Jeg rakk å bli 49 år før drømmen om å bli forfatter ble realisert. Fire år senere rommet bokhylla fire innholdsrike bøker. Det framsto sikkert som hyperaktivt, men handlet mest om å samle gamle tråder, og jobbe knallhardt.

I dag, den 21. juni 2021, er det fem år siden debutboka ble lansert, på Tronsmo bokhandel i Oslo. Den påfølgende sommeren, høsten og vinteren ble det bokturné Norge rundt, med besøk i omtrent alle landets fylker. Et minne for livet.

Hvordan var det å ta steget inn i en ny verden? Hva var drivkraften? Lyktes jeg med det jeg prøvde på? Var det verdt det? Bloggen rommer ikke mange personlige tekster, men denne blir selvbiografisk. Den er tilegnet alle som enda ikke har blitt forfattere, men som vet at det er dét de vil.

Drømmen om å bli lest

Det at jeg debuterte såpass sent, etter å ha forlatt karrierejobben og hoppet inn i frilanserens usikre liv, medførte nok at forfatterskapet ble viktigere enn for de som bare skriver «på si».

Dessuten er det å skrive på heltid litt ensomt. En har ikke samme miljøet rundt seg som i en vanlig jobb. Desto mer betydningsfullt blir det å nå ut, bli lest, få tilbakemeldinger. Ja, noen av oss drømmer om å skrive ord som lever lenge og blir diskutert i årevis. Sånn er i hvert fall jeg.

Derfor ønsket jeg så veldig å bli omtalt, anmeldt, utfordret, debattert!

At de største avisene ikke har lest bøkene mine har vært en skuffelse. Er vel ikke kjendis nok, har jeg tenkt. Desto mer har de varmet, de gode anmeldelsene i Avisa Hemnes, Ny Tid, Minerva, Energi og Klima, Harvest, Sosiologisk tidsskrift, Sosiologen og Fædrelandsvennen.

Et terningkast 6 glemmer en jo aldri.

Og nå, akkurat i det jeg skriver på dette lille essayet, er jeg blitt kontaktet av Aftenposten, som vil lage en artikkel basert på min bok om norsk samfunnsforming. Den som venter på noe godt, venter ikke alltid forgjeves.

En lang vei med mange sidespor

Det sto ikke skrevet i stjernene at gutten skulle bli samfunnsforsker og sakprosaforfatter. Min familiebakgrunn var ikke-akademisk og ikke så altfor boklig orientert – og jeg var en lat skoleelev, som ikke likte å skrive stil.

Likevel, det ligger et lite minne der. På ungdomsskolen skrev vi ei prosjektoppgave i norsk (om ei bok eller en forfatter, husker ikke helt), og jeg fikk god tilbakemelding. Husker jo ikke ordrett, men læreren sa noe sånt som: «Dette var bra. Å skrive sånne tekster er nok din greie».

Ta den til dere, alle lærere. Et positivt lite klapp på skulderen kan faktisk bli med videre, som et frø som med årene gror til en slags visshet i de veivalgene et ungt menneske tar.

Jeg vet egentlig ikke hvorfor sporet ledet videre til gymnaset (jeg hadde venner som gikk rett ut i yrkeslivet), og derfra videre til universitetet (som jeg knapt visste hva var). Det lå vel en drift der – et ønske om å lære, få kunnskap, utvide min forståelse av den verden jeg lever i.

Å tre inn i akademia var krevende. Det tok flere år å knekke «den akademiske språkkoden».

Dessuten brukte jeg mest tid på politikken. Jeg hadde alt rukket å bli valgt inn i Hemnes kommunestyre. Det ble plutselig nyttig, på en eksamen i offentlig politikk og forvaltning. Beste karakter, i et stort studentkull. Det kom uventet, og gode opplevelser bringer oss gjerne videre.

Steg for steg – via emner i sosiologi, pedagogikk, statsvitenskap, sosialøkonomi, statistikk, antropologi, religion, filosofi, psykologi og organisasjonsteori – ble det skapt ei sti fram til hovedoppgave om norsk politisk kultur.

Da var jeg i siget, og uten altfor mye grubling hoppet jeg videre, inn i en doktoravhandling som kom til å handle om både diskursanalyse og det sosialdemokratiske Norge.

Jeg ville ikke havnet der uten den nevnte eksamenen. Den fikk meg til å se at det er mulig å lykkes faglig via erfaringsbasert innsikt.

Det jeg siden har skrevet – som student, forsker, skribent, forfatter – har blitt formet i samspillet mellom konkrete erfaringer og faglig analyse. Dette er vel på et vis nøkkelen til mine tekster, det som gir dem kraft og særpreg.

Sånn sett var det vel som forventet at jeg brøt av, etter doktorgraden. Isteden ble det åtte år i Trondheim kommune, Husbanken og IMDi. Erfaringer som stimulerte sosiologblikket, og ga lyst til å skrive videre.

I fjor fant jeg en glemt stipendsøknad fra 2004. Forbløffet innså jeg at den beskrev boka jeg ga ut i 2020. Sporene har sannelig gått på kryss og tvers, i årene fra ideen ble født, glemt og etter hvert gjenfødt, til boka ble skrevet…

Ett prosjekt holdt likevel stand hele veien. For årevis siden startet jeg på en introduksjon til filosof, idéhistoriker og samfunnsforsker Michel Foucault. Etter flere skrivefaser satt jeg på en fragmentert samling tekstbiter. Det å føye det sammen framsto derimot som, tja, krevende.

Frustrert tenkte jeg at forfatter ble jeg visst ikke. Forløsningen skulle likevel komme, på annet hold enn forventet.

Grønt engasjement

Forut for min omskiftelige yrkeskarriere hadde jeg lengre fartstid som ung politiker i Høyre. Jeg forlot partiet i 1993, skuffet over manglende vilje til å føre en aktiv, konsekvent miljøpolitikk.

Mange år senere, i 2012, ledet det grønne engasjementet inn i MDG. Jeg kom til et miniparti, og vipps ble det tredjeplass på Stortingslista, valgkampleder og etter hvert fylkesleder.

Gjennom to hektiske år fikk jeg bidra til å løfte partiet inn i den nasjonale politikken. Jeg dro i gang et grønn politikk-seminar, som ble ei lærerik rekke på 35 åpen-diskusjon-møter. Samtidig åpnet jeg bloggen, og begynte med glød å skrive meg inn i et sammensatt landskap.

Hva innebærer det å tenke grønt? Hva er grønne mennesker enige om, og hvor er de uenige? Hvor kommer uenigheten fra, og hva leder den i retning av?

Det gikk opp for meg at norsk sakprosa manglet ei bok som belyste sånne spørsmål. Da måtte jeg nesten bare skrive den. Hadde ingen kont(r)akt med forlag, og tanken på å søke om bokstipend slo meg ikke. Det hadde sine pluss. Fraværet av forpliktelser ga ro til å være i skrivingens flytsone.

Først da manuset begynte å ta form, tok jeg kontakt med forlagsverden. En skikkelig nedtur. Det første forlaget slo fast at boka ikke hadde salgspotensial (de tok feil). Det neste var kritisk til grepet jeg hadde valgt (greit nok). Det tredje takket nei til å lese manuset (arrogant).

Men så, da jeg var i ferd med å gi opp, fikk jeg respons – og ni måneder senere, 21. juni 2016, kom den store dagen.

Fra evig vekst til grønn politikk ble en suksess, hos både lesere og anmeldere. Omtalene var tidvis strålende, og jeg endte altså med å reise Norge rundt på bokturné. Mange kjøpte den, mange lånte den på bibliotekene – og langsomt sank det inn: jeg var blitt forfatter.

Tilbake til Foucault

Høsten 2013, like før MDG kom seg på tinget, ble jeg vikar på barnehagelærerutdanningen i Trondheim. Der fikk jeg fagansvar i samfunnsfag, organisasjon og ledelse, og, mest spennende: etterutdanning for barnehagestyrere.

Forsiktig spurte jeg mine kolleger om ei Foucault-forelesning kunne være en mulighet. Jeg angret straks. Formidle franske filosoftanker til jordnære, travle hverdagshelter? Det kunne umulig gå bra, tenkte jeg, og tok feil.

Forelesningen ble mottatt med entusiasme. Da kurset var over fikk jeg en liten gave fra studentene, med et kort der det sto «Takk for at du ga oss Foucault!»

Det var vel da jeg forsto at jeg hadde funnet nøkkelen til manuset jeg så lenge hadde slitt med. Foucaults analytiske univers fikk liv da det ble skrevet inn i barnehagefeltet. Bra bok, påstår nå jeg, også for dere som vil bruke den på helt andre felt.

Denne gangen var både forlagskontrakt og stipend på plass. Dermed tok det kun ti måneder fra debutboka til Foucault og den norske barnehagen kom ut. I april 2017 var all tvil feid av banen: jeg var faktisk forfatter nå.

Grønn framtid

Bokturneen i kjølvannet av Fra evig vekst til grønn politikk forløste refleksjon. Boka strakk seg gjennom fortiden og fram til nåtiden. Hva med å tegne noen linjer videre inn i framtiden?

Stipend ble det ikke denne gangen, men et 25% vikariat ved NTNU var nok til å holde meg flytende økonomisk. For meg var det viktigste å få fortsette med det jeg hadde gjort til mitt tema, nemlig å løfte et mylder av varierte, tidvis motsetningsfylte grønne stemmer.

Framtidens Norge – på sporet av et grønnere samfunn var leseklar i september 2018. Med andre ord rett etter tørkesommeren vi fortsatt snakker om, i en fase der Greta Thunberg, klimastreiker og økt bruk av utestemme utfordret og søkte å omdefinere det grønne skiftet.

Bokas nedtonede form passet ikke inn i det opphetede klimaet. Blant de som leste teksten langsomt og med åpent sinn, møtte jeg begeistrede lesere. Andre var derimot kritiske. Verden trengte ikke refleksjon og diskusjon, men handling og endringsvilje, sa de kritiske.

Tre år senere har vi sett lite til endringene. Kanskje min invitasjon inn i den grønne tankens rom var noe flere burde tatt seg tid til?

Av bøkene mine er det denne jeg er mest glad i. Den personlige, essayistiske tonen ga et språk mange sier er veldig bra – og teksten åpner døra til viktige refleksjoner rundt grønn samfunnsforming.

Kort sagt, forfatteren er fornøyd. Dét betyr jo noen ganger mer enn graden av ytre suksess.

Sosialdemokrati og nyliberalisme

Jeg nevnte at doktoravhandlingen handlet om det sosialdemokratiske Norge. Noen år senere – mellom mine faser i Trondheim kommune og Husbanken – ble jeg del av et flerfaglig forskningsprosjekt ved NTNU, der mitt tema var nyliberale styringsteknikker i offentlig sektor.

Etter alt dette satt jeg på et rikt materiale om norsk samfunnsforming, supplert med erfaringer fra yrkeslivet og politikken. Dette burde vel bli ei bok? Høsten 2018 tok jeg opp tråden. Denne gangen ble det sannelig stipend fra både Fritt Ord og NFFO.

Den nøysomme forfatteren strakk stipendene til en femten måneders skrivefase. Deretter fulgte nesten ett år og en god del bearbeiding, før Sosialdemokrati versus nyliberalisme – norsk styringskunst og samfunnsforming 1814-2020 var klar for utgivelse, i august 2020.

Den blir nok stående som min mest innholdsrike bok. Teksten favner så veldig mye.

Jeg ble glad da en anmelder sammenstilte boka med Rune Slagstads De nasjonale strateger og Francis Sejersteds Sosialdemokratiets århundre. Ja, ikke sant, for jeg gir jo en alternativ fortelling om formingen av både Norge og oss nordmenn.

Tiden etterpå føltes en smule merkelig. For første gang på 6-7 år hadde jeg ikke noe bokprosjekt på gang. Endelig en liten pustepause. Samtidig vet jeg jo hvor lykkelig jeg tidvis er, i de fasene der skrivingens flytsone sluker meg helt. En gang forfatter, alltid forfatter?

Den grønne tråden

De siste par årene har jeg forsket på sirkulær økonomi og plastens politikk ved Nord universitet. Planen var å bli frilanser igjen fra høsten, selv om jeg tidvis har kjent på ensomheten i det å være forfatter. En kan lengte etter å skape noe sammen med andre.

Nå i april oppdaget jeg tilfeldigvis at Okstindan natur- og kulturpark var på jakt etter ny leder. Muligheten til å jobbe med bærekraftig samfunns-, kultur- og næringsutvikling ble for fristende.

Norske Parker altså, bra konsept, sjekk det ut om du ikke har hørt om dem. Eller oss, burde jeg vel si.

Bedre klangbunn for neste bokprosjekt kunne jeg neppe fått. Der mine to første grønne bøker løfter et mylder av varierte stemmer, skal den tredje kun romme min stemme – og formes som en enkel, kort, konsis tekst.

Hva passer vel da bedre enn å flytte heim igjen, og skrive fra der sporet ble skapt?

Epilog

Halvannet år etter at jeg skrev denne teksten bor jeg trygt og godt i nord. Parkjobben passet ikke helt, så derfor har jeg endelig blitt forfatter (og konsulent) på heltid.

Min femte bok, Grønt manifest, ble utgitt i november 2022. I en anmeldelse ble språkføringen omtalt som utforskende, dialogisk og dansende. «Du skriver eventyrlig bra», sa en hyggelig mann. En annen slo fast at «Svein skriver fritt for moralisme og pekefinger, er positiv og konstruktiv, og som alltid forbilledlig til å forsøke å forstå og anerkjenne alle perspektiver…»

Ah, det er jo akkurat den forfatteren jeg ønsket å bli. Hva annet kan jeg vel svare enn: takk.