Hvor befinner Miljøpartiet De Grønne seg i det politiske landskapet? Kan vi si at partiet representerer en egenartet stemme? Jeg tillater meg å besvare det siste spørsmålet med et tydelig «ja».

Som forsker har jeg gjennom flere år hatt norsk politikk som fagfelt. Først med vekt på sosialdemokratiet (slik det tok form i tiden før, under og etter andre verdenskrig), deretter ble blikket vendt mer mot vår tids nyliberalistiske bølge.

Brytningen mellom sosialdemokrati og nyliberalisme sier nok mye om dagens norske politikk. Ikke bare langs venstre/høyreaksen (AP vs Høyre), men også som spenninger internt i flere partier (spesielt Ap).

Samtidig finner vi også andre strømninger. KrFs verdikonservatisme, SVs og Rødts sosialisme, FrPs nasjonale populisme, SPs landbruksforankring, Venstre sosialliberalisme – på hver sin måte tilfører de noe egenartet til den politiske hovedstrømmen.

Med dette som bakteppe; hva særpreger MDGs politiske posisjon? En mulig vei inn til et svar på det spørsmålet, får vi om vi blar gjennom arbeidsprogrammet for 2013-2017, som er delt i fem hoveddeler:

1. «Vårt felles livsgrunnlag» beskriver klimaendringer, forsuring av havet og presset mot viktige økosystemer – og; hvordan vi kan møte utfordringene gjennom grønn energipolitikk, giftfrie miljø, bærekraftig samferdsel, landbruk og havbruk.
2. «Grønn økonomi» utdyper dette ved å vise mulighetene for et økonomisk system som bedre spiller på lag med naturens kretsløp.
3. «Hverdagsliv» inneholder delkapitler om skole og oppvekst, kulturliv, boligpolitikk, by/land, frivillig arbeid, likeverd, samt helse, omsorg og rehabilitering. Det vi møter her er et økologisk balansert samfunn med livskvalitet som viktigste verdi.
4. «Stat og borgere» vektlegger bl.a at politisk styring nødvendig for å sikre et grønt samfunn, må balanseres mot styrking av sivilsamfunnet og det folkelige engasjementet
5. «Norge i verden» skriver til sist den grønne politikken inn i en global ramme, blant annet gjennom vektlegging av FNs rolle.

Det er spesielt gjennom de to førstnevnte delene at MDG tilfører noe nytt til norsk politikk. Her møter vi nemlig en økologistisk forankring, der naturmiljøet anerkjennes som rammen for menneskets livsutfoldelse. Selv om vi nok finner enkeltpolitikere rundtomkring som tar dette på alvor, er det ingen av de andre partiene som tar steget helt inn i en slik genuint grønn tanke.

Samtidig antyder arbeidsprogrammet som helhet at den grønne politikken favner en rekke forskjellige komponenter, som tidvis kan sies å stå i motstrid til hverandre:

– En helhet av global tenkning, nasjonal politikk og lokalt engasjement
– Sterk solidaritets- og utjevningsvilje
– Motkulturelt, tidvis verdikonservativt fokus på livskvalitet framfor forbruk
– Venstreliberal tro på mennesket og sivilsamfunnet
– Økologiske, ikke-materialistiske verdier med spor av Gaia-tenkning, der klimaet skal reddes med radikale endringer
– Samtidig fundert i vitenskapen og med tro på ny teknologi og en pragmatisk løse-utfordringene-med-de-redskapene-vi-har

Samspillet mellom komponenter som dette skaper en helhet i balansepunktet mellom økologisk forankring og kunnskapsoptimisme, venstreliberale og verdikonservative verdier, styringsvilje og sterk vektlegging av sivilsamfunnets betydning.

I dette representerer MDG utvilsomt en særpreget politisk stemme i det norske partilandskapet. En stemme som nok ikke er så veldig godt forstått av de øvrige partiene, hverken til venstre eller høyre i det politiske landskapet.