Livskvalitet framfor veksttvang

Vi lever i overflodens samfunn, der vi drives fram av ønsket om mer vekst, økt forbruk, bedre velstand. Hvor lenge skal dette forbli vår viktigste ledesnor?

Grønn politikk handler ikke bare om å motvirke klimaendringer og ivareta naturmiljøet. Vi møter også verdier om å tone ned veksttvangen og materialismen, og isteden løfte en mer balansert forståelse av livskvalitet.

Verdier som dette har alltid vært viktig for meg. Likevel, først i møtet med ordene til et klokt menneske, forsto jeg at de burde bli kilde til noe mer. Da jeg i Klassekampen tidlig i 2012 leste en tekst av Arnfinn Haram, fant jeg ei sti som ledet til grønt politisk engasjement:

img_3594«Det gjeld å ikkje oppta større plass i verda enn du treng (…) Du må lære deg den livsforenklinga som må til for å utvikle større solidaritet og eit samfunn som har andre målestavar enn konstant økonomisk vekst og materielt forbruk.»

Ordene gir gjenklang hos mange. Vi lever i en verden preget av jag etter å nå stadig lengre, med tilhørende press om konkurranse og økende perfeksjon. Derfor fristes vi av å yte motstand, til å vise vilje til å ikke la oss styre av vekstens evangelium.

Samtidsdiagnose og grønn resept

Vekst- og framskrittssamfunnet tvinger fram et liv med høyt stressnivå. Som kunder og konsumenter skal vi helst være evig up to date, multitaskende og stadig klare for nye nyttemaksimerende valg. Samtidig er resultatene av det vi gjør tidvis kommet fjernere fra oss: det vi produserer, enten det er en vare eller en rapport, skal gjerne brukes et helt annet sted, avsondret fra vårt eget liv. Følelsen av å inngå i en effektiv men meningstom tilværelse kan kjennes overveldende.

For den som ønsker å komme seg av denne snurrende karusellen, tilbyr den grønne politikken en lun havn. En aksept av at vi ikke trenger henge med i alle svingene, en anerkjennelse av at livskvaliteten ikke ligger i den evige jakten på livsmaksimering. I dette finner vi spor av en motkulturell, alternativ livsvisjon i den grønne tenkningen.

Basisen for slike tanker er at jordkloden ikke tåler den livsformen vi har utviklet. Det økologiske fotavtrykket må bli mindre. Dette betinger en holdningsendring, en erkjennelse av at våre valg og vår nytelse må veies mot et genuint framtidsperspektiv.

I dette kan ikke den materielle rikdommen stå i sentrum for alle våre politiske veivalg. Det gode, grønne samfunnet betinger mindre vekt på materialisme og vekttvang, og mer vekt på folks indredrevne engasjement, skaperkraft og samhandling.

Sivilsamfunnet, den mellommenneskelige aktiviteten og oppgaveløsningen som foregår hinsides både markedets konkurranselogikk og statens formelle ordninger, er viktig her. Et sprudlende og mangfoldig kulturliv, dugnadsarbeidet og det gode naboskapet, alt engasjementet i asyl- og integreringsfeltet. Bare for å nevne noe.

Denne samhandlingen i nærmiljøet, det frivillige arbeidet i foreninger og organisasjoner, skaper livskvalitet. En form for aktivitet som verken markedsmekanismer eller statlige ordninger kan overta på noen god måte.

Mye tyder på at denne delen av samfunnet trenger bedre vern. Når f.eks omsorgsoppdrag finansieres via anbud og konkurranse, risikerer vi at ideelle aktører som ville bidra til sitt lokalsamfunn, ikke har ressurser til å konkurrere og dermed presses ut. I møtet med slike effekter av konkurranselogikken, trenger vi politisk vilje til å gjenopprette en viktig balanse.

Politikkens muligheter

Arbeidslivet forblir en viktig ingrediens i et kvalitativt godt samfunn. Men kanskje vi i større grad bør søke et samfunn der arbeid deles, og der kortere arbeidstid prioriteres framfor lønnsøkning? En slik utvikling kan eventuelt støttes gjennom omsorgslønn, kontantstøtte og lignende ordninger – og, i forlengelsen av dette; borgerlønn. Den helhetstanke som ligger til grunn for slike løsningsgrep, betinger en oppmykning av arbeidslinjas krav, pluss at mindre ressurser brukes til mistillit og byråkratisk kontroll.

Samtidig trenger vi fortsatt en aktiv velferdsstat, som bidrar til utvikling av et trygt og inkluderende samfunn, der flest mulig finner både tilhørighet og mening – i arbeidslivet så vel som skolen, helsevesenet, omsorgssektoren og kulturlivet. Å sikre miljøvennlig samferdsel, tilstrekkelig boligbygging, bokvalitet og sosiale møteplasser, inngår i dette.

Men, også her betinger den grønne politikken at vi begrenser oss. I et samfunn der veksten nedtones, kan vi ikke løse enhver utfordring ved å bruke mer penger. Dersom dette medfører at visse tilpasninger viser seg nødvendig, må disse forankres i sosial rettferdighet. Vi trenger en politikk som ivaretar de som ikke har det bra, som ser lokale beslutninger opp mot vårt globale ansvar, og som sikrer at dagens politikk ikke ødelegger livsgrunnlaget for våre barn og barnebarn.

En spennende tanke er å i større grad legge føringer for livskvalitet og økologisk bærekraft inn i styringen av velferdsstaten, med den følge at Finansdepartementet i større grad fungerer som et bærekraftdepartement. Dette er ikke så hinsides som noen kanskje tenker. Nasjonalbudsjett og -regnskap er en relativt ny oppfinnelse. Det står ikke skrevet i stjernene at slike systemer skal fylles med bare økonomiske vekstindikatorer.

Det vesentlige er at den overordnede organiseringen og styringen av samfunnet bør ledes i en noen annerledes retning, der både bærekraft og livskvalitet løftes fram som viktigere enn i dag.

Grønne verdier

Etter denne turen innom politikkens grep, bør visjonen om livskvalitet lede oss tilbake til menneskene selv. Vi kunne her reflektert rundt ulike deler av hverdagslivet, men la oss bruke boligen vår som illustrasjon. Det å bo godt er avgjørende for god livskvalitet, ikke minst i det kalde nord. Samtidig handler bolig og det å bo også om forbruk, der vi føres med av økende krav til stort boareal og hyppig oppussing. Hvilket nødvendigvis medfører både økt ressursbruk og press om å tjene mer.

Mot denne maksimeringskulturen kan vi løfte en alternativ fortelling, med mindre aksept for sløsing, og mer verdsetting av livets og tingenes egenkvalitet. Å finne verdien i de godene som ikke koster, kan for mange av oss bli en vei til et bedre liv. Ved å tone ned vårt materielle forbruk, kan vi unngå både økonomisk stress og unødvendig ressursbruk, til fordel for andre livskvaliteter – og samtidig gi et bidrag til at vårt økologiske fotavtrykk reduseres.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s