regler, tilstøtende festivaler og så videre.

Festivalens tvetydige dimensjoner

Et pluss med å nærme seg festivalen via elementer som de nevnte, er vi blir oppmerksomme på motsetninger og paradokser. For disse elementene står vel i et mer eller mindre tvetydig forhold til hverandre – på et vis som gjør festivalen til festival, og som samtidig skiller den ene festivalen fra den andre?

For å få fram poenget, skal vi nå sette et utvalg elementer opp mot hverandre. Jeg vil tro at dette vil gjøre brytningene mellom dem mer åpenbare? Tenk gjerne på egne erfaringer, mens du leser gjennom de syv dimensjonene jeg nå skal se nærmere på:

a) substans / andre faktorer

Motivasjonen eller drivkraften for å stable en festival på beina, kan preges av både indre og ytre drivkrefter.

På den ene siden kan vi kunne anta at mange festivaler har mye preg av idealisme, knyttet til at opphavspersonene er oppriktig engasjert i (en spesiell form for) musikk, film, mat, litteratur osv. Å skape festival er da forankret i ønsker om å feire, formidle og oppleve noe kulturelt, å forme en avgrenset sfære der flest mulig skal få utvidet sitt forhold til et bestemt kulturfenomen.

På den andre siden finnes det også ytre drivkrefter, knyttet til økonomi, stedsprofilering, turisme, utvikling av lokalsamfunnet, osv. Det kulturelle uttrykket blir her mindre viktig enn å skape oppmerksomhet, mobilisere til innsats og generere inntekt. Slike motiv kan noen ganger bli ekstra fremtredende, f.eks om initiativet til festivalen er koblet til økonomiske motiver, eller om fokuset er mer på store navn enn på hva de egentlig har å tilby.

Også for publikums del kan motivet for deltagelse variere. Skal vi velge klassisk musikk, gammeldans eller rock? Og om vi ender opp med sistnevnte festivalform, er det da den streite, folkelige eller smale varianten som foretrekkes? De fleste vil vel her velge ut fra hvilket kulturuttrykk de trekkes mot. Men også andre motiv kan ligge til grunn, f.eks å delta for å oppnå status og forme identitet. Valget av festival vil da handle ikke bare om hva en kunstnerisk sett liker og ikke liker (indre motivasjon), men også at deltagelse på «riktig» sted signaliserer noe til omgivelsene (ytre motivasjon).

Slik kan livet ved festivaler antas å være preget av både indre og ytre drivkrefter, noen ganger som motsetninger, andre ganger gjensidig styrkende – med effekt på hvordan festivalen til syvende og sist framstår.

b) kulturuttrykk / sosial fest

På åpningsdagen av Moldejazz 2006 spilte den 88 gamle jazzpianisten Hank Jones en imponerende konsert. For den ivrige tilhøreren hadde imidlertid opplevelsen en uventet dobbelthet i seg; i front hørte og så vi framføringen av flott musikk – men samtidig, fra siden, kom et jevnt og stadig høyere surr fra naborommets bar.

Slik ble konserten en noe frustrerende erfaring med festivalens evige samspill og brytninger mellom kunstneriske opplevelser og sosial glede. På den ene siden har de fleste festivaler forankring i et kulturuttrykk (film, musikk, mat, revy, dans osv), på den andre siden er de fester fylt med sosiale møter, alkohol og mer eller mindre utagerende aktiviteter.

Under Bylarm 2007 forsøkte jeg bevisst å veksle mellom disse to posisjonene: Programmet ble grundig studert, konserter valgt ut og oppsøkt. Resultatet ble en rekke flotte konserter, som blandet med rusleturer rundt i det sydende folkehavet skapte en fascinerende kulturopplevelse. Samtidig ble denne konsentrasjonen om det kulturelle kontinuerlig brutt mot det sosiale – det vil si; møter med venner og bekjente, enten ved at vi tilfeldig gikk på hverandre, eller gjennom jevnlig oppdatering via sms om hvor vi befant oss og hvor vi var på vei, eller ved avbrudd for å prate, spise og drikke.

Denne balansen mellom kultur og fest vil nok variere mellom ulike festivaler. Om det er finkultur (klassisk musikk, poesi) eller mer folkelig kultur (rock, country, revy) er antagelig av betydning – ikke minst fordi det gjerne kommer flere folk til de sistnevnte, og at det der er mer åpning for å delta uten egentlig å ha så mye forhold til festivalens kunstneriske uttrykk.

Den materielle rammen rundt festivalen har antagelig også betydning her: Foregår den i en by, i definerte lokaler, der folk møter opp og deretter spres, vil det kulturelle antagelig bli mer framtredende enn det festpregede – selv om eksemplene ovenfor illustrerer at dette ikke er noe entydig trekk. Foregår derimot festivalen på et avsides jorde, der deltagerne bor i telt over lengre tid, vil det være større rom for å la festen ta overhånd. I ytterste konsekvens reduseres da det kulturelle til samlingspunkt og stemningsforøker, som en totem deltagerne kan danse rundt.

Som for forholdet mellom festivalens indre og ytre motiver, vil både kulturuttrykk og fest være en selvfølgelig del av de fleste (alle?) festivaler. Denne dobbeltheten er derfor viktig for å kunne studere festivaler, ikke bare for å slå fast at begge er der, men for å kunne si noe om forholdet mellom dem. Et sted har Michel Foucault omtalt de romerske badene som et fristed der folk kunne møtes for å diskutere, spise, drikke, få massasje, ha sex osv. Kultur, sosial samhandling og individuell nytelse ble her ikke atskilte størrelser, men snarere integrert i en større, arkitektonisk avgrenset helhet; det er et fascinerende tankesprang å spørre om festivalen kan sies å ivareta noe av det samme i vår kultur?

c) sosialt møtepunkt / økonomisk arena

De to førstnevnte dimensjonene tok for seg hvordan festivalens substans kunne ses i relasjon til henholdsvis i) økonomi/ytre faktorer og ii) sosiale aspekter. Også disse kan ses i forhold til hverandre.

På den ene siden er det sosiale motivet helt avgjørende for å forstå møtene, praten og samhandlingen mellom helt ulike mennesker. I sin ytterste konsekvens kan slike sosiale konstellasjoner fungere som å strande på en øde øy; vi vet at opplevelsen av fellesskap skyldes at vi er på samme sted og derfor opplever noenlunde det samme – hvilket betyr at uansett hvor fint og spennende vi har det, vil ting bli annerledes når vi forlater øya. For de fleste betyr dette lite, isteden lar vi oss rive med og opplever nytelsen og dynamikken uten å tenke for mye på før og etter.

Den logikken som styrer en slik sosial utveksling kan beskrives i «usikkerhetens språk»: Vi vet ikke helt hva som skjer, og selv om vi har bestemte mål med å delta, kan ting plutselig ta en annen retning enn forventet – fordi det sosiale livet på en festival har noe åpent og uforutsigbart ved seg. Å delta helt og fullt betyr derfor å ta rollen som homo festivus, det vil si å slippe seg løs, la seg drive inn i leken, gripe situasjonen og skape verden der og da.

Som en fascinerende motsetning til dette er det økonomiske motivet umulig å overse: Arrangementet betinger at penger genereres, for å oppnå overskudd, eller i det minste gå i balanse. Derfor må publikum betale seg inn, og blir slik definert inn i en annen kategori enn arrangøren – som på sin side må betale artisten for å opptre. Slik trenger en kommersiell logikk inn i festivalens sosiale rom, der relasjoner formaliseres gjennom billetter, kontrakter og markører for identifisering. Dette utdypes ytterligere ved at ulike kommersielle aktører bevisst bruker festivalen som en mulighet til å tjene penger, og slik skaper en flytende bevegelse mellom fest og marked.

Der det sosiale preges av en lekende usikkerhet, vil det økonomiske livet knyttes mer til risikotenking: Hvor mye kan vi satse og likevel tjene penger på det? Hva er risikofaktorene for at alt skal gå feil, og hva kan vi strategisk gjøre for å motvirke dette? Og tilsvarende for publikum: Hvor mye er jeg villig til å betale for opplevelsen? Hva risikerer jeg å gå glipp av hvis jeg ikke investerer tilstrekkelig? Og så videre; homo economicus i rasjonell, kalkulerende utfoldelse.

Det er klart at enhver festival vil fungere som en vekslende dynamikk mellom disse to logikkene. Arrangørene må tjene penger, men for å oppnå dette bør de fokusere så mye som mulig på det sosiale, på det å skape en god ramme for deltagernes opplevelse og nytelse. Og motsatt, deltagerne søker det kulturelle og sosiale, men vet at dette krever bruk av penger. En mulig konsekvens er at selv om festivalen i stor grad formes av markedsvurderinger, blir dette nedtonet av alle, fordi det økonomiske fokuset forstyrrer festivalopplevelsen.

d) festivalens dynamikk / materiell innramming

Festivalens dynamiske spill mellom det kulturelle, sosiale og økonomiske, vil på sin side stå i relasjon til det materielle rammeverket den bakes inn i; valget av sted/område, av lokaler, av infrastruktur som toalett, matservering, osv. Denne struktureringen av rommet vil både begrense og kanalisere sirkuleringen av folk og aktiviteter, og slik også innvirke på selve opplevelsen av festivalen.

I utgangspunktet bør den gode festivalen fungere som en syntese, og da helst slik at rammeverket formes i forlengelsen av den kulturelle substansen. I praksis vil det imidlertid neppe være så enkelt, ettersom rammefaktorene kan innvirke ikke bare på hvilke innholdsmessige muligheter en har, men også på hvordan innholdet framstår. En konsert eller en diktopplesning avhenger ikke bare av musikken/diktet, men også rammen – om lokalet/området er velegnet eller ikke, om vi er inne eller ute, om det er lyst eller mørkt, om vi er ved havet eller i skogen, om været er fint eller dårlig. Alt dette spiller inn, og bidrar til at to festivaler med likt program likevel kan kjennes helt forskjellig.

La meg her bruke tre ulike musikkfestivaler som illustrasjon: Hemnesberget er et lite tettsted på spissen av en halvøy i Ranafjorden. Her arrangeres en årlig, høyt rangert jazzfestival, preget av en rekke ulike kulturaktiviteter, fra konserter til kunstutstillinger – gjennomført ved å ta i bruk eksisterende lokaler; kirken, et gammelt postkontor, nedlagte fabrikklokaler og den slags. Det kanskje viktigste trekket ved festivalen er at den er inkludert i tettstedet, ved at de ulike scenene, serveringsstedene og møtepunktene er spredt utover et relativt stort område. Dette medfører at folk er i stadig bevegelse, mens stemningen endrer karakter etter hvor en befinner seg. Effekten er at vi ikke bare får en avgrenset musikkfestival, men et pulserende tettsted der de ulike delene (musikken, maten, folkene, husene, gatene, fjorden og fjellene) kobles sammen i en større syntese.

Som en kontrast til dette kan rockefestivalen på Storås utenfor Trondheim nevnes: Her foregår alt på et avgrenset område, med teltleir, scener, serveringssteder og badestamper tett inntil hverandre, omgitt av skog og åsrygger. Festivalens arkitektur blir helt annerledes enn på Hemnes, i større grad avsondret fra omgivelsene, som dermed mer fungerer som effektfulle kulisser. Samtidig kommer teltleieren inn som en ekstra arkitektonisk komponent, som en midlertidig men likevel høyst reell strukturering av festivalens rom.

Det Hemnes og Storås har til felles er at de er små steder, med den følge at de står i tette relasjoner til sine festivaler. Bylarm blir et helt annet konsept, som de første årene alternerte mellom de større norske byene. I 2007 ble den for tredje gang arrangert i Trondheim, denne gangen ut fra et annet konsept enn tidligere, ettersom hoveddelen av arrangementet var lagt til den alternative bydelen Svartlamoen og den tilstøtende (tyske) ubåtbunkeren Dora – der både graffiti og kunstfilm var tatt i bruk for å skape stemning. Effekten var fascinerende; i samspill med graffiti og kunstfilm bidro den spesielle arkitekturen til å gjøre den kulturelle opplevelsen radikal, mørk og kjølig (noe som utvilsomt nedtonet festivalens mer kommersielle aspekter) – samtidig som festivalens dynamikk hadde kraft til å omdefinere opplevelsen av lokalene, inkludert nazistenes etterlatte betongkoloss.

Relasjonen mellom substans og rammeverk vil i noen festivaler uttrykkes som en brytning mellom tradisjon og modernitet. Dette skjer for eksempel dersom festivalen dreier seg om å formidle noe fortidig, å bringe fortidens mat, musikk eller litteratur fram for nåtiden – samtidig som dette skjer innenfor en ramme av moderne teknologi, inntjening, hygiene, sikkerhet og andre reguleringer.

e) det sosiale temaet: mellom individ og fellesskap

Enhver sosial happening, festivaler inkludert, vil foregå på mange plan samtidig – hvorav forholdet mellom individualitet og fellesskap er en helt grunnleggende dimensjon.

På den ene siden møter vi alle opp som enkeltindivider, med hver våre tanker, motiver og prosjekter. Hvorfor de andre er der er sånn sett uviktig, det som betyr noe er at de ved sin tilstedeværelse kan bidra til min opplevelse – for eksempel det å la se føre med av et bølgende folkehav på konsert, å la seg hengi til min egen stemning og dyrke øyeblikket nettopp gjennom mengden av kropper som omgir meg. Hvem disse menneskene er har liten betydning, så lenge de ikke gjør noe som ødelegger min egen rus.

På motsatt ytterpunkt er festivalen i aller høyest grad et integrerende, sosialt fenomen: Når vi velger én festival framfor en annen skyldes det gjerne våre kulturelle preferanser, og disse deler vi sannsynligvis med de fleste andre deltagerne (og arrangørene). Slik sett er potensialet uovertruffent for at et midlertidig fellesskap kan skapes, der vi dras inn i en større, kollektiv helhet – en ekstatisk kobling mellom helt ulike mennesker som for et øyeblikk er del av noe større. Å slik samles rundt et felles tema, som om vi var en stamme som danset rundt totemen, gir deltagerne en felles opplevelse som de som ikke deltok aldri kan forstå fullt ut.

Atle Hegnes har brukt festivalkøen som illustrasjon på den evige brytningen mellom individualitet og felleskap: Enten det er for å komme inn på festivalen, få servering, bruke toalettet, osv – så står vi der som enkeltpersoner, og ville hatt fordel av at de andre ikke var der (eventuelt at vi ikke var der selv). Men samtidig bærer køen kimen i seg til fellesskapet, ved at den uttrykker at vi er sammen om noe, og ved at den faktisk gir en mulighet til å komme i prat med ukjente – og dermed skape grunnlag for å prates også senere. Køen får slik en dobbelthet som gjenspeiler festivalen som helhet; på den ene siden en fremvisning av ulikhet og brytninger, på den andre siden en arena for likhet, integrasjon og samhandling.

Festivaler vil slik kunne sies å eksistere som en rekke koblinger og utvekslinger mellom det vi er hver for oss, og det vi er som deltagere i en større helhet. Vi er forskjellige, har ulike utgangspunkt (tilreisende eller fastboende, publikum eller også medhjelper, laid back eller offensiv), samtidig som vi alle er del av noe felles.

f) stabil helhet eller fragmentert dynamikk?

En dimensjon i slektskap med den forrige, men likevel ikke det samme, er forholdet mellom festivalen som stabil helhet eller en rekke med dynamiske og omskiftelige enkeltsituasjoner.

På den ene siden har festivalen en helhetlig struktur: Hva er festivalens tema, hvor gjennomføres den, hvem arrangerer, hvor og når foregår aktivitetene, hvilke fysiske grenser skiller festivalen fra livet for øvrig, og så videre – til sammen gir slike punkt et helhetsbilde av festivalen, og dette bildet er relativt fast og stabilt, i stor grad definert på forhånd. Og ettersom publikum nødvendigvis må forholde seg til denne strukturen, vil de fleste handlingene styrke opp om den.

På et mellomliggende nivå preges denne helheten av en rekke atskilte komponenter: En spesiell scene, et serveringssted, anviste områder for telt – hver for seg preges også disse av strukturell stabilitet, men samtidig ser vi også mer dynamikk her; møter folk opp ved akkurat denne scenen eller serveringsstedet, setter de opp teltene planmessig eller ikke osv?

Slik beveger vi oss i retning det motsatte av det stabile helhetsbildet, det vil si den omskiftelige strømmen av (delvis fragmenterte) enkeltsituasjoner, mangfoldet av aktiviteter og møter mellom mennesker – som noen ganger vil være i overensstemmelse med helheten, men ofte ikke, og av og til bryte helt med «det normale» (samtidig som slike brudd, paradoksalt nok, glir inn og blir et aspekt ved helhetsbildet av festivalen).

På festivaler med egen teltleir gir campen et bilde av disse bevegelsene mellom fasthet og dynamikk: Sett ovenfra har leiren en stabil struktur gjennom sin plassering, men samtidig blir livet mellom teltene skapt gjennom en delvis anarkistisk prosess – der prinsippet om førstemann til mølla utfordres av at sent ankomne alltid har mulighet til å kile seg inn på små åpninger i teltskogen. Slik etableres stadig nye strukturer og muligheter, der tilfeldig plassering av teltet avgjør hvilket nabolag vi havner i, og dermed hvem vi har størst sannsynlighet for å hilse på, bli kjent med, havne på nachspiel hos, og så videre. Slik skapes teltleiren nedenfra-og-opp, som rekker av sosiale øyer i et bølgende hav, der ulike personer med ulike egenskaper for et øyeblikk befinner seg i et slags skjebnefellesskap med hverandre.

Møtene og samhandlingen inne på selve festivalområdet vil ytterligere utdype denne evige dynamikken, hvilket betyr at vi aldri kan forstå festivalen ved kun å se den utenfra. Tvert imot; vi bør kombinere lesing av program og vandring i utkanten (oversikt) med ubegrenset involvering (innsikt) for fullt ut å kunne gripe festivalen i sin totalitet.

g) festival / hverdag

I dimensjonene ovenfor har vi i stor grad forholdt oss til festivalen i seg selv, dens indre liv og struktur. Vi har bare så vidt pekt på kontekstuelle faktorer; motivasjon knyttet til utvikling av lokalsamfunnet, hvor festivalen arrangeres, diverse rammefaktorer osv. Disse punktene berører noe selvfølgelig, nemlig at ingen festival eksisterer uavhengig av omgivelsene. Vi bør derfor ha med noen tanker om forholdet mellom den stabile virkeligheten som er der både før og etter festivalen, og festen som en midlertidig konstellasjon skapt i samspillet mellom sted, arenaer, arrangører, aktiviteter og publikum.

Festivalens utgangspunkt er at den er noe annet enn hverdagen. Den er et avgrenset, fokusert møte mellom mennesker med visse felles preferanser. Men det er ikke dermed gitt hva festivalen er i forhold til hverdagslivet: På den ene siden er det mulig å se den som en frikoblet sfære, en midlertidig, autonom sone med åpning for å leke litt med identiteten sin, være litt annerledes enn til vanlig, gjøre ting en vanligvis ikke gjør. Over tid kan slikt bidra til å skape ritualer og myter hinsides de vanlige (og kjedelige?) mønstrene i hverdagen, noe som kan få festivalen til å framstå som et frirom fra normer og verdier som ellers styrer oss (en slik utvikling er kanskje mest sannsynlig dersom festivalområdet er atskilt fra lokalsamfunnet for øvrig).

Fra helt motsatt perspektiv kan vi argumentere for at forholdet til livet ellers er tette og uoverkommelige. Festivaler skapes innenfor eksisterende fysiske, kulturelle, økonomiske og politiske rammer. Disse definerer blant annet når festivalen kan gjennomføres, hvor lenge den kan pågå, hvordan vi kan oppføre oss, hvem som fortjener privilegier osv. Den som utfordrer disse rammene for mye vil møte reaksjoner; slik sett er det umulig å skape noe som ikke har forankring i det som alt er der. Til dette kommer at hver enkelt person har med seg en status, et sett av holdninger, en forståelsesform, en mengde handlingsalternativ; ytterst få forlater dette fundamentet bare fordi de beveger seg inn i festivalmodus. En del justerer og vrir nok litt på det de har med seg, men uten at verden snus opp/ned av den grunn.

Stilt overfor disse to versjonene av forholdet festival/hverdagsliv, kan vi kanskje anta at sannheten er litt av begge deler? Festivalen skaper kontrast til og åpner for overskridelse av det daglige, der væremåten vår justeres og stedet framstår annerledes. Den tidsmessige og romlige avgrensningen betyr likevel at hverdag og fest står i relasjon til hverandre, som ulike størrelser som skaper hverandre gjensidig. Med enklere ord; ingen fest uten hverdager, ingen hverdager uten fest.

Slike tanker tydeliggjør hvordan festivalens særpreg har mye med hvor den arrangeres, men at den samtidig endrer stedet – for eksempel ved at visse områder gjennom å tas i bruk, utformes og utsmykkes skifter karakter. Jeg har ovenfor illustrert dette gjennom stedet Hemnesberget, samt den tidligere ubåtbunkeren Dora i Trondheim.

Som deltagere vet vi at denne annerledesheten er midlertidig og flyktig, men likevel er den reell her og nå, som en overskridelse som likevel skjer på basis av det bestående. Og tilsvarende for det rent sosiale; gjennom opplevelsen av å være del av noe spesielt, slipper vi oss løs fra etablerte normer, tar første pils før lunch og involverer oss i flyktige relasjoner – igjen en overskridelse, men likevel sjelden kraftigere enn av vi alle kan fungere som normalt mandagen etter festivalen.

Avrunding

Med det avrunder jeg, uten på noe vis å påstå at jeg har sagt alt som verdt å si. Flere faktorer kunne vært belyst, og veven mellom de ulike punktene og dimensjonene kunne vært drøftet mer. For delene vil henge sammen, mer eller mindre, i en dynamisk helhet, i samspill med det samfunnet og den tiden festivalen inngår i.