De siste ukene har De Grønne tatt steget inn på den nasjonale politikkscenen.

Meningsmålingene, som gjennom vinteren langsomt krøp forbi 1% og videre opp mot 2%, har brått tatt av. Ikke bare tre prosent, men også fire og fem. Over sperregrensa på to målinger (så langt), mulighet til flere kandidater på tinget.

Naturlig nok førte dette til økt kritisk fokus. Valgforskere og journalister som ikke helt hadde sett hva som var i ferd med å skje, fikk det travelt med å kommentere den nye, grønne politikken. Det har tidvis vært et forunderlig skue.

Kanskje det er forståelig, for det er en genuint ny politisk stemme som står fram i norsk offentlighet. Dette kan jeg fortelle litt om: tidligere Høyrepolitiker med doktorgrad innenfor feltet norsk politisk kultur – og; det er bare ti måneder siden jeg ble medlem og deretter Stortingskandidat for De Grønne. Fordelen er at jeg stadig ser partiet fra både innsiden og utsiden. Derfor tør jeg også slå fast at mange kommentatorer betrakter et fenomen de ikke forstår, en politikk som er dem fremmed.

De siste dagene har det vært en del fokus på å finne radikale enkeltpunkter i politikken. Et parti på vei opp, som har jobbet seg gjennom en lang og intens prosess for å forme et helhetlig program, har garantert formuleringer i programmet som kan diskuteres. Likevel, det som betyr noe og som har imponert meg, er hvor bra helhet det er i det grønne politiske prosjektet. De Grønne har lagt grunnlaget for å bli en radikal kraft i norsk politikk, nettopp fordi partiet tør tenke utenfor blokkene, hente komponenter med både rødt og blått opphav, og integrere dem i en helhetlig, grønn visjon.

«Vårt overordnede krav for å kunne støtte en regjering, er at Norge må starte et nasjonalt prosjekt for omlegging til et bærekraftig samfunn – og at dette må settes i gang nå. Norges økonomiske handlingsrom, kombinert med omstillingsevnen til norsk næringsliv, kan gjøre Norge til en ledende kunnskaps- og velferdsstat også etter oljealderen. Dette forutsetter at vi ikke venter til vi blir tvunget til det, men starter omstillingen i dag.» (Hanna Marcussen og Harald Nissen, nasjonale talspersoner for Miljøpartiet De Grønne).

Med det er jeg kommet fram til det jeg skulle skrive om: MDG har nemlig fremmet en erklæring som slår fast at vi er blokknøytrale fordi vi vil være fri til å forhandle med dem som har mest å gi i klima- og miljøpolitikken. Dette utdypes med fem viktige politiske krav til en ny regjering.

Første punkt er ambisiøst men nødvendig: 100.000 nye, grønne arbeidsplasser.

Dette punktet liker jeg, for det handler om å løfte blikket og se framover mot den virkeligheten som kommer. De Grønne utfordrer regjeringen til å legge fram en plan for grønn utvikling av samfunnet, parallelt med en styrt avvikling av norsk petroleumsvirksomhet.

Som vi alle vet har både FNs klimapanel og Det Internasjonale Energibyrået (IEA) dokumentert at verden må la 2/3 av kjente forekomster av fossil energi ligge, dersom den globale oppvarmingen ikke skal bli mer enn to grader. I møtet med dette bør Norge, som ett av verdens rikeste land, vise vilje og kraft til å bli et fyrtårn for grønn samfunnsutvikling. Vi har råd til å la våre fossile ressurser ligge, fram til de kan utnyttes uten negative konsekvenser for mennesker og klima.

Samtidig må vi vende det politiske fokuset mot hvordan en bærekraftig velferdsstat kan sikres, også i framtiden. Det viktigste grepet vil være å skape nye arbeidsplasser og et mangfoldig, grønt næringsliv. Dette kan skje innenfor flere ulike felt: fornybar energi, transport, teknologi, marine næringer og havbruk, forskning, tjenesteyting, skog, landbruk, osv. Vi har både kompetanse og ressurser til å bli et foregangsland, det handler bare om politisk vilje.

Punkt nummer to er viktig: sikre stabil klimapolitikk gjennom en klimalov.

Det er på tide at Norge virkelig forplikter seg til å kutte utslipp i tråd med FNs anbefalinger. En lovfesting av klimamålene vil sikre at skiftende politisk flertall ikke setter kortsiktig politikk framfor en langsiktig klimapolitikk. Så snart klimaloven er vedtatt av Stortinget, skal den juridisk forplikte til planmessige utslippskutt – forankret i et nasjonalt klimabudsjett, spesifisert for hver enkelt sektor, med årlig rapportering og revisjon.

Riksrevisjonen konkluderte alt i 2011 med at manglende lovgivning medfører at norsk klimapolitikk ikke gjennomføres i praksis. Finland, Danmark og Kina er i ferd med å utarbeide klimalover; i Storbritannia og Mexico er en slik lov alt på plass. Nå er det Norges tur. En klimalov vil danne en ramme som alt fra politikere via byråkrater til teknologer kan forholde seg til, og dermed sikre et helt annet fokus på hvordan omstillingen til et bærekraftig samfunn skal gjennomføres. Igjen; dette kan gjennomføres, det handler bare om politisk vilje.

Tredje krav er at Norge skal opptre annerledes i den globale økonomien: grønt oljefond.

Som mange andre ser jeg med forundring på hvordan Norge, i vår jakt på stadig mer rikdom, deltar i et finanskapitalistisk spill som undergraver både etiske, sosiale og miljømessige hensyn.

Statens Pensjonsfond Utland (SPU) er verdens største globale fond, og derfor en betydelig kraft i verdensøkonomien. Det burde være en selvfølge at vi bruker denne til å stimulere realøkonomien positivt, slik at vi kan bidra til et mer bærekraftig næringsliv. I dag investerer SPU massivt i global oppvarming og store oljeselskaper. Som grønn politiker anser jeg det som en kampsak at den norske rikdommen isteden brukes aktivt til å fremme en fornybar framtid. Derfor er jeg stolt over at De Grønne stiller krav om nytt juridisk mandat for SPU, med det mål å trekke fondet ut av fossil energi, og isteden forplikter fondet til aktivt å fremme en bærekraftig utvikling globalt.

Punkt fire i kravlisten er helt konkret: høyhastighetstog nå!

Som grønn politiker er jeg klar over at teknologiutviklingen går sin gang, at nye løsninger stadig utvikles. Dette møter jeg selvsagt med glede. Det ville aldri falle meg inn å knytte meg så sterkt til teknologi A at jeg ble blind for teknologi B. Samtidig, og dette er viktig: som politikere kan vi ikke hele tiden vente på neste løsning, for da blir vi handlingslammet.

De Grønnes misjon er å fremme en politisk tenkning der vi kontinuerlig søker og tar i bruk miljøvennlige løsninger. Det er derfor et viktig poeng at norske høyhastighetsbaner alt er ferdig utredet. Muligheten for å bygge ut et nett av baner mellom de store byene i Norge og våre naboland ligger med andre ord klar, og vi vil gripe den muligheten og starte nå. Dagens jernbanenett ble bygd fra midten av 1800-tallet og framover; det ville ikke skjedd uten folk med ambisjoner. Det er på tide på vise den samme politiske viljen, i vår tid.

Sist men ikke minst løftes behovet for en grønn skattereform.

Skal samfunnet beveges i ny retning, er det avgjørende at miljøvennlig produksjon, omsetning og forbruk stimuleres. Dette handler både om næringslivets virksomhet, og om de valgene vi gjør som forbrukere. En gjennomgang og reformering av skatte- og avgiftssystemet handler om nettopp dette; å skape et rammeverk som stimulerer samfunnsutviklingen i grønnere retning.

Alt i alt synliggjør disse kravene noe vesentlig: Miljøpartiet De Grønne er et parti som ser framover, som vil lede Norge inn i en annerledes, mer balansert og bærekraftig framtid. Økologien og miljøet danner basis for hvordan vi tenker politikk, men de konkrete grepene forankrer seg i både teknologi, vitenskap, jus og systemreform. Et godt valg!