Terje Tvedt – en norsk Foucault?

Det siste årets mest omdiskuterte bok er endelig lest. Jeg sitter igjen med mange tanker. Tok de som hyllet «Det internasjonale gjennombruddet» feil, eller er det kritikerne som er på villspor?

Foucault og TvedtJeg stiller spørsmålet, men har ikke tenkt å gi noe entydig svar. Isteden vil jeg bidra til en ny synsvinkel på boka. I en av de mange Facebook-trådene der den ble diskutert, var det én som spurte om vi bør se Terje Tvedt som en norsk utgave av Michel Foucault? Eller, ordene var kanskje hakket mer sarkastiske, a la ikke stort mer enn Foucault light?

Utsagnet gjorde meg nysgjerrig. Jeg ga tross alt ut bok om Michel Foucault og hans analytiske univers i 2017. Nysgjerrigheten økte da Tvedt sa at mange av hans kritikere ikke forsto hva analysen handlet om. En anklage jeg ofte retter mot de som misliker Foucaults bøker: du overtolker jo hva han sier!

Nå trenger selvsagt ikke to misforståtte sjeler ha noe som helst til felles. Likevel, agendaen var satt: jeg bestemte meg for å lese Tvedt og se ham i relieff mot Foucault. Les videre

Postmodernismen

Har du også registrert det? Hvordan «postmodernist» brukes som et skjellsord, rettet mot folk som visstnok ikke utviser nok respekt for objektive fakta og rasjonell kunnskap.

Er en slik kritikk treffende, eller handler det vel så mye om å undergrave tanker som oppleves irriterende? Hva om de som avfeier andres tanker, egentlig ikke har peiling på hva de prater om?

Nå har jeg aldri betegnet meg som postmodernist da, og jeg kan forstå at ytringer fra den kanten tidvis virker provoserende på mange. Men, kan dette handle om at vi overreagerer mot noe vi ikke forstår? Les videre

Nyliberalismen

Den verden vi lever i framstår gjerne som natur for oss. Det vi anser som bra og viktig, de smarte måtene å gjøre ting på, hvordan ulike faktorer henger sammen; det er ikke enkelt å se at mye av dette kunne vært annerledes, og derfor også kan bli annerledes.

Jeg var en gang i tiden aktiv Høyrepolitiker. Det er blitt mange år siden, fra 1985 til 1993, i en tid der det var vanlig å si at Norge var et sosialdemokratisk land. Eller, med litt andre ord; vi befant oss i en historisk fase der den sosialdemokratiske orden fortsatt var vår livsform – noe vi nok likte å kritisere, men kanskje ikke helt klarte å se noe tydelig alternativ til.

Et typisk Høyrebudskap var at staten ikke måtte bli for stor, at marked og sivilsamfunn representerte viktige motkrefter til en omfattende velferdsstat. En gang mot slutten av 1980-tallet ble jeg introdusert for det som for meg var nye tanker, som pekte i en litt annen, mer offensiv retning. Jeg husker ikke detaljene, men det handlet om potensialet som lå i det å skape mer konkurranse på kryss og tvers av samfunnskroppen – noe som kunne oppnås gjennom å overføre vesentlige flere styringshandlinger til aktørene selv, innenfor en ramme der målet var å oppnå stadig bedre resultater på samfunnets ulike felt. Les videre

Ways of Knowing

Er «Ways of Knowing» den viktigste læreboka jeg har lest? Ja, jeg tror faktisk det.

IMG_6964Boka beveger seg innom en rekke forskjellige forskningsmetoder, men det vesentlige er at disse skrives inn i to brede metodologier – med ulike oppfatninger om både kunnskap og virkelighet. Slik belyses et sentralt, men underbehandlet brytningspunkt i den moderne samfunnsvitenskapen.

Som faglærer i kvalitativ metode for masterstudenter i statsvitenskap (ved NTNU), har jeg nylig jobbet meg grundig gjennom boka. Innholdet er imidlertid verdifullt langt utover studentenes rekker; her vil mange kunne tilegne seg viktige innsikter. Jeg lærte i hvert fall mye om temaer jeg har strevd med i 20-30 år. Derfor vil jeg her skrive ut et grundig konsentrat, ispedd mine tanker og noen få kritiske kommentarer. Les videre

Michel Foucault [bok]

Etter en lang arbeidsprosess er min introduksjon til Michel Foucaults forfatterskap endelig klar til lesing. Boka har original vri, ettersom begreper som diskurs, makt/viten, styring og selvforming introduseres med barnehagefeltet som konkretiseringsfelt.

Fb ForsideDet har vært en krevende tekst å skrive, men, jo, tror jeg har fått det til. Det har blitt ei bok for den som både vil forstå Foucaults begrepsunivers, og samtidig se hvordan analysegrepene kan anvendes til å belyse ikke bare barnehagen, men også helse, skole, NAV eller andre utsnitt av det moderne samfunnet. Det meste som behandles, kan gjenfinnes i de fleste velferds- og profesjonsfelt, for den som vil la seg inspirere.

Jeg har også et håp om å bidra til å redusere antall misforståelser. Det er nemlig lett å feil- eller overtolke det Foucault skriver. Noe han delvis har bidratt til selv, gjennom retoriske formuleringer som innbyr til overdrivelser. Kunsten er å komme forbi dette nivået, fram til hans nyanserte analyser av verden vi lever i. Les videre

Fra polemikk til problematisering

For noen uker siden kontaktet jeg en norsk avis, med tilbud om å skrive et essay forankret i min ferske bok.

Avisen var positiv til utkastet de hadde fått, men krevde at teksten måtte ha tydeligere adresse og hardere vinkling. Et krav om polemikk som ikke passet til ei bok som har blitt omtalt som «befriende upartisk».

Thinking

Dette bokessayet som aldri ble realisert, og forhandlingene rundt hvordan det burde vinkles, gjorde meg tankefull. Hva slags former for kritikk skal media stimulere til? Er det ok om formkravene blir så snevre at alternative innganger til kritisk refleksjon ikke får plass? Les videre