MDG – moralist eller grønn ledestjerne?

Hvordan former et politisk parti sin politikk? Hva repeteres gjennom årene, hva mistes på veien, og hva tilføyes? Hvordan framstår partiet i den offentlige debatten? Hva er potensialet for framtiden? Slike spørsmål kan stilles til alle partiene, men her handler det om MDG.

Jeg er ikke sikker på når jeg første gang hørte om De Grønne, men ettersom jeg alt på 1980-tallet var miljøbevisst politiker, fikk jeg nok med meg stiftelsen i 1988. Kort tid etter ble jeg student og politisk aktiv i Trondheim, der MDG kom inn i bystyret alt i 1991.

I årene som fulgte betraktet jeg partiet som en spennende blomst i partifloraen. Likevel var det først utover 2000-tallet jeg begynte å åpne meg for muligheten, og etter hvert fikk partiet min stemme ved lokalvalg. Så, høsten 2012, meldte jeg meg inn – og vipps så ble jeg tredjekandidat til Stortinget, valgkampleder og etter hvert også fylkesleder.

Sommeren 2013, rett før De Grønne endelig vant plass på Stortinget, forsøkte jeg med teksten Politikkens indre liv å sette ord på den hyperaktive boblen vi befant oss i. Men, nei, selv ikke der klarte jeg å fange inn hvor hardt og intenst vi jobbet det året. Til sist krasjet det – men: jeg var med da det skjedde, den gang MDG på noen sommeruker gikk fra ukjent miniparti til nasjonalt fenomen.

Hva bidro til at jeg kastet meg med på den grønne bølgen? Hvor kommer den fra, tanken om at De Grønne var mer sexy i 2013 enn i 2021? Har noe gått tapt på veien? Og har de rett, de som påstår at klimasaken har åpnet for stadig mer moralistisk, ovenfra-og-ned retorikk fra partiets politikere?

MDGs politikk

Fra grønn visjon til tiltaksaktivisme?

Gjennom mine to aktive år i MDG skrev jeg mye, fra en både politisk og faglig synsvinkel. Jeg kontrasterte partiet mot AP og Høyre, og forsøkte å skissere hva som særpreget partiets politiske stemme. Etter hvert gikk jeg dypere inn i det, ved å betrakte grønn tenkning i relieff mot sosialisme, liberalisme, konservatisme, anarkisme og så videre. Den grønne diskursen hadde et egenartet opphav, påsto jeg, samtidig som den forente både anarkistiske og konservative, liberale og sosialt bevisste impulser til en original helhetspakke.

Disse forsøkene på å forstå partiets politiske orientering ble lest av MDGere landet rundt, og hadde nok tidvis større betydning enn jeg helt forsto.

Etterhvert ble fragmentene videreutviklet til den første (og fortsatt eneste) norske boka som med balansert blikk utforsker den grønne politikken – ikke bare fra innsiden av MDG, men også som et grønt rom andre partier kan ta steget inn i. Et par år senere kom en oppfølger, der jeg forsøkte å belyse mylderet av nyanserte tankespor, samtidig som jeg løftet fram muligheten for en helhetlig fortelling om veien til en grønn framtid.

Paradokset er at jeg på veien mistet kontakten med MDG. Det var som om vi vokste fra hverandre, selv om vi var opptatt av det samme. Hva var det som skjedde?

Et mulig svar er dette: Der jeg med ro i sinnet løftet fram og drøftet nyanserte tanker om et annerledes, grønt samfunn – ble partiet sugd inn i en instrumentell endrings- og tiltaksaktivisme, der konkrete, kjappe løsninger framsto som viktigere enn å det å forme en mer vidtfavnende fortelling om veien framover.

Når jeg blar meg gjennom partiets ferske program for 2021-2025, slår det meg at en slik diagnose kanskje er litt for streng. Gjennom å framsnakke f.eks naturens verdi, kretsløpsøkonomi, klimabelønning, mangfold og livskvalitet antydes utvilsomt en grønn helhetsvisjon. Likevel, relativt sett handler det mye om hva som skal motarbeides, reguleres og forbys, en tone typisk for bevegelser som har «sett sannheten» og derfor vil presse sin virkelighet på omverden. Mon tro om det isteden kunne vært mer av noe annet i programmet?

En grønn stjerne med dimmet lys?

Til forskjell fra andre kritikere skal jeg avstå fra å kritisere endringer i politiske standpunkt. I en verden i bevegelse er det ikke unaturlig at et parti endrer mening på konkrete saksfelt. Det jeg derimot skal belyse, er hva MDG velger å framheve, hvor dristige de er i begrepene de bruker, og hvordan dette påvirker partiets grønne fortelling. Et kritisk spørsmål er om viljen til å gjøre seg selv mer strømlinjeformet og spiselig, har medført at partiet har gitt fra seg noe av sin retoriske kraft?

Noen påstår at partiets sjel gikk tapt lenge før 2013. Sånn er det jo gjerne, vi har alle våre referansepunkt. Det er likevel ikke unaturlig å feste blikket på det året der en grønn bølge sveipet over landet og overraskende løftet partiet inn på Stortinget – med en bølgetopp noen uker før valget, som i en kort fase ga håp om et voldsomt gjennomslag.

Den sommeren opplevde vi MDG-aktive at masse folk plutselig hadde et inderlig ønske om å få vite mer om dette rare, spennende, pirrende vesenet som mange ikke engang visste eksisterte.

Det handlet vel litt om nyhetens interesse, men, det var også noe mer der. Jeg vil forsøke å nærme meg dette «mer» via to dristige ideer fra 2013-programmet: Å støtte forsøk med lokale valutaer, samt å omgjøre Finansdepartementet til Bærekraftdepartementet.

At jeg løfter fram disse eksemplene betyr ikke at de i seg selv var ekstra viktige. Det betydningsfulle er snarere at de ble møtt med oppgitte sukk, sarkastisk latter og forsøk på å framstille de grønne som uten bakkekontakt – hvorpå partiet puttet dem i en skuff, og fjernet dem i neste programprosess.

Hva om MDG isteden hadde betraktet latteren som et potensiale? Den som finner motet til å se de som ler i øynene, og stå opp for sine forslag, vil kunne åpne ei dør inn til selve muligheten for å tenke annerledes. Slik etableres byggesteiner til en helhetlig, positivt ladet fortelling. En politisk fortelling som ikke handler om forbud, påbud og overdrevne inngrep i folks liv, men om hvordan en kan forme et grunnlag for en dynamisk, grønn samfunnsutvikling.

Da jeg leste forslaget om lokale valutaer, var min spontane reaksjon negativ. I møtet med venner som lo høyt, kjente jeg likevel et behov for å gå dypere inn i temaet. Dermed forsto jeg at ideen var bakt inn i et helhetlig økonomisk perspektiv. Det handlet ikke om å erstatte den nasjonale valutaen, men om å finne konkrete grep som kunne styrke en desentralisert markedsøkonomi – der produksjon, omsetning, bytte, reparasjon osv av varer og tjenester kanaliseres inn i lokale kretsløpsøkonomier.

Tanken var med andre ord grønn de lux, ikke så radikal som noen forestiller seg – og, det vesentlige her: Et blikkfang som egnet seg til å synliggjøre både visjonen om, og de tilhørende grepene som kan bidra til en alternativ samfunnsutvikling. En utvikling som så formes videre av oss alle, gjennom folks aktive handlinger.

Det andre forslaget, å omdanne vårt sterkeste, dominerende departement fra Finansdepartementet til Bærekraftdepartementet, likte jeg. I boka Framtidens Norge – på sporet av et grønnere samfunn går jeg dypere inn i hva dette kan handle om, og viser hvordan et slikt grep både kan ha en effekt i seg selv, og danne et slags omdreiningspunkt for et varierte sett med grønne styringsgrep – innrettet mot en dynamisk omforming av den norske økonomien så vel som samfunnslivet i bredere forstand.

Ettersom slike tanker ikke er tatt ut av lufta, men tvert imot fundert i min faglige kompetanse, kunne jo partiet invitert meg til å utdype denne tenkningen. Men nei, de som leder an i formingen av MDGs politiske profil har nok bestemt seg for at slike ideer er noe en bør unngå. Nå vil sikkert noen benekte at det er så enkelt, men, jeg var tross alt aktiv i partiet (inkludert Landsstyret) i fasen etter 2013-valget. Viljen til å putte disse punktene i en skuff og glemme dem var tydelig alt da. Det var derfor ingen overraskelse at de ble borte i neste programprosess.

Fascinerende nok rommer programmet i 2021 fortsatt en formulering om hva slags ansvar Finansdepartementet skal ivareta. Partiet har med andre ord beholdt det tekniske poenget, men droppet den mer oppsiktsvekkende tanken om å endre departementets navn og innretning. En må nesten spørre om De Grønne er ukjente med språkets, begrepenes og symbolenes politiske kraft – eller om de bare er litt feige, når de ikke lenger vil bruke språket aktivt til å skape vibrasjoner i offentligheten?

Grønn samfunnsforming

Når jeg løfter fram lokale valutaer og bærekraftdepartement handler det som sagt ikke om teamene i seg selv, men om å klargjøre for et kritisk spørsmål: Har MDG gitt fra seg ideer som (til forskjell fra utfasing av oljen, redusert kjøttforbruk osv) kunne fungert som blikkfang for en visjonær diskusjon om grunnlaget for en grønn samfunnsutvikling?

Sist høst ga jeg ut boka Sosialdemokrati versus nyliberalisme – norsk styringskunst og samfunnsforming 1814-2020. Det grønne budskapet er innbakt også her, men det viktigste er å gi en systematisk framstilling av hvordan først sosialdemokratiet og deretter nyliberalismen vant kraft til å omforme det norske samfunnet.

For eksempel viser jeg hvordan Halvdan Koht (professor i historie og politiker i AP) i mellomkrigstiden bidro til ny tenkning om forholdet mellom klassekamp og nasjonal utvikling. Slik ble grunnlaget lagt for at arbeiderklassen, den borgerlige nasjonen og etter hvert de nye samfunnsvitenskapene kunne føyes sammen til en helhetlig, sosialdemokratisk fortelling – som så kunne fylles med politikk, innenfor et vekstpolitisk rammeverk, med aktiv kobling til et helt sett med varierte styringsverktøy.

På innsiden av denne virkeligheten vokste det gradvis fram en nyliberal strømning, som videreførte vekstpolitikken langs et annet spor. Den forførende, nyliberale fortellingen handlet om frigjøring fra en klam statsmakt, om valgfrihet, konkurranse og å slippe alle gode krefter til. Samtidig, hånd i hånd med frihetsretorikken, ble en rekke nye, subtile styringsteknikker innført – anbudsordninger, kvalitetsmålinger, incentivordninger osv – med effekt på både hver enkelt av oss og samfunnet som helhet. For å tydeliggjøre forskyvningene, drøfter jeg hvordan de har preget norsk boligpolitikk, utdanningspolitikk og miljøpolitikk.

Hvorfor er dette viktig? Jo, fordi både sosialdemokrati og nyliberalisme tok form via et samspill mellom forførisk samfunnsfortelling og et sett med varierte styringsteknikker – på et vis som etablerte en omfattende samfunnsforming, som strakk seg vesentlig lengre enn til det å ha konkrete meninger om konkrete saksforhold.

Den moderne styringskunsten handler på helt grunnleggende vis om å utvikle et fleksibelt sett med varierte styringsteknikker, som kalibreres slik at folk flest velger å aktivt forme seg selv i møtet med de politiske føringene. På forskjellig vis har både sosialdemokratiet og nyliberalismen lyktes med dette, og dermed skapt impulser som har bragt det norske samfunnet i først én retning, så i en annen retning – innenfor en overgripende ramme der målet hele veien har vært å maksimere det vekstbaserte framskrittet.

Høsten 1988 handlet etableringen av MDG om å utfordre dette vekstpolitiske paradigmet, med sikte på å gi stemme til en alternativ framtidsvisjon. Dersom dette fortsatt er målet, trenger partiet både motet og kompetansen til å fremme en grønn helhetsfortelling om veien til en bedre balansert natur/samfunn-vev. Dersom en ikke har tilstrekkelig mot til å bruke språk, begreper og symboler til å etablere en slik fortelling, blir det lett bare påbudene, forbudene, inngrepene og den tidvis moralistiske tonen som står igjen – kanskje ikke for partiets indre krets, men for mange av de velgerne som vurderer hvilket parti de vil gi sin stemme til.

Mitt kritiske spørsmål blir derfor om partiet tar tilstrekkelig på alvor at en grønn omforming vil betinge at både fortellingen om det norske samfunnet, og det tilhørende samspillet mellom varierte styringsteknikkene, justeres på gjennomgående vis? Hvis De Grønne innser at her trengs det mer innsats, kan jeg tilby litt drahjelp. I det avsluttende essayet i min siste bok skisserer jeg et utkast til hvordan en helhetlig, gjennomgripende grønn transformasjon kan tenkes og praktiseres. Det er kun en skisse, men kanskje et mulig startpunkt for videre politisk arbeid?

Er det verdt å stemme grønt?

For meg framsto De Grønne som mer spennende i 2013 enn i dag, fordi partiets retorikk virket dristigere og mindre strømlinjeformet. I årene etter har nok partiet blitt mer instrumentelle i tenkemåten, og mer effektive i gjennomføringsevnen. Det som tiltrakk meg for 10-15 år siden handlet om noe annet, en genuin vilje til å skape en alternativ, grønn fortelling – i et originalt samspill mellom til dels helt ulike impulser.

Nå kommer jeg sikkert til å støtte MDG også i år. Både AP, Høyre, SV, Venstre, KrF, Rødt og SP har sine gode punkter, men til syvende og sist er det fint å støtte en grønn helhetspakke. Poenget med denne teksten er derfor ikke å skyte partiet ned, men å få fram at det er potensiale for å hente fram igjen noe av det som har blitt puttet i en skuff – og slik gjenskape en grønn stemme som vekker vibrasjoner, på mer spenstig vis enn via sterke meninger i enkeltsaker.

Noen linker til andre tekster

Innledningsvis nevnte jeg min personlige beretning fra valgkampen i 2013, Politikkens indre liv. I mars samme året hadde jeg forsøkt å gi en skisse den grønne politikkens særpreg. Dette tolkningsarbeidet åpnet ei dør inn til en flerårig prosess, som endte med bøkene Fra evig vekst til grønn politikk og Framtidens Norge. Selv om Sosialdemokrati vs nyliberalisme handler om noe annet, står den likevel tydelig i relasjon til mine grønne bøker.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s