Grønn debatt? Politikkfri sone!

Et betenkelig trekk ved den grønne debatten, er at den har begrenset rom for verdier, samfunnsrefleksjon og politiske visjoner. Tvert imot: debatten er teknifisert, orientert mot harde fakta og smart teknologi. Hvordan ble det sånn?

Tankene har dukket opp de siste dagene. Det startet i ei tverrpolitisk diskusjonsgruppe på Facebook, der et innlegg rettet sterk kritikk mot prinsippløs forvaltning av et grønt saksfelt. Noen reagerte på ordbruken, og vi fikk en debatt om debatten.

Som gruppens ordstyrer valgte jeg å ta en Erna: «jeg ville ikke uttrykt meg på den måten» – og framhevet verdien av å akseptere uenighet og å la folk med ulike meninger komme til orde. Les videre

Klima – kamp uten refleksjon?

Ser du klimakampen som en idéløs og refleksjonsfri sone, der det eneste som trengs er å etablere korrekt kunnskap og gjøre de rette tingene? Er ikke en slik tanke litt for overfladisk og substansløs?

Refleksjon 1La meg starte dette lille essayet med en personlig innrømmelse: Da jeg skrev Framtidens Norge trodde jeg at boka kom til å bli tatt imot som en gave i miljøbevegelsen. Ikke a la disse presangene vi forbruker uten å tenke, men snarere en gave som krever litt innsats om en vil ha glede av den.

Slik sa jeg det i forordet:

Teksten er ingen utredning, og angir ikke noe program. Framfor «rett fram»-argumentasjon og påståelige konklusjoner, inviterer jeg inn i et mangfoldig landskap, der siktemålet er å skape refleksjon og diskusjon. Hvis boka finner lesere som blir inspirert til å tenke selv, har den oppnådd noe verdifullt.

Mangfoldet sikres her gjennom å løfte, framsnakke og spille videre på en rekke grønne stemmer. Dette favner bl.a. Arne Næss, Erik Dammann, Kristin Asdal, Sigurd Hverven, Eivind Hoff-Elimari og Ove Jakobsen, pluss en rekke internasjonale navn. Steg for steg formes en oase av ulike stemmer som vibrerer mot hverandre, der kunnskapen ligger i selve vibrasjonen snarere enn i én stemme. Les videre

Trenger vi grønne fortellinger?

Bør vi etablere en stor, grønn fortelling som kan vise veien ut av miljø- og klimakrisene, eller er utfordringen snarere at vi for lengst har blitt forført av en altoverskyggende fortelling?

I desember utspilte det seg en interessant debatt i Klassekampens spalter, mellom filosof Arne Johan Vetlesen og sosiolog Gunnar Aakvaag. Et sentralt spørsmål var hvor mye vekt som bør legges på dystre miljørealiteter. Er det bedre å vende fokuset i mer positiv retning, og forme en grønn fortelling om samfunnet vi skal skape? Les videre

Elfenbenstårnet

I møtet med akademias tellekant-verden har jeg ingen sjans. Doktorgrad, tre år som post doc på stort forskningsprosjekt, to bøker og masse relevant jobberfaring teller lite. Mon tro hva dette forteller mest om: meg, eller et akademisk system på ville veier?

IMG_7173bJeg skrev disse ordene for noen måneder siden, som innledning til en riktig så kritisk tekst. Den skulle publiseres, men jeg fikk kalde føtter. Spesielt det å bruke meg selv som case føltes skummelt.

Det er godt mulig at den aldri ville kommet på trykk, om ikke professor Erling E. Guldbrandsen hadde åpnet døra for en viktig debatt. Den 1. desember hadde han nemlig en kraftfull kronikk på trykk i Klassekampen, om samme temaet som jeg skriver om, men fra et annet ståsted. Jeg lar derfor hans ord danne en ramme, før jeg tilføyer mine erfaringer. Les videre

Fra polemikk til problematisering

For noen uker siden kontaktet jeg en norsk avis, med tilbud om å skrive et essay forankret i min ferske bok.

Avisen var positiv til utkastet de hadde fått, men krevde at teksten måtte ha tydeligere adresse og hardere vinkling. Et krav om polemikk som ikke passet til ei bok som har blitt omtalt som «befriende upartisk».

Thinking

Dette bokessayet som aldri ble realisert, og forhandlingene rundt hvordan det burde vinkles, gjorde meg tankefull. Hva slags former for kritikk skal media stimulere til? Er det ok om formkravene blir så snevre at alternative innganger til kritisk refleksjon ikke får plass? Les videre