Det har blitt en stund siden forrige blogg. Jeg har visst blitt sugd inn i politikkens indre liv.

Det slår meg hvor lite vi tenker over akkurat dette; alt arbeidet som ligger bak partienes framtreden i offentligheten. Dette blir sikkert ekstra synlig når en engasjerer seg i et lite parti med veldig høyt aktivitetsnivå – og: med mål om å endelig komme på tinget.

Fra null til hundre på kort tid

Jeg ble medlem i Miljøpartiet De Grønne for ti måneder siden, i september 2012. Med tidligere lang politisk fartstid i bagasjen, ble veien til verv kort: tredjeplass på Stortingslisten i Sør-Trøndelag, valgkampleder, etterhvert også politisk nestleder i fylkesstyret. Tre ulike posisjoner å fylle med tidvis altfor mye arbeid.

For å komme raskt inn i den grønne virkeligheten, takket jeg ja til å ta ansvaret for en kollektiv mobilisering rundt MDGs nye arbeidsprogram. Engasjementet var stort, og vi ble vel det fylket som spilte inn den mest omfattende høringsuttalelsen. Ferske som de fleste av oss var tok det tid og energi, men du verden så mye en lærer i sånne prosesser.

Slik intern politikkutvikling er viktig. Derfor fulgte jeg opp med å sparke igang ukentlige seminarer med grønn politisk diskusjon. Våre første møter var på Skydsstationen på Bakklandet (i Trondheim). En fin sjanse til å både ha det sosialt og bli kjent med den grønne politikken. Nytt tema hver uke, kort introduksjon, deretter refleksjon og diskusjon.

Det var ment som lavterskeltilbud, men det ble politisk verksted ut av det. Vi produserte tekst som senere ble sendt ut til alle grønne tillitsvalgte i hele Norge. Sånt er artig, og givende.

På vei mot grønt gjennombrudd?

De indre partiprosessene handler om å klargjøre oss for møtet med omverden. For et lite, relativt ukjent parti er det ekstra krevende (og desto mer viktig) å bli synlige i offentligheten.

I Sør-Trøndelag møtte vi utfordringen med å sparke igang en ni måneders lang valgkamp, fra januar til valgdagen. Vi visste at vi var nødt til å bli synlige, før de store partiene stjal hele agendaen.

Politisk arbeid foregår kontinuerlig, året rundt. Men stemningen er spesiell i år. Den 9. september er det valg, og MDG forsøker å komme på Stortinget. Ja, mer enn det: Vi håper å bli det første partiet på 40 år som virkelig etablerer oss i rikspolitikken.

Dette håpet føltes fjernt sist høst. Da jeg meldte meg inn var vi et lite parti med 0,5-1% på meningsmålingene. I den grad vi i det hele tatt var synlige. Mange aviser puttet oss stadig i den mystiske boksen «andre».

Likevel, på innsiden av partiet var det en opplevelse av at noe kanskje var i ferd å skje. Det var noe med stemningen. I møtet mellom lysten til å bli mer synlig, og troen på at vi faktisk sto overfor et gjennombrudd, ble det forløst en sterk, positiv, sprudlende energi i partiet. Du verden så artig det har vært å få være del av dette!

Gjennom vinteren løftet vi oss langsomt, langsomt på meningsmålingene, passerte en prosent og krøp opp mot to prosent. Vi gledet oss over hver en promille, samtidig som vi innså at det gikk altfor sagte.

Det så egentlig håpløst ut. Men så kom mai, juni og juli. Plutselig eksploderte det. Vi fikk 3,6% på en nasjonal måling, fulgt av 3,9% i Sør-Trøndelag, 4% i Oslo, 5,5% i Trondheim – og siden fortsatte veksten.

Grønn energi

Hva som ligger bak at et knapt synlig miniparti får et så markant løft, er neppe enkelt å forklare på entydig vis. Men jeg tror en viktig faktor ligger i den sterke energien i partiet, som får enkeltpersoner til å bidra mye mer enn vi trodde var mulig.

Sånt betyr ekstra mye i et lite parti: skal noe gjøres, må noen gjøre det.

Ofte må kompetansen skapes underveis. Derfor sa jeg ja til å ta ansvaret for heimesiden til fylkespartiet. Jeg kunne lite om sånt, og brukte mange timer på ting en ekspert ville utført på et par minutter. Men, enda en gang kan jeg etterpå si: utrolig artig og lærerikt.

Av andre aktiviteter jeg egentlig ikke skulle ha ansvar for, ble en turné ut i distriktet et høydepunkt. Det bidro til nye lokalforeninger som dekket til sammen syv kommuner. Ettersom MDG kun hadde to foreninger i fylket fra før, var dette en fantastisk vekst.

Alle som har deltatt i frivillig arbeid vet nok hvor givende sånt kan føles. Bare kaste seg rundt og gjøre noe, treffe nye og entusiastiske mennesker, som griper utfordringen og skaper resultater.

Politikkutvikling

Parallelt med disse aktivitetene tok jeg initiativ til å utvikle et lokalpolitisk program, forankret i MDGs tre hovedsaker i årets valgkamp: fornybar framtid, grønn samferdsel, samt livskvalitet framfor veksttvang (se egne blogginnlegg om hver av disse). Her tok vi oss god tid, i en prosess der vi forsøkte å klargjøre hva disse generelle temaene betyr for oss, her i Trøndelag.

Å produsere tekst er en viktig del av politikkens liv. Utover det politiske programmet, partiets heimeside og denne bloggen, har jeg bidratt med leserbrev og kronikker. Flere burde sikkert vært skrevet, om tiden bare strakk til.

Deltagelse i en håndfull debattmøter har vært fint krydder til det hele. En om framtidsombud, en om boligpolitikk – og en veldig fin lokalpolitisk gatedebatt på Ila. Flere vil følge framover, nå som valgkampen spisser seg til.

Inn på den nasjonale scenen

Intern skolering, politikkutforming, stifting av lokalforeninger, webarbeid og politiske debatter. I mai-juni brukte jeg 50-60 timer i uka på politisk arbeid. Jeg ble selvsagt lei til sist. I juli ble aktiviteten tonet ned, men helt ferie ble det ikke, og i fylkeslaget var det jevn aktivitet. Den flotte gjengen i Tour de Grønn Bading kom innom Trondheim, og de som var igjen i byen hadde stands flere ganger i uka.

Alt dette, før selve valgkampen har startet. I et lite parti er det bare å stå på. Vi er tross alt idealister, overbevist om at det er veldig viktig at vår grønne stemme kommer på Stortinget.

Desto bedre er det å merke hvordan media har endret seg denne sommeren. For bare et par-tre måneder siden var vi lykkelig for hver lille notis i en avis. De siste ukene har vi vært daglig i alle medier, nasjonalt så vel som lokalt. En helside i Rana Blad for min del, mens andre fikk både en, to og tre sider rundtomkring, også i de store avisene.

Plutselig ble vi tatt med i debatter på NRK og TV2, mye takket være Rasmus Hansson. Dermed trådte vi for første gang inn på den nasjonale, politiske scenen.

Så ja, vi er i ferd med å skrive politisk historie, og troen på at vi virkelig blir det første partiet på 40 år som etablerer oss i norsk politikk, vokser seg litt sterkere for hver dag. Kommer vi på Stortinget forsvinner vi ikke igjen. Tvert imot. Det liberalismen var for 1800-tallet, og arbeiderbevegelsen for 1900-tallet, kan den grønne bevegelsen bli for vårt århundre.

Det føles godt å få være med på første steget inn i en mer grønn framtid.

***

Sluttspurten

Teksten du nå har lest ble publisert den 1. august 2013. En liten tilføyelse er naturlig, for de fem-seks ukene som fulgte ble krevende. Den lille harde kjernen (strengt tatt tre personer) var på felgen etter å ha stått på siden januar. Heldigvis kom flere på banen i sluttspurten, slik at andre kunne ta over hovedansvaret for å føre det hele i havn.

Til tross for slitasjen tok vi et spontant valg om å lage, trykke og for hånd distribuere en valgkampavis. Jeg endte som både redaktør og skribent for hele avisen, pluss postbud fra Trondheim til Røros.

Alt i alt kan jeg nok trygt slå fast at jeg aldri har jobbet hardere med noe enn jeg gjennom ni måneder gjorde for MDG. På slutten gikk det helt tomt – men: vi kom oss gjennom, og den 10. september kunne jeg følge opp med tanker etter valget.

***

En liten epilog

Seks år senere leser jeg teksten på nytt, og fylles med vemod. De aktive i prosessen var få, og flere av oss ga etterhvert slipp på partipolitikken. Men vi var med da det skjedde, sommeren som faktisk gjorde en forskjell i norsk politisk historie.