Gaute Sandvik har anmeldt mitt grønne manifest. Ordene er et stykke sakprosa av rang, som på elegant vis både kritiserer og framsnakker, peker på svakheter og får fram at et fravær likefullt kan være en styrke.
Å lykkes med å mislykkes, elsker den formuleringen! Så jeg måtte bare be om tillatelse til å gjenbruke ordene, slik at flere får sjansen til å lese denne korte og flotte teksten: Les videre
Det går to spøkelser gjennom verden; miljøradikalt sinne, og framskrittstroens selvtilfredshet.
Vi lever i en paradoksal tid. På den ene siden framstår miljøtruslene som overveldende. Spesielt klimaendringene og tapet av naturmangfold framviser en avgrunn foran oss, og forløser både dyptgripende sorg og opprørsk raseri. Muligheten for kollaps er en realitet det opplyste mennesket ikke kan avfeie.
På den andre siden syder det av optimistisk pågangsmot, etter hvert som økonomien, teknologien og vitenskapen mobiliseres i det grønne skiftets tjeneste. Forbrukerne slutter seg til, i den fristende tanken om at miljøkrisene kan løses gjennom at vi kjøper grønne produkter. Politikken griper begjærlig muligheten, med løfte om at dette skal vi fikse uten å måtte ofre vår livsstil.
Selv om krisenes kraft har økt, er det troen på menneskelig mestring som former samfunnets veivalg. Om dette er bra eller et feilspor er til diskusjon. Ingen, selv ikke våre fremste forskere, kan vite med sikkerhet hva framtiden vil bringe. Nettopp derfor er det noe hjelpeløst med de skråsikre som slenger ut sine «det er bare å gå for løsning X, så ordner alt seg».
Natur/menneske-veven er kompleks og sammensatt. Derfor bør vi avstå fra å redusere det grønne skiftet til et sett med instrumentelle, tekniske og teknologiske mål/middel-grep. Vi trenger også en mer dyptgripende diskusjon om verdier, tenkemåter og hvordan hele vår livsform kan justeres i bedre retning.
Min siste bok heter grønt manifest, men er ikke en endimensjonal programerklæring. Målet er å utfordre til refleksjon over hvilke mulighetsrom vi har, på veien mot framtiden. Jeg søker ikke følgere som er enig med meg i alt. Det grønne skiftet er ikke og kommer aldri til å bli et ensartet program der alle går i takt. Snarere kan vi se det som vår tids store kampfelt. Stadig flere har akseptert at miljøproblemene må møtes aktivt – men hvem, hva, hvordan og hvor raskt er vi rasende uenige om.
Noen antar at diskusjonene bare handler om saklig uenighet, som vi rasjonelt kan nøste opp i og etablere en entydig konklusjon om. Men nei, sannheten er nok snarere at det over tid har etablert seg en rekke ulike posisjoner, hvorfra både problemet og løsningene betraktes med ulikt blikk. Som samfunnsforsker kan jeg ikke lukke øynene for dette. Tvert imot er tiden inne for å framvise de ulike tankesporene, slik at vi kan oppøve evnen til å forstå hva som er i spill. Les videre
Folk med engasjement for natur, klima og miljø antok at bare mange nok ble klar over alvoret, ville vi raskt finne måter å løse problemene på. I optimismen lå det en tanke om at ethvert grønt individ tenker og mener omtrent det samme.
Isteden har det grønne feltet blitt en kampsone. Folk har stilt seg i hver sine hjørner, hvorfra de med hard tone skyter på alle som ikke er enig med dem selv. Det kan tidvis minne om filmen Life of Brian, med alle de nesten identiske gruppene som krangler over småting.
Samtidig har et miljøradikalt sinne reist seg mot det grønne skiftet. Det påstås at alt bare fortsetter langs kjente spor, at ingenting skjer. For noen betyr dette at motstandskamp, hærverk og vold blir nødvendig. Maktens representanter er rystet. De opplever tross alt at de har blitt vesentlig grønnere i tenkemåten sin, og forstår ikke den harde kritikken.
Det å lese ei bok om et viktig tema, med annen innfallsvinkel enn jeg er vant med, har åpnet nye horisonter. Jeg er ikke litteraturviter, men Hallvard Kjelen overbeviser om at ja, å utforske vår posisjon i verden via litterære tekster kan være veldig fruktbart.
Helgeland som litterært landskap utkom våren 2022. Den ville kanskje gått under radaren, hadde det ikke vært for at Kjelen har rukket å anmelde alle mine fem bøker. Jeg var nok litt kritisk til den ene, men de fire andre var forbilledlige. Ingen har lest bøkene med større innsikt, og klart å balansere bedre mellom hyllest og rettferdig kritikk, enn anmeldelsene i Avisa Hemnes.
Jeg nevner dette, for nettopp det at han har framstått som en god leser, gjorde meg nysgjerrig på ei bok der alt fra sakprosa via turistbrosjyrer til et variert sett med romaner og fortellinger leses – med sikte på å undersøke hvordan natur- og kulturlandskapet har blitt betraktet.
La oss derfor snu på rollene. Denne gangen leser jeg, mens Hallvard Kjelen blir lest. De som bor i nærheten kan se dette som oppvarming til Hemnesbergets første litteraturpub, som dras i gang med bokbad på Jernvaren, lørdag 10. desember. Les videre
Vi lever i den grønne omstillingens tid. Klimaendringer, tap av naturmangfold, overforbruk, forsøpling og andre miljøtema har brakt oss inn i en situasjon som ikke er bærekraftig.
Spørsmålet er ikke lenger om endring er nødvendig, men hva vi skal gjøre, hvor raskt og med hvilke avveininger. I slike spørsmål er vi ofte rasende uenige, samtidig som det vekstbaserte framskrittet ruller stødig framover, som om det meste kan fortsette som før.
Med Grønt manifest forsøker jeg å belyse mulighetsrommet vårt, og peke ut en litt annerledes vei. Jeg er innom både grønne verdier, sirkulær økonomi og politiske styringsgrep, og beveger meg fra lokal bærekraft til jordsystemet som helhet.
«Vi bør prate mer om hva et godt grønt samfunn er, og hvordan det kan utvikles. En rendyrket motstandskamp uten visjoner er på linje med å forlate jobben halvgjort.» (side 21)
Hvor ofte leser du ei bok, og erfarer at den endrer verden? Jordboka gir en slik effekt. Den utfordrer hvordan vi produserer mat, og dermed hva slags politisk framtid vi har tiltro til.
Forestill deg en gård der driverne utfører det meste av arbeidet for hånd, ikke pløyer jorda, bygger næringsrik mold med kompost (framfor kunstgjødsel), og forsøker å skape selvbevaring via samspillet mellom jord, planter og insekter (framfor kjemisk sprøyting).
Tror du en slik gård kan være en av de mest produktive i verden? Hvis du tenkte «nei» på det spørsmålet, bør du lese videre.
Gjennom Jordboka formidler Dag Jørund Lønning viktige tanker om mold som livsunivers, om effektiv matproduksjon på naturens premisser, samt om miljøvern forankret i samspillet menneske/natur. Tidvis kunne jeg ønsket mer drøfting, færre gjentagelser og en fastere redigeringshånd. Men etter endt lesing er sånt av liten betydning, for det er jo mye viktigere at innholdet har utfordret meg til å tenke.
Jeg rakk å bli 49 år før drømmen om å bli forfatter ble realisert. Fire år senere rommet bokhylla fire innholdsrike bøker. Det framsto sikkert som hyperaktivt, men handlet mest om å samle gamle tråder, og jobbe knallhardt.
I dag, den 21. juni 2021, er det fem år siden debutboka ble lansert, på Tronsmo bokhandel i Oslo. Den påfølgende sommeren, høsten og vinteren ble det bokturné Norge rundt, med besøk i omtrent alle landets fylker. Et minne for livet.
Hvordan var det å ta steget inn i en ny verden? Hva var drivkraften? Lyktes jeg med det jeg prøvde på? Var det verdt det? Bloggen rommer ikke mange personlige tekster, men denne blir selvbiografisk. Den er tilegnet alle som enda ikke har blitt forfattere, men som vet at det er dét de vil.
Tidsskriftet Agoras temanummer Foucault og nyliberalismen forløste spenstige diskusjoner, i Klassekampen så vel som sosiale medier. De kritiske spørsmålene handlet om Michel Foucaults analyser på 1970-tallet er relevante i dag, samt om han distanserer seg nok fra «det nyliberale viruset»?
Før vi går nærmere inn på dette, noen kjappe ord om mine fire-fem hatter: Jeg er bidragsyter til Agora 3-4 2020, med artikkelen Foucault, Governmentality og det nyliberale Norge – og ga i høst ut boka Sosialdemokrati versus nyliberalisme, der Foucaults forelesninger rammer inn en fortelling om norsk styringskunst og samfunnsforming (fra 1814 til 2020).
Tematisk overlapper tidsskrift og bok såpass mye at de blir parallelle utgivelser. Agora går dypere inn i Foucaults teoretiske, metodiske og analytiske landskap, mens jeg i større grad forsøker å anvende hans analyser til å si noe om norsk virkelighet.
I tillegg bestilte Ny Tid en anmeldelse av tidsskriftet, pluss at jeg kastet meg inn i debatten da Foucaults nyliberalismeforelesninger ble kritisert i Klassekampen.
Så; teoretisk-metodisk artikkel, ambisiøs bok, tidsskriftanmeldelse og debattant. Alle har de et felles forankringspunkt, nemlig at jeg gjennom 20-25 år har fylt min analytiske redskapskiste med begreper hentet fra Michel Foucault – og; på veien skrevet en bok om hans analytiske univers.
Bare nevner alt dette, som et bakteppe for resten av teksten. Neste steg blir en skisse av Foucaults forelesningsrekker om den moderne styringskunsten. Deretter sveiper vi gjennom en del av de andre tekstene i Agora 3-4 2020, før jeg imøtegår kritikk fra filosofene Arne Johan Vetlesen og Gabriel Rockhill. Jeg påstår at begge avslører svak forståelse for det de kritiserer. Les videre
Det norske flagget rommer et sett med symboler, som forteller oss noe om samfunnet vi lever i. Hvordan preger dette vår orientering, i møtet med en verden i endring?
I mai 2019 publiserte Edvard Lysne en tekst i Vårt land (link nederst), som via flagget presenterte en firedelt historie om Norge. La meg starte med å gjenfortelle hans tolkning. Ikke ordrett, for vi betrakter ikke nødvendigvis alt med samme blikket. Jeg har mine justeringer og tilføyelser, preget av min ferske bok om norsk samfunnsforming. Firedelingen er det likevel Lysne som har æren for:
Les videre
Et gjennomgående tema i menneskehetens historie: vår relasjon til naturen. Denne relasjonen har alltid vært krevende, i dag kanskje mer enn noen gang?
Mennesket er natur. En art blant flere i jordklodens myldrende liv. Vi var ikke jordens herskere. I kampen mellom å spise og bli spist, var vår plass i matkjeden midt på treet, inntil for 100 000 år siden.
I løpet av kort tid rykket vi til topps. Det skjedde så raskt at resten av naturen ikke rakk å utvikle noen motstandsdyktighet mot vår dominans. Konsekvensene var formidable. Vår framferd har siden medført utryddelse eller endrede livsforhold for stadig flere arter – utover jorden, inn i ethvert økosystem.
Samtidig har naturen vedvarende representert krefter vi måtte underkaste oss. Fra gamle myter om syndfloden og oversvømmelsen av Atlantis, via skiftende klimatiske forhold, pestens ødeleggende kraft og faser med uår, fram mot vår tid – der Titanics krasj med isfjellet vel står som et slags symbol på at selv ikke vi kan overvinne naturen.
Ikke overvinne… – men kanskje forrykke den på avgjørende vis? Les videre
◦ Hammerbloggen ◦ 