Plastens politikk

I naturens kretsløp sirkulerer plast og små plastfragmenter i økende mengder. Plasten omgir oss, og trenger gradvis inn i ethvert økosystem og enhver organisme. Hva kan vi gjøre med dette?

Tilbake i 2014 innledet jeg en engasjert tekst om vern av naturmangfoldet med følgende ord: «Jeg ser en idyllisk naturfilm. Scenen skifter. Hundrevis av døde fugler. De har spist plastavfall.»

På den tiden var jeg aktiv i MDG, med engasjement for at naturmiljøet trengte en sterkere posisjon i politikken. Likevel kom den nevnte filmen som et sjokk. At plastproblemet var blitt så alvorlig hadde gått under radaren – ikke bare hos meg, for temaet hadde på den tiden ingen framtredende plass i den offentlige debatten.

Plast2

Fra problem til mulighetsrom?

Syv år senere er ting annerledes. I dag vet folk flest at det har bygget seg opp enorme mengder plastsøppel på planeten vår. Mest av alt i havet, i stor grad ført dit via elver som drar med seg søppel fra innlandet.

Søplet er et problem i seg selv, samtidig som det over tid er i endring – gjennom at plasten brytes ned i stadig mindre biter, som aldri forsvinner. Sammen med den direkte tilførelsen av mikropartikler fra f.eks bildekk, skapes en økende mengde sirkulerende, store og små plastfragmenter, som forstyrrer og forurenser den naturen vi er så avhengig av.

Etterhvert som verden har blitt oppmerksom på problemet, har viljen til å gjøre noe økt markant. Forskere skaper bedre kunnskap om temaets ulike nyanser, mens teknologer bidrar med nye løsninger for innsamling, bearbeiding og gjenbruk av plastsøppel, pluss utvikling av alternativ, nedbrytbar plast. Samtidig deltar tusenvis av frivillige i ryddeaksjoner, verden rundt.

På veien har også næringslivet våknet. I et marked der oljebaserte plastprodukter har blitt kjøpt, brukt og kastet i enorme mengder, ser en nå muligheter til å skape nye næringsveier, med alt fra gjenbruk av plastavfall til utvikling av mer miljøvennlige produkter.

Det er derfor lov å håpe at plastproblemet vil vise seg mulig å redusere i omfang. Når noe berører oss på synlig vis, samtidig som løsningene virker gjennomførbare, øker gjerne muligheten til å mobilisere til felles innsats. Derfor vil kanskje de største optimistene tenke at en blanding av folkelig mobilisering, teknologisk innovasjon og økonomisk dynamikk vil være nok til å fikse dette.

Plaststrategien

De fleste vil nok likevel akseptere at i tillegg til de nevnte faktorene, krever problemet også politiske grep, reguleringer og avtaler. Et viktig steg på veien kom gjennom Stortingsmelding 45 (2016-17), om avfallspolitikk og sirkulær økonomi, der 19 sider var satt av til Strategi mot marin plastforsøpling og spredning av mikroplast:

«Marin forsøpling og spredning av mikroplast er et raskt økende miljøproblem og en trussel både mot dyreliv langs kyst og i hav, mot sjømatressursene og mot menneskers bruk av kyst- og havområdene.»

Plaststrategien behandler plasten i seg selv, og ser den samtidig i relasjon til både avfallspolitikk, næringspolitikk, økonomisk politikk og miljøpolitikk mer generelt. Slik får en fram at enten folk drives av naturengasjement eller er mest opptatt av økonomien, kan vi alle enes om at problemet bør løses.

Behovet for ansvarsplassering, koordinering og samordning framheves i regjeringens melding til Stortinget. Det slås fast at håndteringen av plasten krever et sett av ulike løsninger, i spennet mellom miljø (forsøpling, spredning, forurensing) og økonomi (materialgjenvinning, innovasjon, nyetableringer og vekst). Det siste illustrerer hvordan miljøproblemer i økende grad blir betraktet som et økonomisk mulighetsrom.

«Det må arbeides med å redusere forsøpling og spredning av mikroplast, å øke bruk av materialgjenvunnet plast og å redusere klimagassutslipp knyttet til produksjon av plast. Dette kan gi nye muligheter for innovasjon, nyetablering og grønn vekst.»

Hva ser vi, og hvordan tenker vi?

Stortingsmeldingen, den påfølgende høringsrunden og politiske debatten, samt de prosessene alt dette ledet til, kan sies å inngå i et omfattende arbeid med å etablere det jeg omtaler som plastens politikk.

Plast1

Enkelt sagt favner dette alt som gjøres for å løfte plastproblemet inn i den offentlige diskusjonen, med sikte på å klargjøre temaet for behandling og endringsgrep.

Som samfunnsforsker er jeg spesielt opptatt av hvordan en forsøker å etablere linjer og samspill mellom 1) plastens produksjon, sirkulasjon og tilhørende forsøplingsproblematikk, og 2) utviklingen av et dynamisk, flerfoldig styringsapparat som kan bidra til å løse plastproblemet.

Her er det av betydning ikke bare hva vi ser, men også hvordan vi tenker om det som favnes av blikket vårt. I så måte har det skjedd mye i årene etter den før nevnte naturfilmen. Plastens problematikk er blitt erkjent og føyd inn i den offentlige samtalen, og gjennom dette koblet til både vitensdannelse og forsøk på å klargjøre utfordringer og muligheter.

Denne prosessen vil fortsette i årene framover. Ikke bare nasjonalt, men også både lokalt og internasjonalt. Det å utvikle standarder og omforent forståelse av problemfeltet vil være viktig, på alle nivåer.

Varierte styringsteknikker

Hva vi ser og hvordan vi tenker åpner ei dør videre inn mot prosesser rettet mot å avklare hvilke grep, teknikker, prosedyrer og apparater som kan gjøre plastproblemet styrbart.

I dette feltet finnes det er rekke muligheter – fra forbud mot plastprodukter til indirekte påvirkning gjennom markedsbaserte insentiver. Folk kan være uenige om vektingen, men de fleste ser ut til å tenke at framfor å satse ensidig på det ene eller det andre, bør det utvikles en helhetspakke var ulike, samspillende grep.

Den nevnte Stortingsmeldingen berører temaet på varierte måter. Flere av tiltakene kobles til behovet for å rydde i dagens forsøpling. I teorien kunne dette skje gjennom sentralstyring med strenge regler og overordnede strategier, eller mer desentralisert gjennom samspill mellom offentlige organer, næringsliv, organisasjoner og lokalbefolkning.

En søker nok mest i retning av sistnevnte, i form av en stat-kommune-næringsliv-frivilliginnsats-vev, preget av flerfoldig mobilisering rundt et felles ansvar for opprydding. Det viktigste, vil mange si, er at en får på plass et velfungerende avfallssystem med gode mottaksordninger – organisert på et vis som kanaliserer plastavfallet videre inn i den sirkulære økonomien.

Det å rydde i fortidens synder er ikke nok, vi trenger også å forebygge. Dette kan skje gjennom forbud mot unødvendig plastbruk, aktivt bruk av forurensingsloven, produsentansvar som varer hele livsløpet (også etter at produktet er utbrukt), gode returordninger og avfallssystemer, støtte til innhenting, materialgjenvinning og gjenbruk av plast, gebyrer og sanksjoner ved forsøpling, redusert plastbruk (i både produkter og emballasje), samt tilskuddsordninger og støtte til innovasjon, pilotprosjekter og miljøvennlige produkter. Forebyggingen oppnås her ikke gjennom én universalordning, men gjennom det dynamiske samspillet mellom de ulike grepene.

Både ryddejobben og forebyggingen bør preges av samspill mellom det lokale, nasjonale og globale nivået. Uansett hvor mye innsats vi legger inn lokalt og nasjonalt, trengs også internasjonale avklaringer, strategier og ordninger. Her vil det å etablere omforente definisjoner og standarder være viktig, ettersom felles forståelse vil sikre at både hver enkelt styringsteknikk og samspillet mellom varierte teknikker kalibreres best mulig.

Plastens politikk

Alt i alt ser vi hvordan plastens politikk utvikles i et pågående samspill mellom på den ene siden det å se, forstå, etablere kunnskap og invitere til refleksjon, og på den andre siden det å klargjøre konkrete tiltak, teknikker, prosedyrer og ordninger for styring av feltet. På veien er det helt avgjørende at myndighetens styringsambisjoner og ulike aktørers selvstyring samspiller på konstruktivt vis. Klarer vi å oppnå dette, bør det være mulig å kanalisere plastens produksjon og sirkulasjon i en bedre retning enn vi så langt har klart. Problemet blir nok ikke borte med det første, men vi må i det minste forsøke å begrense dets konsekvenser.

Fotnote

Denne teksten er en utvidet og mer presis utgave av en kronikk som var på trykk i flere norske aviser høsten 2020.

En tanke om “Plastens politikk

  1. Viktig! Uendelig viktig problem å løse. Fint oppsummert her. Dette må hele befolkningen forstå. Dra det inn i all undervisning!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s