På MDGs landsmøte havnet jeg i en frisk senkvelds-diskusjon om feminisme og grønne menn. Engasjerende og velkjent tema for alle som har vært med en stund.
Tror det var i 2014 debatten var på topp. Den ble dermed med i boka «Fra evig vekst til grønn politikk», der jeg bruker ett kapittel til å se grønn ideologi i relieff mot liberalisme, sosialisme, anarkisme, konservatisme – og: feminisme. Alle er viktige, og alle har begrensninger.
Jeg merker at noen gjerne vil framstille feminismen som en åpen godhetsideologi. Dermed kan den utvides, hver gang et nytt kjønnsrelatert problem oppstår. Budskapet blir at alt, også det som handler om gutter og menn, kan diskuteres og løses via feminismens språk. Det tror ikke jeg er noen god strategi, for ingen -isme kan romme alt. Det er mye bedre å verdsette mangfoldet av ulike stemmer.
Kategoriarkiv: Rom for tanken
Bygdedyret og den irriterende sosiologen
Kort før jul skrev jeg et leserbrev, der jeg forsøkte å si noe om hvordan kunnskap og makt samspiller i formingen av framtidens Hemnes. Et krevende tema, men tror jeg fikk fram noe viktig.
Leserbrevet skapte intens debatt på Facebook. Ikke om temaet, men om min person. Det var uventet og ubehagelig.
Jaja, tenkte jeg, om ikke annet fikk jeg lokket fram bygdedyret. Vi sosiologer liker jo å observere sånt, mekanismene som regulerer det sosiale livet.
Hva er det ved min person som provoserer så veldig? Tror vi blir klokere, om vi framhever tre ulike posisjoner å ytre seg fra:
- Alle og enhver i Hemnes, 4500 folk som snakker på vegne av seg selv.
- En gruppe folkevalgte, som fremmer et budskap på vegne av sitt politiske parti.
- Personer som ytrer seg på vegne av sine fagfelt: læreren, legen, brannsjefen, bonden, næringslivslederen, og så videre.
Jeg kan puttes i alle tre båsene, for jeg er hemnesværing, sitter i kommunestyret, og er samfunnsforsker med norsk politikk som fagfelt.
Det er nettopp her utfordringen oppstår. Som menneske og politiker er jeg deltaker; som sosiolog blir jeg samtidig en observatør. Det ene hindrer ikke det andre. Forsøker å være ærlig om hvilken posisjon jeg ytrer meg fra, men forstår jo at ikke alle ser det like godt.
Framtidens Hemnes – en fortelling fra 2040
Tilbake i 2025 var Hemnes kommunestyre innstilt på strukturendringer. Likevel, etter ett år med seminarer, informasjon, rapporter og forslag, stanget prosessen hodet mot veggen.
Noen omtalte det som beslutningsvegring. Andre pekte på svake utredninger. Men problemet var nok snarere fraværet av et felles målbilde. Hvordan burde en god og velfungerende kommune se ut, i 2040? Hva måtte prioriteres, og hva kunne en ofre, for å lykkes?
Et helhetlig målbilde snekres ikke sammen av tall og rapporter. Det krever noe annet, nemlig åpen og ærlig debatt, der ulike tanker får bryne seg mot hverandre. Derfor ble programmene til AP, Høyre, SP, Sosialdemokratene, FrP, SV, Venstre og MDG hentet fram, og politikerne møttes til meningsbrytning om framtiden.
Rådhusets makt
To heftige debatter utfolder seg i Hemnes. Den ene handler om strukturendringer, den andre om ammoniakkindustri. Er de nøytrale øvelser, eller snarere et uttrykk for rådhusets makt?
Endringene av kommunens tjenestestrukturer, prosjektet Fremtidens Hemnes, framstilles av noen som en balansert, kunnskapsforankret nødvendighet, der sentralisering til Korgen er helt naturlig.
Nåja, sier jeg. De demografiske og økonomiske utfordringene er reelle, det bør vi ta på alvor – men: anbefalinger i utredninger og rapporter, med påfølgende innstilling til vedtak, er ikke nødvendigvis et objektivt grunnlag for beslutninger.
Prosessene for å etablere ammoniakkindustri i Sørfjorden, framstilles som om bedriftene banket på døra – hvorpå kommunen stilte matjord og nærnatur til disposisjon av høflig imøtekommenhet, samt fordi det visstnok skal bidra til bærekraftig utvikling.
Er det så enkelt? Nei, definitivt ikke. Hemnes kommune har et medansvar for at saken oppsto, og det har over tid blitt jobbet målbevisst – delvis i hemmelighet, delvis i det stille – for å sikre realisering av prosjektet, uten å legge det fram for helhetlig, demokratisk debatt.
Pave Frans: Laudato Si’
Den 21. april 2025 meldes det at Jorge Mario Bergoglio er død. Verden har mistet et viktig menneske. Det fikk meg til å hente Fra evig vekst til grønn politikk ut av bokhylla, fordi jeg der gjenforteller pave Frans’ sterke budskap om veien til en grønnere framtid.
Her er de fire boksidene, fritt tilgjengelig. Det får bli min hyllest til et godt menneske, som brukte sin posisjon til å løfte sosial rettferdighet og økologiske verdier. Hvil i fred, pave Frans.
Les videreGrønn næringsutvikling i Hemnes
Hemnes kommune må i årene framover jobbe aktivt med omstilling og utvikling. Utfordringen vekker et sterkt engasjement i meg, både som sosiolog og grønn politiker. Derfor ble det mange leserbrev om grønn næringsutvikling i årets valgkamp. Nå i ettertid ønsker jeg å gå dypere inn i materien.
Ståa i Hemnes
De siste månedene har vært tøffe for Hemnesberget. Først konkursen ved NCP, deretter meldingen om at Natre legges ned. Tapet av arbeidsplasser er formidabelt.
Vi fikk en pust i bakken da det ble klart at NCP gjenoppstår. Bedriften har vært en pioner i utviklingen av framtidens økonomi, der gjenbruk og gjenvinning av ressurser vil få en stadig viktigere plass.
En nasjonal pionerbedrift gir ikke bare arbeidsplasser og skatteinntekter. Den bidrar også til å bygge et kompetansemiljø, av verdi for nærings- og samfunnsutviklingen i Hemnes.
Samtidig betyr avviklingen av Natre at vi mister kommunens viktigste hjørnesteinsbedrift. En stor og moderne fabrikkbygning blir stående tom. Det må være vårt mål å fylle den med nytt liv.
I årene framover vil Hemnes med stor sannsynlighet få statlige millioner til omstillingsarbeid. Det gir oss mulighet til å gå i front med utviklingen av et grønt, bærekraftig, sirkulært nærings- og samfunnsliv, og dermed også et konkurransefortrinn i møtet med framtiden.
I dette trengs ikke bare offensive næringsaktører, men også god politisk ledelse. Vi må gjøre de rette tingene, dersom vi skal høste gevinst av mulighetsrommet som åpner seg.
To grønne podkast
I mai-juni fikk jeg gleden av å delta i to podkast. Har fått supre tilbakemeldinger på dem begge, så derfor er det jo greit å legge ut linker her.
Den ene spinner ut av det liberale sentrum. Den andre forankres i sentrum-venstre. Liker det, spredningen i begge retninger, for min ambisjon som grønt engasjert forfatter er å skape dialog på tvers.
Ei folkets grønne bok
Gaute Sandvik har anmeldt mitt grønne manifest. Ordene er et stykke sakprosa av rang, som på elegant vis både kritiserer og framsnakker, peker på svakheter og får fram at et fravær likefullt kan være en styrke.
Å lykkes med å mislykkes, elsker den formuleringen! Så jeg måtte bare be om tillatelse til å gjenbruke ordene, slik at flere får sjansen til å lese denne korte og flotte teksten: Les videre
9 Shades of Green
Det går to spøkelser gjennom verden; miljøradikalt sinne, og framskrittstroens selvtilfredshet.
Vi lever i en paradoksal tid. På den ene siden framstår miljøtruslene som overveldende. Spesielt klimaendringene og tapet av naturmangfold framviser en avgrunn foran oss, og forløser både dyptgripende sorg og opprørsk raseri. Muligheten for kollaps er en realitet det opplyste mennesket ikke kan avfeie.
På den andre siden syder det av optimistisk pågangsmot, etter hvert som økonomien, teknologien og vitenskapen mobiliseres i det grønne skiftets tjeneste. Forbrukerne slutter seg til, i den fristende tanken om at miljøkrisene kan løses gjennom at vi kjøper grønne produkter. Politikken griper begjærlig muligheten, med løfte om at dette skal vi fikse uten å måtte ofre vår livsstil.
Selv om krisenes kraft har økt, er det troen på menneskelig mestring som former samfunnets veivalg. Om dette er bra eller et feilspor er til diskusjon. Ingen, selv ikke våre fremste forskere, kan vite med sikkerhet hva framtiden vil bringe. Nettopp derfor er det noe hjelpeløst med de skråsikre som slenger ut sine «det er bare å gå for løsning X, så ordner alt seg».
Natur/menneske-veven er kompleks og sammensatt. Derfor bør vi avstå fra å redusere det grønne skiftet til et sett med instrumentelle, tekniske og teknologiske mål/middel-grep. Vi trenger også en mer dyptgripende diskusjon om verdier, tenkemåter og hvordan hele vår livsform kan justeres i bedre retning.
Min siste bok heter grønt manifest, men er ikke en endimensjonal programerklæring. Målet er å utfordre til refleksjon over hvilke mulighetsrom vi har, på veien mot framtiden. Jeg søker ikke følgere som er enig med meg i alt. Det grønne skiftet er ikke og kommer aldri til å bli et ensartet program der alle går i takt. Snarere kan vi se det som vår tids store kampfelt. Stadig flere har akseptert at miljøproblemene må møtes aktivt – men hvem, hva, hvordan og hvor raskt er vi rasende uenige om.
Noen antar at diskusjonene bare handler om saklig uenighet, som vi rasjonelt kan nøste opp i og etablere en entydig konklusjon om. Men nei, sannheten er nok snarere at det over tid har etablert seg en rekke ulike posisjoner, hvorfra både problemet og løsningene betraktes med ulikt blikk. Som samfunnsforsker kan jeg ikke lukke øynene for dette. Tvert imot er tiden inne for å framvise de ulike tankesporene, slik at vi kan oppøve evnen til å forstå hva som er i spill. Les videre
Den grønne kampsonen
Folk med engasjement for natur, klima og miljø antok at bare mange nok ble klar over alvoret, ville vi raskt finne måter å løse problemene på. I optimismen lå det en tanke om at ethvert grønt individ tenker og mener omtrent det samme.
Isteden har det grønne feltet blitt en kampsone. Folk har stilt seg i hver sine hjørner, hvorfra de med hard tone skyter på alle som ikke er enig med dem selv. Det kan tidvis minne om filmen Life of Brian, med alle de nesten identiske gruppene som krangler over småting.
Samtidig har et miljøradikalt sinne reist seg mot det grønne skiftet. Det påstås at alt bare fortsetter langs kjente spor, at ingenting skjer. For noen betyr dette at motstandskamp, hærverk og vold blir nødvendig. Maktens representanter er rystet. De opplever tross alt at de har blitt vesentlig grønnere i tenkemåten sin, og forstår ikke den harde kritikken.


