Vitenskapen, kunsten og livet

Digital StillCameraJeg fant disse ordene, skrevet våren 2003. Et vakkert berøringspunkt med gamle tanker…

En dag, ei natt, og en ny dag, i november, sov jeg omtrent 27 timer i strekk.

Et markant punktum på tre måneders arbeidsinnsats, der full jobb (i Trondheim kommune) ble kombinert med et altoppslukende forsøk på å fullføre en doktoravhandling.

Jeg kommer aldri til å legge ut på et sånt løp igjen!

I ettertid er det vanskelig å forstå hvor energien kom fra. Noen vil sikkert tippe at det har noe med den norske arbeidsetikken å gjøre? Men, det er neppe noen god forklaring, til det er jeg for glad i å gjøre ingenting. Hva med pliktfølelsen som ligger i selve vitenskapen og dens bidrag til objektiv sannhet og systematisk framskritt? Også den forklaringen kan avvises; min drivkraft har aldri handlet om dette.

En helt annen mulighet, som vi forskere er opplært til å prate minst mulig om, er selve gleden ved å skape et fullendt og lesbart verk. Det å bevege seg inn i et landskap av teoretiske tanker og empiriske opplevelser, og ut fra det føre sammen utvalgte deler til et helhetlig bilde. Et bilde som ikke bare dreier seg om å gjengi sannheten, men som kanskje snarere er innrettet mot det å forløse inspirasjon og reaksjon.

Å bruke slike formuleringer føles fremmed. For, de hører vel ikke hjemme i vitenskapen – men snarere i kulturlivet, i kunsten?

Men nei, jeg ser ikke det store problemet med en slik kobling. Tvert imot; ved å føre en kunstnerisk metafor inn i vitenskapen, blir det enklere å forstå at det å forske ikke bare dreier seg om objektive metoder og logiske konklusjoner. Vel så mye dreier det seg om å gripe og bli grepet av situasjonen, om motsetninger og samspill mellom ulike perspektiv, om rådende smak, og muligheten for likevel å tøye de gjeldende grensene.

I et slikt spill blir kreativiteten, lidenskapen og musikaliteten av betydning. Det å se åpninger for noe annerledes, å gripe mangfoldet og føre det sammen til en meningsfull komposisjon. Hva står vel igjen dersom vi overser disse sidene ved frambringelsen av kunnskap? En kald, kjølig produksjon av såkalte «fakta»?

Det er sikkert ikke alle forskere som vil være med på at det kunstneriske er en drivkraft i vitenskapen. Til det har forskningen for lenge vært forankret i den analytiske fornuften, i troen på at systematisk bruk av logiske teknikker, metoder og slutninger er alt som trengs. Med denne instrumentelle selvforståelsen i bagasjen har vitenskapen gjennom et par århundrer framskaffet stadig mer samfunnsbyggende kunnskap.

Underveis har imidlertid en del vitenskapere kommet til å problematisere egen praksis, og dermed åpnet opp for et mer nyansert blikk på sin kunnskapsproduksjon. Den rasjonelle logikken ble først supplert med økt forståelse av selve tolkningsøyeblikket, og deretter med en økende aksept av det sosiale spillets betydning for hva slags kunnskap som skapes og vinner fram.

Hvilket bringer meg fram til et viktig paradoks: Parallelt med disse tendensene tas vitenskapens teknikker og metoder i bruk på nye arenaer i samfunnet. Ofte skjer dette ut fra en antagelse om at mer formalisme, mer objektiv kunnskap, flere instrumentelle valg er nødvendig om vi skal bevege oss framover. I krysspunktet mellom målstyring, standardisering og kvalitetsmålinger har det vokst fram en forestilling om at stadig mer og stadig sikrere (det vil si; objektiv, hard, målbar) kunnskap er nødvendig for å kunne handle riktig – ja, nærmest kilden til det gode liv.

Temaet utforskes videre i Mye fakta, lite refleksjon

Med andre ord. Mens vitenskapen, selve forvalteren av det moderne samfunnets kunnskap, har funnet åpninger for et mer nyansert bilde av sin sannhetsproduksjon – er samfunnsliv, næringsliv og offentlig tjenesteproduksjon i ferd med å forføres av en mer endimensjonal kunnskapsforståelse.

Mon tro hvordan vi skal møte en slik utvikling?

3 tanker om “Vitenskapen, kunsten og livet

  1. Da har du kanskje lest Samtalens tynne tråd av Anders Johansen? Jeg ble anbefalt den fordi jeg sto fast i oppgaveskriving på universitetet med idéen om at forskningsdokumenter og oppgaveskriving er så mye vanskeligere å skrive enn «mitt skjønnlitterære», min kunstneriske frihet. Johansen klarte å snøre de to virkelighetene sammen og overbeviste meg om at det ikke nødvendigvis er så svart-hvitt og enten-eller som jeg trodde. Nettopp slik du ytrer.

    Og hva med vitenskap og religion, «skeptikere» mot «åndelige»? Her er jeg også overbevist om at de to ytterkantene hadde nytt godt av hverandres perspektiver dersom de kom litt nærmere hverandre.

    • Har faktisk ikke lest den nei, men innser jo at det bør jeg 🙂 Og ja, også når det kommer til vitenskap og religion tror jeg det kan finnes møtepunkter.. – selv om noen nok går i lås over en slik tanke.

      Om vi ser ut i universet, avdekker vitenskapen stadig nye sannheter, blir gradvis mer sikre på hva som foregikk de første mikrosekundene etter Big Bang. Men ingen, absolutt ingen, kan vite hva det store smellet kom av. Det finnes fysikere som fabulerer om at det var en fødsel, skapt av sammenstøtet mellom to univers. Følger vi den tanken, må vi innse at uansett hvor sikre vitenskapen blir på hvordan vårt univers fungerer, står vi mennesker bare i døråpningen til en reise inn i uendeligheten – på vei mot en sannhet vi aldri vil nå fram til.

  2. Hmm. Etter gårsadagens vitenskapsteoretiske forum.. Aner jeg en dose Bruno Latour her? Det er selvfølgelig en forfatter jeg ikke vet noe om, men at vitenskapen er noe mer enn en vitenskap stiller jeg meg bak. Det er (forsøksvis) et svar på eksistensielle spørsmål, en estetisk retning i sine minimalistiske forklaringsmodeller og et eget menneskesamfunn som aldri produserer livsnødvendigheter men som likevel er preget av en produktiv glede.

    Som vandrer i akademias forgårder ser jeg det ville vært spennende å gå inn i akademia som etnograf, å tilegene meg kunnskap om hva som preger vitenskapsmenns livsglede, hvilke etiske valg de foretar i sin forskning (etikk=arbeidsmotivasjon i denne setningen), og hvordan de forholder seg til usikkerherhet når de ellers har sikker kunnskap som ledestjerne.

    Til jeg eventuelt går meg bort i elfenbenstårnet er det fint å få noen meldinger fra noen som har vært innenfor, kommet ut en tur og nå snakker om hvordan det ser ut på innsiden 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s