Er variasjonen i samfunnet vårt økende? Over hele linja? Eller på visse måter, og ikke på andre?

I mine to forrige blogger nærmet vi oss «mangfold» fra ulike synsvinkler. Først en åpen begrepsrefleksjon, deretter en konfrontasjon mellom nyliberalisme og multikulturalisme. Slik har jeg steg for steg nærmet meg mangfoldets tvetydige virkelighet. Det er så mange nyanser vi kunne drøftet mer, inkludert tema som ulikhet, motstand, konflikt og politikk.

Som honnørord handler mangfold gjerne om horisontal variasjon. Vi bør ikke glemme at samfunnet også preges av vertikal ulikhet, knyttet f.eks til levekår, utdannelse og bosetting, til arbeid, ressurser og konsum, til politisk deltagelse og innflytelse. I noen tilfeller tenker vi kanskje «kulturelle forskjeller» når det egentlig handler om sosial ulikhet?

Slike momenter er viktig å ha med, selv om temaet her har vært hvordan mangfold kan utforskes i brytningen mellom individer og kulturer. Spørsmålene vi har belyst, har handlet om hvordan vi best forstår mangfoldet i det norske samfunnet: økende variasjon i personlige egenskaper, ønsker og aktiviteter, eller innvandringsbaserte forskjeller i verdier, tradisjoner og skikker? Begge forklaringene er blitt problematisert underveis, med den følge at de er blitt litt mindre enten/eller.

Linker til Hva er mangfold? og Multikulturalisme vs nyliberalisme

Nå er nok kultur mer dynamisk og foranderlig enn vi antar ved første blikk. Men, om vi nå aksepterer at noe mangfold skyldes gruppebasert variasjon; hvordan reagerer vi på det? Er det mulig å akseptere et visst «kollektivt enfold» i ulike grupper, samtidig som vi bygger et mangfoldsamfunn? Her vil nok noen betrakte samfunnet som preget av totale skiller (vestlig/ikke-vestlig osv), men andre ser et lappeteppe av overlappende og kryssende forankrings- og læringspunkt. Eller, med andre ord; der noen ser kulturelle grupper som lukkede, ser andre på hvordan gruppens enkeltmedlemmer har varierende bånd inn i storsamfunnet.

Dette er viktig, fordi det vil prege hvordan vi oppfatter både graden av og formen på mangfoldet. Det er ikke til å komme forbi at den kulturelle variasjonen brytes mot en reaksjon; motstand mot mangfold. Er det noe de siste årene har lært oss, så er det at selve opplevelsen av økende variasjon og toleranse kan oppleves som en genuin trussel. Det vil si; noe noen vil motvirke, og kanskje til og med aktivt bekjempe, gjennom alt fra «hate speech» til vold.

Om vi skal ta denne motstanden på alvor, bør vi ta oss tid til å reflektere over hva denne handler om: Individets rett til å slippe mangfoldspresset? Flertallets rett til å beskytte sin identitet og livspraksis? Eller, mer radikalt; et ønske om å gjenskape en tapt kulturelt avgrenset enhet? For noen handler det vel om et slags intuitivt selvforsvar, mens det for andre handler om ideologisk kamp.

Hvordan møter vi dette, uten å gi slipp på mangfoldsidealet? For ja, det er ikke til å komme forbi at økende variasjon ikke bare handler om samfunnsmessige endringer som skjer av seg selv. I tillegg formidles utvilsomt mangfoldet som verdi gjennom sterke diskurser. En oppfatning av at det er bra, at det bør fremmes og beskyttes.

Hva består så denne verdien av, hva er det som verdsettes? Et samfunn preget av variasjoner, kryssende dimensjoner og flytende overganger – på gruppenivå så vel som på individnivå? Hva er viktigst? Er det etnisitet, religion, kjønn, legning, alder, livserfaringer, meninger, klesmåter, talemåter, praksisformer eller noe annet som er i fokus? Er noen faktorer viktigere enn andre? Og; kan vi si at også «motstand mot mangfold» inngår som del av mangfoldet?

Spørsmål som dette bringer oss i berøring med enda en kategori; mangfoldet i politikken. Fenomenet; skal det møtes politisk, på hvilke måter, og med hvilke formål? Motstanden; skal den gripes tak i, og i så fall hvordan? Verdien; skal den følges opp, og hvis så; med hvilke grep? Hva impliserer det å føre en mangfoldpolitikk? Hvor viktig er den, og hvordan gjennomføres den? Hva med grenseflatene mellom mangfolds- og integreringspolitikk; er denne tilstrekkelig avklart?

Spørsmål som dette åpner en vei tilbake til denne bloggens grunnspor; utforskning av potensialet i grønn politikk. Fra innsiden av Miljøpartiet De Grønne framstår mangfold som et grunnbegrep. Delvis med et venstreliberalt anslag, der de individuelle forskjellene verdsettes, men ikke langs det nyttemaksimerende egosporet nyliberalismen tenderer til. Delvis med respekt for gruppebasert variasjon, men med avstand til den noe adynamiske formen multikulturalismen tidvis kan lede i retning av.

Det grønne mangfoldet signaliserer noe egenartet, ja, kanskje noe nytt? Å begrepsfeste hva dette handler om fortoner seg som viktig, men komplekst. Jeg lar derfor mine tanker gjennom tre blogger stå som en ansats til noe mer, og avrunder, inntil videre.