I møtet med akademias tellekant-verden har jeg ingen sjans. Doktorgrad, tre år som post doc på stort forskningsprosjekt, to bøker og masse relevant jobberfaring teller lite. Mon tro hva dette forteller mest om: meg, eller et akademisk system på ville veier?

Jeg skrev disse ordene for noen måneder siden, som innledning til en riktig så kritisk tekst. Den skulle publiseres, men jeg fikk kalde føtter. Spesielt det å bruke meg selv som case føltes skummelt.

Det er godt mulig at den aldri ville kommet på trykk, om ikke professor Erling E. Guldbrandsen hadde åpnet døra for en viktig debatt. Den 1. desember hadde han nemlig en kraftfull kronikk på trykk i Klassekampen, om samme temaet som jeg skriver om, men fra et annet ståsted. Jeg lar derfor hans ord danne en ramme, før jeg tilføyer mine erfaringer.

Det synkende skipet

Guldbrandsens kritikk er sterk og treffende. Han slår fast at universitetet har blitt «pervertert til en maskin som skal samle poeng og tjene penger», der «blind telling av poeng trumfer skjønnsmessig vurdering av egne behov og ønskemål» og der faglige prioriteringer så vel som ansettelser har blitt underkastet poengenes og pengenes logikk.

Deretter kommer det som skaper kobling til mine erfaringer, her i kortversjon:

«Globalt publiseres hundretusener av vitenskapelige artikler i året, gjerne med tynnest mulig innsikt i hver, for har du funnet ut noe er det strategisk smartere å smøre det tynt utover flest mulig publikasjoner … Artiklene registreres, arkiveres og glemmes, og nye pøses ut.»

«Søkere rangeres kun ut fra opptelte publikasjonspoeng og erfaring med å hente inn midler. Meritter som foreleser eller formilder ignoreres … Publikasjonenes innhold og relevans for arbeidsplassen, eller for studentenes framtidige jobbmuligheter, er ikke et tema i prosessen.»

«Det er så godt som umulig å få ansatt forskere med norsk-relevant erfaring.»

Etter denne belysningen av forholdet mellom tellekanter (der antall publiserte artikler de siste årene trumfer det meste) og hvem som prioriteres i ansettelsesprosessen, konkluderer Guldbrandsen med at de som befinner seg i systemet er blitt fanget av «en mekanisme uten dømmekraft, en gigantisk telle- og regnemaskin», der «skjønnsmessig vurdering, fagkritikk, erfaring og forståelse» settes ut av spill.

En fiktiv jobbsøknad

Der Guldbrandsen skriver som ansatt forsker, er min posisjon jobbsøkeren som systematisk opplever at min brede og omfattende kompetanse nulles ut i møtet med tellemaskinen. For å kunne bruke meg selv som case, starter jeg med å konstruere en stillingsutlysning:

Vi ønsker å styrke forskningen på forholdet mellom samfunnsendringer, ideologiske brytninger og politikkutvikling på sentrale velferdsfelt. Forskeren som ansettes bør ha evne å skape koblinger mellom empirisk felt og teoretiske analyser.

Om jeg fant en slik utlysningstekst, ville jeg hoppet i stolen; drømmejobb! Med glød ville jeg skrevet jobbsøknad, der jeg startet med å henvise til min utdannelse, til doktorgraden, til senere forskning og en håndfull godt mottatte vitenskapelige artikler.

Deretter ville jeg pekt på at jeg fra 2001 har jobbet mye utenfor akademia, og slik tilegnet meg praksiskompetanse av stor verdi for den utlyste forskerstillingen. Først fire år som vurderings- og utviklingskonsulent i Trondheim kommune. Mine mest lærerike år noen gang, en dannelsesreise som styrket meg på masse ulike måter, inklusive min forskerkompetanse.

Enhver samfunnsforsker burde jobbet i et dynamisk praksisfelt i noen år. En blir deltager og får kjenne mulighetene og frustrasjonene på kroppen (på et vis akademikere flest neppe aner så mye om før de selv har prøvd det). Men samtidig medfører forskerutdannelsen at en blir tilskuer, i en kontinuerlig prosess av observasjon og fortolkning av det en er blitt del av. Slik opparbeider en seg kjennskap til feltet, analytisk innsikt, kreative ideer til problemstillinger osv.

Dette er ikke bare en teoretisk påstand fra meg, ettersom årene i kommunen ble fulgt av tre år som post doc, der forskningen var direkte utledet av mine yrkeserfaringer med økt bruk av resultatindikatorer (eller «tellekanter») i norsk offentlig sektor. Vi kommer tilbake til dette.

I 2009 tok jeg på nytt veien ut i yrkeslivet, denne gangen FoU-ansvarlig i Husbanken. Et annerledes møte med offentlig velferdsproduksjon. På godt og vondt ble jeg kjent med det byråkratiske hierarkiet fra departement via direktorat og ned mot kommunene, samtidig som jeg fikk viktige innsikter i hvordan oppdragsforskningen i det norske velferdssystemet fungerer. Enda en gang var jeg både deltager og tilskuer, ved at jeg erfarte og fortolket i en kontinuerlig, vekslende prosess.

Den sakkyndige komiteen

De nevnte momentene ville blitt tatt med i den fiktive jobbsøknaden, for å få fram hvordan slike erfaringer gir en form for forskerrelevant kompetanse som ingen kan lese seg fram til.

Men: det ville vært 100% bortkastet. Komiteene som vurderer søknader er nemlig kun opptatt av hvilke eksamener vi har tatt, hva vi skrev om i doktoravhandlingen – og, ikke minst; hvor mange artikler vi har publisert de siste årene.

I elfenbenstårnet betyr hvilken som helst liten eksamen mer enn hva en tilegner seg gjennom direkte erfaringer. Når mine kvalifikasjoner vurderes, vil den kompetansen jeg har bygget ved å veksle mellom forskerrollen og yrkeslivet, bli ignorert. Komiteen ser det ikke, nevner det ikke, drøfter det ikke – som om det er fullstendig utenkelig at vi kan lære noe uti verden som overgår det en lærer på innsiden av universitetets korridorer.

Tallenes tale

Jaja, tenker jeg, trøsten får være at jeg tross alt har holdt trøkket oppe. I 2016 og 2017 gjennom to ambisiøse bøker med faglig tyngde, som jeg har løftet meg selv etter håret for å klare å skrive. Innholdsmessig tilsvarer de 10-12 vitenskapelige artikler, og kvalitetsmessig står de trygt.

Men så var det disse små, nyliberale tellekantene da. I mitt post doc-prosjekt belyste jeg hvordan den økte bruken av resultatindikatorer har effekter på alle og enhver. I akademia har dette skapt en instrumentell logikk der det å telle poeng og penger trumfer det meste, og der den som isteden skriver norskspråklige fagbøker kan risikere å bli stemplet som uproduktiv.

To bøker er kun to publikasjoner, og det er ingen ting i en verden der det gjelder å strø ut artikler og antologikapitler. Som om det skulle tilsi bedre kvalitet? Unnskyld at jeg ler. De artiklene osv jeg har publisert, har vært peanuts sammenlignet med den faglige kraftanstrengelsen de to monografiene rommer.

I akademia betyr ikke sånt så mye, for i akademias maurtue må vi holde blikket lavt, skrive mange småtekster – og for all del ikke utvikle kompetanse gjennom for mange år uti den virkelige verden. For den som gjør sånt, får raskt høre at på dette steget i karrieren burde en ha kommet lengre.

Så da så.

Kvalifikasjonens diskurs

Disse ordene er skrevet på basis av erfaringer i møtet med ulike institusjoner, så ingen trenger å føle seg spesielt truffet. Fellestrekket er at søknadene har blitt sjaltet ut i første runde, basert på et meget begrenset antall vurderingskriterier. Jeg håper kommentaren leses som en ansats til problematisering av den diskursen som råder grunnen, når mennesker kategoriseres som kvalifisert eller ikke-kvalifisert til forsknings- og undervisningsstillinger.

Jeg er ikke så veldig imponert, og det burde en jo helst være – i møtet med kunnskapens og dannelsens antatte høyborg.

Linker

I litt forkortet utgave er denne teksten også publisert i VG (17. desember) og Debatt1 (19. desember).

For de som er interessert i å lese flere drodlinger rundt faglige tema, legger jeg inn link til Vitenskapen, kunsten og livet og Ways of Knowing, samt tekster om bøkene mine, hhv Grønn politikk og Michel Foucault.