Den verden vi lever i framstår gjerne som natur for oss. Det vi anser som bra og viktig, de smarte måtene å gjøre ting på, hvordan ulike faktorer henger sammen; det er ikke enkelt å se at mye av dette kunne vært annerledes, og derfor også kan bli annerledes.

Jeg var en gang i tiden aktiv Høyrepolitiker. Det er blitt mange år siden, fra 1985 til 1993, i en tid der det var vanlig å si at Norge var et sosialdemokratisk land. Eller, med litt andre ord; vi befant oss i en historisk fase der den sosialdemokratiske orden fortsatt var vår livsform – noe vi nok likte å kritisere, men kanskje ikke helt klarte å se noe tydelig alternativ til.

Et typisk Høyrebudskap var at staten ikke måtte bli for stor, at marked og sivilsamfunn representerte viktige motkrefter til en omfattende velferdsstat. En gang mot slutten av 1980-tallet ble jeg introdusert for det som for meg var nye tanker, som pekte i en litt annen, mer offensiv retning. Jeg husker ikke detaljene, men det handlet om potensialet som lå i det å skape mer konkurranse på kryss og tvers av samfunnskroppen – noe som kunne oppnås gjennom å overføre vesentlige flere styringshandlinger til aktørene selv, innenfor en ramme der målet var å oppnå stadig bedre resultater på samfunnets ulike felt.

Det lå noe nytt og friskt i denne tanken. En kveld på kroa på heimstedet testet jeg tanken på folk med liberale sympatier, inkludert en som jobbet i omsorgsektoren. Virket dette interessant? Til min overraskelse var skepsisen tydelig, en respons som kom til å forløse kritisk refleksjon i meg. Ingen av oss ante at de ideene vi diskuterte skulle komme til å vokse i kraft, og etterhvert transformere vesentlige sider ved samfunnslivet.

Endringens høytid

Et drøyt tiår senere, i 2001, forflyttet jeg meg fra rollen som samfunnsforsker til å bli vurderings- og utviklingskonsulent i Trondheim kommune. Her møtte jeg en annen virkelighet enn forventet. Den sosialdemokratiske traustheten var omtrent borte; i kommune-Norge var det tonivåmodell og lederavtaler, brukerundersøkelser og dynamisk utviklingsfokus som rådet grunnen.

Noe hadde skjedd, men hva?

Det var inni her jeg kom over Michel Foucaults governmentality-forelesninger, samt den litteraturen de hadde gitt opphav til. Det var en åpenbaring, for de tingene han hadde forelest om i 1978 og 1979 handlet på mystisk vis om det virkeligheten jeg erfarte i kommune-Norge mange år senere. Samtalen på kroa på Hemnesberget på slutten av 1980-tallet dukket opp i hodet mitt: de tankene jeg den gang fant spennende, hadde Foucault analysert kritisk alt flere år tidligere, og han hadde sporet deres opphav tilbake til 1930- og 1940-tallet.

Hvordan var det mulig at kraftfulle tanker kan være på vandring så lenge, men likevel være så diffuse for en ung politikerspire? Jeg tenkte mye på dette. Et mulig svar ga jeg alt i essayets første setning: den verden vi lever i framstår gjerne som natur for oss.

Selv om jeg var blå på 1980-tallet, og med glød fremmet et liberalt budskap om å slippe alle gode krefter til, om å skape et mer myldrende og mangfoldig samfunn, så var like fullt den sosialdemokratiske orden vårt livsmiljø. Norge var et godt samfunn å leve i, etter en langstrakt fase med vekst, velstandsutvikling og stadig bedre velferdsordninger.

Jeg tror dette førte til at vi ikke var i stand til å se kraften i den diskursen som vant fram. Vi grep med åpent sinn fragmenter av det nye, men vi tenkte det likevel innenfor en tilvant horisont, og oppdaget derfor ikke hvordan vi underveis ble til noe annet enn vi en gang var.

Steg for steg gjennom 1990-tallet og framover ble konkurransens logikk spredt ut i samfunnskroppens kriker og kroker. Transformasjonen skjedde på en relativt stille måte – båret gjennom ulike modeller, verktøy og arbeidsmåter, en rekke med tilsynelatende uskyldige justeringer av våre praksiser, som til sammen endret både på samfunnets funksjonsmåte og vår orientering som mennesker.

Det jeg prater om her handler om et mye bredere fenomen enn privatisering og frie markeder. Om vi for eksempel belyser den stadig mer utbredte ordningen med anbud, ser vi raskt at det vesentlige ikke er om den som vinner anbudet er en offentlig etat, en kommersiell aktør eller en ideell organisasjon. Det som betyr noe er at den som får oppdraget har vunnet en konkurranse, forankret i et utvalg standardiserte indikatorer som lett favoriserer de som spiller sine kort på smart vis – på bekostning av substansielt innhold.

Edruelig kritikk

Jeg har enda ikke nevnt ordet i essayets tittel. Det er et bevisst valg; la oss snakke oss i retning av temaet, framfor å hoppe rett inn i en antatt årsaksmekanisme.  Ordbruken er nemlig et problem, fordi den litt for ofte tar altfor mye av.

Senest i går leste jeg en bloggtekst som gikk i strupen på «nyliberalismen». Forfatterens grep var å samle alt som er galt her i verden, tidvis faktorer som står i klar motsetning til hverandre, og peke på dette ene ordet som alle skuffelsers årsak.

En slik form for kritikk er ikke holdbar. Det å male et bilde av en endimensjonal maskin, som systematisk knar alt på verst mulig måte, leder ingen vei. Bedre blir det ikke når skylden for alt en ikke liker, tilskrives en håndfull individer med ond hensikt, som har manipulert oss inn i et hjørne vi ikke slipper ut av.

Vi bør avstå fra slike ensporete utlegninger av en kompleks verden. Men ordet nyliberalisme trenger ikke forkastes av den grunn, for det gir mening i analysen av hvem og hva vi er blitt.

La meg her ta en liten omvei, til første gangen jeg virkelig kjente på kroppen at noe var endret. Det må ha vært omtrent midt på 1990-tallet, en dag jeg lånte et halvt øre til et radioprogram som surret i bakgrunnen. Programmet handlet om liberaliseringen av det norske strømmarkedet. Spørsmålet som ble stilt var hvorfor overgangen til markedsstyring ikke hadde fungert helt som håpet. En ekspert ble intervjuet om temaet. Han kunne sikkert sagt noe om det politiske vedtaket om liberalisering, eventuelt om produsentene eller leverandørene av strøm og deres roller. Men han gjorde ikke det.

Isteden sa han noe helt annet: grunnen til at strømmarkedet ikke fungerte etter intensjonen, var at strømkundene ikke skiftet leverandør ofte nok. Med alle mulig forbehold for at dette er et tjue års gammelt minne; det vi radiolyttere fikk høre, var at det var oss det var noe galt med. Du og jeg og mange andre satte ikke av tid til å sjekke strømpriser og skifte leverandør, og dermed var det vår skyld at markedet ikke fungerte etter intensjonen.

Ikke les dette som en invitt til å diskutere hvordan strømmarkedet egentlig fungerer, ei heller om eksperten hadde rett eller tok feil. Akkurat dette er helt irrelevant her, for det vesentlige, det som traff meg i maven, var selve opplevelsen av at jeg – som menneske, som individ, som tenkende og handlende subjekt – fikk beskjed om at jeg heretter bare fikk ta meg sammen og bli en instrumentell kunde i strømmarkedet.

Der, i dette isolerte lille øyeblikket, ble jeg en kritiker av det jeg sto overfor. Jeg innså brått hvordan konkurransesamfunnet ikke bare stiller krav til de profesjonelle, men til oss alle, i stadig flere livssituasjoner. Vi skal innhente informasjon, vurdere og velge, i en jevn strøm av nyttemaksimerende handlinger. Ikke bare fordi vi fortjener muligheten til frie valg, men fordi fellesskapet krever det av oss.

Denne tenkemåten og de mekanismene den er koblet til, kan ses som nyliberalismens grunnformel. Dens teknikker er gjennom de siste 20-30-40 årene spredt utover stadig flere samfunnsfelt, på alle nivåer, fra kommunale velferdsordninger via nasjonale styringsgrep i barnehage, skole, utdanning, forskning, helse, arbeids- og sosialfeltet osv, til internasjonal finans-, handels- og miljøpolitikk. Bare for å nevne noe.

Når jeg peker på dette, betyr det ikke at alt som kan kritiseres i dagens verden, kan forklares med mantraet «nyliberalismen har skylda». Det er dessverre slik at begrepet tidvis brukes på linje med ord som «kommunisme», «patriarkatet» eller «islam» – trylleord som for noen forklarer alt mellom himmel og jord, som om de uttrykte en lukket formel eller entydig årsaksmekanisme, uten nyanser eller variasjon.

Så enkelt er det ikke!

Men så må jeg samtidig tilføye: Det at noen bruker et ord på en grenseløs og utflytende måte, betyr ikke at alle som prater om temaet er bevisstløse og uten anelse om hva de legger i begrepet.

Michel Foucault

Et interessant trekk ved de skisserte strømningene er at ingen krever eierskapet. I Norge har viktige endringer blitt gjennomført med kraft av både Arbeiderpartiet, Høyre og FrP, og omtrent samtlige partier er blitt preget. Samtidig er kritikerne mange og markerte, men det er som om de ikke finner noen entydig skyteskive å rette kritikken mot.

Michel Foucault kunne kanskje forklart hvorfor, så tidlig som i 1978-79. Etter å ha skrevet bøker om galskapens, medisinens, menneskevitenskapenes, fengselets og seksualitetens historie, fulgt opp med forelesningsrekker som utforsket de samme temaene – tok han på slutten av 1970-tallet en sveip i en litt annen retning. Han belyste hvordan det moderne, vestlige samfunnet var blitt formet via noen hundre år med omfattende, grundige diskusjoner rundt hva som skal til å styre et samfunn på en god måte.

Gjennom to lange forelesningsrekker pratet han om hyrdens makt over sin flokk, om den katolske kirken og skriftestolens funksjon, om Machiavellis maktsøkende fyrster, om en vedvarende drøm om å styre samfunnet på total og fullstendig rasjonell måte, om liberalismens kritikk og markedsfrihetens effekter – og, sist men ikke minst; om nyliberalismenes framkomst, hva som gjør den forskjellig fra både klassisk liberalisme og sosialliberalisme, samt hva dens diskurs leder i retning av, med effekter ikke bare på samfunnsnivå, men også for hva det vil si å være et handlende subjekt i dagens samfunn.

Nå har jeg skrevet inngående om dette i boka «Foucault og den norske barnehagen» (2017), og brukt det som en viktig tolkningsnøkkel i del A av boka «Fra evig vekst til grønn politikk» (2016). Jeg kan ikke gjenta alt her, det vil kreve for mye plass. Men la meg forsøke å gjengi det jeg betrakter som bunnlinjen i Foucaults drøftinger.

Den klassiske liberalismen fortalte verden at markedsøkonomien måtte fungere fritt. Men dette betyr ikke at en avviste enhver styring. Tvert imot så de fleste et sterkt behov for å gjøre noe med både samfunnet og dets individer. Menneskene burde både dannes og disiplineres, slik at de kunne bli gode utøvere av de liberale frihetene. Men; den omfattende formingen av samfunnskroppen, måtte skje uten at markedenes selvregulering ble forstyrret.

Motreaksjonene mot slik tanker kom i ulike former. Vi kan peke på både kommunister, sosialister, sosialdemokrater og sosial-liberalere – og, for så vidt; nazister og fascister. I all sin forskjellighet var de villige til å ta i bruk mer direkte styringsgrep for å få økonomien til å fungere i henhold til samfunnets, politikkens og/eller krigens behov.

Et sted inni her tok det som Foucault omtaler som nyliberalisme form. På overflaten kunne nok  denne strømningen framstå som et forsøk på å gjenskape den klassiske liberalismen –  eller med kritiske ord; en økonomi uten styring, svekkelse av statens makt og privatisering for enhver pris. Ifølge Foucault handlet det imidlertid om noe annet, noe han får fram ved å betrakte den nyliberale posisjonen som et avansert, underforstått bidrag til det vestlige samfunnets langstrakte diskurser rundt hvordan et samfunn kan styres på effektiv og best mulig måte.

Det vesentlige her handlet ikke om «å slippe økonomien fri», men derimot å studere hvordan økonomien fungerer, hente ut dens mekanismer og spre disse utover hele samfunnskroppen. Spørsmålet handlet ikke om ja eller nei til styring, men om hvordan en aktiv, offensiv styring bør ordnes – slik at vi med basis i økonomiens funksjonsmåte kan hente ut og anvende mekanismer som kan effektivisere velferdsproduksjonen, forskningen, politikken, ja, samfunnslivet i alle dets fasetter.

I dette arbeidet var det én mekanisme som mer enn noen dannet bunnlinjen: konkurransen. Det gjaldt å både stimulere og regulere fram stadig mer konkurranse på stadig flere felt. Ikke bare i makrosammenheng, i hvordan samfunnets ulike politikkfelt ble ordnet, men også i mikrosammenheng, i hvordan vi mennesker tenker og orienterer oss i verden.

Foucault belyser dette med konkrete eksempler fra Vest-Tyskland, Frankrike og USA. Han viser hvordan den nye tanken formet seg forskjellige i disse landene, relatert til at både deres styringsteknologiske tradisjoner og deres aktuelle historiske situasjon (etter andre verdenskrig) var så veldig ulike. Effekten av disse forskjellene var at det ble skapt en rekke med varierte teknikker for subtil, avansert styring av samfunnslivet, på alle nivå, i stadig flere felt.

Det viktigste kjennetegnet ved disse teknikkene var at styringen ble ordnet slik at den fungerte indirekte og på avstand – eller med andre ord; slik at aktørene i størst mulig grad styrte seg selv i henhold til en økonomisk logikk. Dette krevde et aktivt arbeid ikke bare for å forme samfunnets administrative, økonomiske og politiske strukturer. Vel så viktig var fokuset som ble vendt mot teknikker for selvstyring, blant annet relatert til begrepet humankapital.

Vel, dette er et essay, ikke en avhandling, så jeg rekker bare å berøre overflaten av Foucaults analyser. Men jeg håper at jeg har fått fram at der noen anvender «nyliberalisme» som både skjellsord og en slags årsaksmekanisme som kan brukes til forklare alt en misliker, tilbyr Foucault oss en kritisk, nyansert problematisering av en sammensatt, mangefasettert og bevegelig styringsform – med effekter både i økonomien og i samfunnet ellers.

NPM, EØS og klimakvoter

La oss sette New Public Management, EØS og internasjonale systemer for handel med klimakvoter side om side. Tre helt forskjellige størrelser, men går vi nært innpå melder det seg et interessant spørsmål: er ikke mange av de virksomme modellene, teknikkene, tenkemåtene, organisasjonsformene, styringsgrepene, praksisene osv mistenkelig like hverandre? Og er de ikke alle vesensforskjellig fra hvordan samfunnet ble organisert og formet i sosialdemokratiets og sosialliberalismens storhetstid?

Slike familielikheter mellom ulike størrelser trenger ikke forklares som konspirasjon eller ond vilje, og de trenger slett ikke ha noen spesiell gruppe som bærer dem fram. Aksepterer vi diskursanalysen som redskap for å forstå hvordan samfunnet over tid formes og transformeres, er det ingen big deal å si at i visse faser kan én diskurs få et trøkk som gjør at vi ganske enkelt både føres og fører oss selv i ny retning.

I slike faser vil den som vil yte motstand måtte snakke både høyt, raskt og tydelig for å bli lagt merke til, men sannsynligvis vil ordene uansett bare løse seg opp. De som lar seg føre med av diskursen trenger derimot knapt si noe som helst, for etablerte, samfunnsformende strømninger preges nettopp av at de ikke lenger trenger begrunnelser – de bare er her, som noe vi kan ta i bruk, i vårt kontinuerlige arbeid for å skape et bedre og mer effektivt samfunn.

Et slikt analytisk perspektiv forteller oss at virkeligheter kan vokse fram og ta form, uavhengig av hva hver enkelt aktør mener om det som skjer.

Da jeg jobbet i Trondheim kommune og senere som FoU-ansvarlig i Husbanken, var jeg medansvarlig for å innføre eller videreutvikle en rekke av disse teknikkene (resultatindikatorer, systemer for måling og sammenligning, anbudsordninger osv), selv om jeg tidvis var markant kritisk mot det som ble ryddet på plass. Denne erfaringen lærte meg mye om kraftfulle diskursers virkemåte; valget står mellom å spille med eller å melde seg ut, og de fleste velger da det første. Inntekt må en tross alt ha.

Et samfunn uten nyliberalismens dominans?

Til tross for at denne teksten har vokst seg altfor lang, føler jeg at jeg bare så vidt har berørt det fenomenet jeg forsøker å si noe om. Heldigvis har jeg fått stipend fra både Fritt Ord og NFFO til å skrive bok om temaet, så mer skal det bli.

Da jeg i går fortalte på Facebook at jeg jobbet med dette essayet, med tilhørende spørsmål om hva folk syntes jeg burde belyse, fikk jeg masse spennende innspill. Ett av disse gikk på at det vi trenger ikke er mer kritikk, men snarere konstruktive ansatser til det samfunnet vi skal forme i framtiden. Det er jeg for så vidt enig i, men kritikken og problematiseringen er et nødvendig utgangspunkt for å kunne skape bevegelse i en annen retning.

Samtidig bør jeg presisere at mitt budskap ikke er entydig. Jeg har ingen problemer med å se at den sosialdemokratiske eller sosialliberale orden i etterkrigstiden hadde møtt veggen på 1970-tallet, og at dette åpnet for at de nyliberale diskursene plutselig fikk voldsom kraft. De har siden hatt effekter på en rekke felt og på ulike nivåer. Tidvis har nok nye styringsteknikker bidratt til en markant effektivisering av samfunnets funksjonsmåte, der forskyvningen i retning intensivt resultatfokus har medført at våre menneskelige ressurser utvinnes på stadig mer effektiv måte.

Spørsmålet om hva slags effekter dette har hatt, og om disse er mest positive eller negative, er ikke enkelt å besvare på noen entydig måte.

Når jeg i blogginnlegget «Elfenbenstårnet» problematiserer akademias svake evne til å vurdere menneskers helhetlige kompetanse, kan dette leses som en kraftfull kritikk av den resultatstyringen og de tellekantene som nyliberalister er så fryktelig glade i – med tilhørende systemer av måling, rapportering, sammenligning, rangering og andre former for konkurransefremmende teknikker, som i sum medfører at kvantitet lett trumfer substansiell kvalitet.

Samtidig, på et helt annet nivå, har dyrkingen av konkurransen bidratt til en legitimering av økonomiske forskjeller som ville vært uhørt i vår sosialliberale fortid.

På alle disse nivåene, i alle disse variantene, kan velbegrunnet kritikk reises. I noen tilfeller kan en akseptere at nyliberalistiske teknikker har bidratt effektivt til å skape bedre ressursutnyttelse, økt vekst og mer velstand. Samtidig er det høyst plausibelt å spørre om det er dette vi ønsker å strebe i retning av? Er ikke det å tilpasse stadig mer av livet til veksttvangens logikk, ute av takt med visjonen om å utvikle av et grønt bærekraftsamfunn – der mange vil si at livskvalitet og psykisk helse framstår som viktigere enn å presse sitronen enda mer?

Jeg er ikke i tvil om at vi trenger å søke etter alternativer, men har ingen tro på at det kan gjøres ved å utmeisle et perfekt, alternativt samfunnssystem. Vi har steg for steg innført teknikker og mekanismer som har bragt oss i nyliberalistisk retning. Tiden er inne for debatter om hva slags alternative veivalg vi har, samt hva som eventuelt skal til for å realisere disse.

To fotnoter

1. I bearbeidet form gjenfinner du dette essayet i kapittel 2 av boka Sosialdemokrati versus nyliberalisme. Nyliberalismen er også tematisert i Fra evig vekst til grønn politikk og Foucault og den norske barnehagen.
2. Helt til sist vil jeg nevne en fersk artikkel om bruk og misbruk av nyliberalisme-ordet, der Daniel Rodgers viser hvordan begrepet peker i fire ulike retninger: 1) finanskapitalens dominans, 2) markedsfundamentalisme, 3) krisepolitikk slik den fremmes av bl.a verdensbanken, samt 4) økonomisme som vår tids kulturelle orden. Essayet mitt ville havnet i sistnevnte kategori. I et interessant tilsvar sier imidlertid Julia Ott at de nevnte elementene vel så gjerne kan ses som del av en helhetlig konfigurasjon – som til sammen danner en virkelighet som trenger motstand. Fra venstresiden ifølge henne, men jeg tenker motstanden vel så gjerne kan komme fra et grønt sentrum eller en blå verdikonservatisme.