Politikkens indre liv

Det har blitt en stund siden forrige blogg. Har visst blitt sugd inn i politikkens indre liv.

Det slår meg hvor lite vi tenker over akkurat det; alt arbeidet som ligger bak partienes framtreden i offentligheten. Dette blir sikkert ekstra synlig når en engasjerer seg i et lite parti med veldig høyt aktivitetsnivå – og; med mål om å endelig komme på tinget.

Debatt Ila

Jeg ble medlem i Miljøpartiet De Grønne så sent som for ti måneder siden, i september 2012. Med tidligere lang politisk fartstid i bagasjen, ble veien til verv kort: tredjeplass på Stortingslisten i Sør-Trøndelag, valgkampleder, etterhvert også politisk nestleder i fylkesstyret. Tre ulike posisjoner å fylle med tidvis altfor mye arbeid.

For å komme raskt inn i den grønne virkeligheten, tok jeg ansvaret for en kollektiv mobilisering rundt MDGs nye arbeidsprogram – som ledet til at vi spilte inn en omfattende høringsuttalelse til landsmøtet. Ferske som de fleste av oss var tok det tid og energi, men du verden så mye en lærer i sånne prosesser.

Inspirert av erfaringen etablerte jeg et fast møtepunkt i form av ukentlige, politiske seminarer. Våre første møter var på Skydsstationen på Bakklandet (i Trondheim). En fin sjanse til å både ha det sosialt og bli kjent med den grønne politikken. Nytt tema hver uke, kort introduksjon, deretter refleksjon og diskusjon. Det var ment som lavterskeltilbud, men det ble politisk verksted ut av det. Vi produserte tekst som senere ble sendt ut til alle grønne tillitsvalgte i Norge. Sånt er artig, og givende.

Intern politikkforming får ekstra verdi når den løftes ut i offentligheten. Utover denne bloggen har det blitt både leserbrev og kronikker, og flere burde sikkert vært skrevet. Deltagelse i en håndfull debattmøter har vært fint krydder til det hele. En om framtidsombud, en om boligpolitikk – og en veldig fin lokalpolitisk gatedebatt på Ila. Flere vil følge framover, nå som valgkampen spisser seg til.

Politisk arbeid foregår kontinuerlig, året rundt. Men, det er klart at stemningen er spesiell i år. Den 9. september er det valg, og MDG står på for å komme på Stortinget. Ja, mer enn det; vi håper å bli det første partiet på 40 år som virkelig etablerer oss i rikspolitikken. Dette håpet føltes fjernt sist høst. Da jeg meldte meg inn var vi et lite parti med 0,5-1% på meningsmålingene. I den grad vi i det hele tatt var synlige. Mange aviser puttet oss stadig i den mystiske boksen «andre».

Likevel, på innsiden av partiet var det en opplevelse av at noe kanskje var i ferd å skje. Det var noe med stemningen. I møtet mellom lysten til å bli mer synlig, og troen på at vi faktisk sto overfor et gjennombrudd, ble det forløst en sterk, positiv, sprudlende energi i partiet. Du verden så artig det har vært å få være del av dette!

Gjennom vinteren løftet vi oss langsomt, langsomt på meningsmålingene, passerte en prosent og krøp opp mot to prosent. Vi gledet oss over hver en promille, samtidig som vi innså at det gikk altfor sagte. Det så egentlig håpløst ut. Men så kom mai, juni og juli. Plutselig eksploderte det. Vi fikk 3,6% på en nasjonal måling, 3,9% i Sør-Trøndelag, over 4% i Oslo, og 5,5% i Trondheim – og siden bare fortsatte veksten.

Et slikt løft skyldes nok samspillet av mange ulike faktorer. Men en bit av det er den nevnte energien i partiet, som får enkelte av oss til å bidra mer enn vi trodde var mulig. Sånt betyr nok ekstra mye i et lite parti: skal noe gjøres, må noen gjøre det. Ofte må kompetansen skapes underveis. For min del slo den biten virkelig ut da jeg tok ansvaret for heimesiden til Sør-Trøndelag MDG. Jeg kunne  lite om sånt, og brukte masse timer på ting en ekspert ville gjort på et par minutter, men enda en gang kan en si: utrolig artig og lærerikt.

Av andre aktiviteter jeg egentlig ikke skulle ha ansvar for, ble miniturne ut i distriktet et høydepunkt. Det bidro til nye lokalforeninger som dekket til sammen syv kommuner. Med kun to foreninger i fylket fra før var dette fantastisk. Alle som har deltatt i frivillig arbeid vet nok hvor givende sånt kan føles. Bare kaste seg rundt og gjøre noe, treffe nye og entusiastiske mennesker, som griper utfordringen og skaper resultater.

I samspill med alle disse aktivitetene har vi også utviklet et lokalpolitisk program, innenfor rammen av MDGs tre hovedsaker i 2013: fornybar framtid, grønn samferdsel, samt livskvalitet framfor veksttvang (se egne blogginnlegg for hver av disse). Her tok vi oss god tid, i en prosess der vi forsøkte å omsette disse temaene til lokalt nivå. Hva betyr dette for oss, her i Trøndelag?

Intern skolering, politikkutforming, stifting av lokalforeninger, webarbeid, debatter: i mai-juni brukte jeg 50-60 timer i uka på politisk arbeid. Ble selvsagt lei til sist. Så i juli ble aktiviteten tonet ned. Men helt ferie ble det nok ikke, og i fylkeslaget var det jevn aktivitet. Den flotte gjengen i Tour de Grønn Bading kom f.eks innom Trondheim, og de få som var igjen i byen hadde stands flere ganger i uka. Alt dette, før selve valgkampen har startet.

I et lite parti er det i det store og hele bare å stå på. Vi er tross alt idealister, overbevist om at det er veldig viktig at vår grønne stemme kommer på Stortinget.

Desto bedre er det å merke hvordan media har endret seg nå i sommer. For bare et par-tre måneder siden var vi lykkelig for hver lille notis i en avis. De siste ukene har vi vært daglig i alle medier, nasjonalt så vel som lokalt. En helside i Rana Blad for min del, mens andre fikk både en, to og tre sider rundtomkring, også i de store avisene. Vi ble plutselig tatt med i debatter på NRK og TV2, mye takket være Rasmus Hansson – og dermed trådte vi for første gang inn på den nasjonale, politiske scenen.

Så ja, vi er i ferd med å skrive politisk historie, og troen på at vi virkelig blir det første partiet på 40 år som etablerer oss i norsk politikk, vokser seg litt sterkere for hver dag. Kommer vi på Stortinget forsvinner vi ikke igjen. Tvert imot. Det liberalismen var for 1800-tallet, og arbeiderbevegelsen for 1900-tallet, kan den grønne bevegelsen bli for vårt århundre.

Det føles godt å få være med på første steget inn i en mer grønn framtid.

En liten tilføyelse: De fem-seks ukene som fulgte ble hinsides krevende, ettersom den lille harde kjernen (vi var vel strengt tatt tre personer der) var helt «på felgen» etter å ha stått på siden januar. For sikkerhets skyld fant vi ut at vi hadde råd til å lage, trykke og for hånd distribuere en valgkampavis. Jeg endte som både redaktør og skribent for hele avisen, pluss postbud fra Trondheim til Røros. Utrolig nok overlevde vi hardkjøret! – og den 10. september kunne jeg følge opp med tanker etter valget.

Seks år senere leser jeg teksten på nytt, og fylles med vemod. De aktive i prosessen var veldig få, og flere av oss ga etterhvert slipp på partipolitikken. Men vi var der da det skjedde, sommeren som gjorde en forskjell i norsk politisk historie.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s