Det går to spøkelser gjennom verden; miljøradikalt sinne, og framskrittstroens selvtilfredshet.

Vi lever i en paradoksal tid. På den ene siden framstår miljøtruslene som overveldende. Spesielt klimaendringene og tapet av naturmangfold framviser en avgrunn foran oss, og forløser både dyptgripende sorg og opprørsk raseri. Muligheten for kollaps er en realitet det opplyste mennesket ikke kan avfeie.

På den andre siden syder det av optimistisk pågangsmot, etter hvert som økonomien, teknologien og vitenskapen mobiliseres i det grønne skiftets tjeneste. Forbrukerne slutter seg til, i den fristende tanken om at miljøkrisene kan løses gjennom at vi kjøper grønne produkter. Politikken griper begjærlig muligheten, med løfte om at dette skal vi fikse uten å måtte ofre vår livsstil.

Selv om krisenes kraft har økt, er det troen på menneskelig mestring som former samfunnets veivalg. Om dette er bra eller et feilspor er til diskusjon. Ingen, selv ikke våre fremste forskere, kan vite med sikkerhet hva framtiden vil bringe. Nettopp derfor er det noe hjelpeløst med de skråsikre som slenger ut sine «det er bare å gå for løsning X, så ordner alt seg».

Natur/menneske-veven er kompleks og sammensatt. Derfor bør vi avstå fra å redusere det grønne skiftet til et sett med instrumentelle, tekniske og teknologiske mål/middel-grep. Vi trenger også en mer dyptgripende diskusjon om verdier, tenkemåter og hvordan hele vår livsform kan justeres i bedre retning.

Min siste bok heter grønt manifest, men er ikke en endimensjonal programerklæring. Målet er å utfordre til refleksjon over hvilke mulighetsrom vi har, på veien mot framtiden. Jeg søker ikke følgere som er enig med meg i alt. Det grønne skiftet er ikke og kommer aldri til å bli et ensartet program der alle går i takt. Snarere kan vi se det som vår tids store kampfelt. Stadig flere har akseptert at miljøproblemene må møtes aktivt – men hvem, hva, hvordan og hvor raskt er vi rasende uenige om.

Noen antar at diskusjonene bare handler om saklig uenighet, som vi rasjonelt kan nøste opp i og etablere en entydig konklusjon om. Men nei, sannheten er nok snarere at det over tid har etablert seg en rekke ulike posisjoner, hvorfra både problemet og løsningene betraktes med ulikt blikk. Som samfunnsforsker kan jeg ikke lukke øynene for dette. Tvert imot er tiden inne for å framvise de ulike tankesporene, slik at vi kan oppøve evnen til å forstå hva som er i spill.

Strategi 1: Vi fortsetter som før

I boka Fra evig vekst til grønn politikk utforsket jeg hvordan det vekstbaserte framskrittet etableres som vår tids sannhet. Vekstimpulsen i seg selv har nok vært der hele tiden, men noe har skjedd de siste århundrene. Erobringen av naturen, den økonomiske veksten, framskrittet og velstandsøkningen er blitt føyd sammen til en helhet, et kulturelt krav som vi tar politiske veivalg og former livene våre med sikte på å videreføre.

«Veksttvangen» fungerer i møtepunktet mellom økonomi, stat og befolkning, med vitenskapen og teknologiutviklingen som bidragsytere. Økonomiens søk etter profittmaksimering, befolkningens ønske om å få det stadig bedre, og statens vilje til å styrke sitt ressursgrunnlag, forenes i kravet om evig vekst. I tiden rundt andre verdenskrig la dette grunnlaget for et vekstkompromiss mellom rød og blå politikk, forankret i brutto nasjonalprodukt (BNP), der en tonet ned konfliktene og isteden rullet ulike krefter inn i vekstens tjeneste.

Optimistene ser dette som en forlengelse av opplysningsprosjektet, der utviklingen peker entydig mot en bedre framtid, båret fram av vår evne til å omstille oss i møtet med nye utfordringer. Det som skaper problemer og det som gir oss løsningene kobles sammen. Løsningen på miljøkrisene blir å øke farten, så vil nok bilen vise seg flyvedyktig innen den når kanten av stupet. En slik idé gir nødhavn til de som holder flammende taler om alt vi går glipp av, dersom vi tråkker på bremsene. Når evig vekstbasert framskritt er målet, og dette bare kan oppnås via sporet som alt er etablert, blir det å fortsette som før viktigst av alt.

Strategi 2: Vi lar tekniske reparatører fikse problemene

En beslektet gruppe aksepterer i større grad at miljøutfordringene må møtes med aktive grep. Det trengs et kompetent reparatørkorps som med konkret, saksorientert og pragmatisk holdning kan fikse problemene etter hvert som de oppstår.

Noen ser for seg at utfordringene best løses gjennom ekspertmakt, administrative prosedyrer og direkte styringsgrep. Andre har mer tro på å anvende økonomiens redskaper, for eksempel ved å fastsette en økonomisk pris på både naturopplevelser og forurensing, slik at miljøet kan ivaretas via selvregulerende markedsprosesser.

«Det spiller ingen rolle om katten er svart eller hvit, bare den fanger mus», sa Deng Xiaoping. Det som teller er at vi finner praktiske løsninger som fungerer og gir resultater. Langs et slikt spor er det ikke behov for grønne visjoner. Vi gjør det som trengs, verken mer eller mindre. De tekniske løsningene avhjelper et miljøproblem i dag; i morgen kan et lignende grep brukes til å styrke den økonomiske veksten.

Et interessant spørsmål er om det tekniske sporet legitimerer autoritære løsninger? Dersom problemene vokser oss over hodet, vil ikke svaret da bli at reparatørene må få bestemme hva vi skal gjøre, helt og totalt? En slik tanke ligger der, som en mulighet, for den som ser teknisk styre som mer effektivt enn verdibaserte, demokratiske prosesser.

Strategi 3: Vi må fremme nye verdier og leve i pakt med naturen

De to førstnevnte posisjonene rommer nyanser av grått. På motsatt ytterpunkt vokste en dypgrønn tenkning fram gjennom 1960- og 1970-tallet. Med bidrag fra blant annet Arne Næss og Erik Dammann ble det utviklet en markant, økologisk-etisk kritikk – rettet mot menneskets tendens til å se seg selv som en hersker som uhemmet utnytter naturens muligheter. Den økologiske innsikten om at alt henger sammen med alt, der mennesket ikke står utenfor men snarere inngår i naturen, tilsier at vi trenger etisk bevissthet om livets vilkår. Siktemålet må være å etablere en økologisk ansvarlighet, der vi evner å se oss selv om del av en større helhet, som vi både er avhengig av og har ansvar for.

Den som tar økologiens kompleksitet og mangfold på alvor, vil utvikle sin evne til å verdsette naturens organismer, arter og økosystemer. I radikal form tilsier dette at enhver form for liv har samme verdi. Mer moderate versjoner vektlegger at vi bør ta mindre plass på jordkloden. Gjennom å skrive naturen inn på linje med våre interesser og behov, vil balansen i økosystemene gjenoppstå.

I nyere tid fremmer Pave Frans lignende tanker i Laudato Si (2015). Her framsnakkes en økologisk kultur der vi søker dyp livskvalitet framfor overfladisk forbruk. Lokale, småskala former for produksjon og omsetning vil bidra til dette. Tanken finner gjenklang i økoanarkistiske ideer om desentraliserte samfunn, der små, selvforsynte enheter i samspill med hverandre former et balansert og nedtonet liv.

Det at vi kan finne koblingspunkter mellom Arne Næss, en katolsk pave og anarkistiske strømninger, viser at en økologisk stemme kan fremmes fra flere hold. De ulike bidragsyterne vil ha ulike meninger om hvordan verden bør avstemmes. Det de kan enes om er at desentralisert samspill, gjensidighet, likevekt og felles ansvar for den økologiske helheten vil lede oss i retning av en bedre livsform. Innenfor denne horisonten fremmes gjerne utopiske visjoner om en ideell framtid. Tankene er vakre, men kan kritiseres for å være naive og ute av takt med en endret verden. Vi kommer tilbake til dette.

Strategi 4: Vi må respektere vekstens grenser

Den økologisk-etiske kritikken konfronterer det moderne samfunnet med tanker om nedtonet liv og småskala løsninger. En annen form for kritikk vokste fram i kjølvannet av rapporten Limits to Growth fra 1974. Gjennom statistiske beregninger av forholdet mellom industrialisering, befolkningsvekst, matproduksjon, ressursbruk og forurensing, ble det synliggjort at sivilisasjonen vår er på vei mot ressurskrise og potensiell kollaps. For første gang ble miljøsaken på systematisk vis beskrevet som en global krise som krevde globale løsninger.

Budskapet var radikalt, men hadde samtidig et modernistisk anslag med koblinger til teknisk-vitenskapelig kunnskap, systematisk planlegging, sosial ingeniørkunst, administrativ kontroll og koordinering. Langs et slikt spor kan de grønne løsningene få et ovenfra og ned-preg, ikke ulikt den planismen som preget etterkrigstidens sosialdemokratiske vekstpolitikk. Slik kobles markant miljøkritikk til tanken om menneskelig mestring. Med rasjonelle grep kan verden etablere bedre kunnskap, bremse den miljønegative veksten, og samtidig opprettholde troen på grønt framskritt.

I forlengelsen av Limits to Growth kom nye rapporter, med vekt på globale tiltak og kollektivt samarbeid. Et viktig motiv handlet om å etablere økonomiske systemer der ressursbruk og aksept for naturens grenser befant seg i likevekt. Det ligger en åpning for grønn vekst her, der en kanskje ikke tar på alvor at overkjøring av naturen og krav om effektivisering tidvis er to sider av samme sak? Den som tenker at vekst er bra så lenge den er naturvennlig, opererer med et smalere og mer teknisk blikk på vekstens problematikk enn hva den økologisk-etiske kritikken legger til grunn.

Strategi 5: Vi må kvitte oss med kapitalismen og framtvinge systemendring

I 1968 eksploderte et opprør mot etterkrigstidens orden, med krav om et samfunn med mer frihet og større mangfold. Protestene ble kanalisert inn i politiske og sosiale bevegelser med forankring i både feministiske, anarkistiske, marxistiske og økologiske strømninger, preget av engasjement for likestilling, fred, miljøvern og global rettferdighet.

En rød maktkritikk rettet seg mot kapitalismen, patriarkatet og andre etablerte maktstrukturer, med tilhørende mål om radikal systemendring. Dette ble koblet mot miljøtemaet, med vekt på at kapitalisme og privat eiendomsrett muliggjorde overgrep mot naturen. Slik tok det vi kan omtale som nymarxistisk økokritikk og økososialisme form, med kraftfull oppblomstring på 1970-tallet.

I noen tiår virket det som om slike tankespor hadde mistet sin kraft, men i nyere tid ser vi en revitalisering. I boken This Changes Everything (2015) kritiserer Naomi Klein miljøorganisasjoner som er positive til grønne markedsmekanismer og som pragmatisk samarbeider i alle politiske retninger. Hennes budskap er at bare en venstreradikal posisjon, der ivaretakelse av planeten og kritikk av kapitalismen går hånd i hånd, kan føre oss ut av det kapitalistiske vekstsamfunnet.

Den systemradikale kritikken skaper utvilsomt vibrasjoner og vitalitet i det offentlige ordskiftet. Gjennom rendyrkede analyser, entydige årsaksforklaringer og oppskrifter på en bedre verden, manes det til kamp mot den bestående orden. Minuset er at det blir endimensjonalt, pluss at en undervurderer hvor krevende det er å lykkes. Åpninger for reelt nye veivalg oppstår sjelden før ved en dyptgripende krise. Selv da viser det seg at etablerte strukturer overlever, hvorpå endringene går i en annen, mer negativ retning enn idealisten så for seg.

Strategi 6: Vi løser krisen gjennom et bærekraftig grønt skifte

De strategiene vi så langt har belyst, har inngått i det grønne kampfeltet siden 1970-tallet. Fra 1980-tallet og framover har det føyd seg til en håndfull nye posisjoner. Mest av alt gjelder dette det jeg omtaler som grønn modernisering. Her forenes impulser fra flere hold. Det legges til grunn at vår ressursbruk må endre karakter, men hovedsporet er likevel stabilt, der framskrittet opprettholdes gjennom et grønt skifte.

Vi kan se dette som det etablerte samfunnssystemets håndtering av den økologiske kritikken. En fanget opp, bearbeidet og tilpasset de radikale ideene til det moderne samfunnsmaskineriet. Dette skjedde ikke over natta, men snarere via varierte prosesser som steg-for-steg etablerte et nytt miljøspråk, med vekt på reformarbeid innenfor en etablert orden. 1980-årenes nye tidsånd innebar at verden beveget seg bort fra det radikalt påståelige, over mot pragmatiske, konsensusorienterte forsøk på å finne løsninger på tvers. At Bellona og Zero ble inkludert i det norske trepartssamarbeidet mellom stat, næringsliv og arbeidstakere, illustrerer poenget.

En viktig hendelse var Brundtland-kommisjonens rapport Vår felles framtid. Den oppsto ikke i vakuum. Etterkrigstiden hadde vektlagt å forme et samfunn med økt stabilitet og bedre velstand. Den vedvarende økonomiske veksten ble definert som garantisten for at politikkens røde og blå side kunne holde fred med hverandre. Med de framvoksende miljøkrisene ble det tydelig at en viktig komponent manglet. Brundtland & co oppfant ikke begrepet, men fikk æren av å løfte fram budskapet om at bærekraftig utvikling betinger både økonomisk, sosial og økologisk bærekraft. Det vekstbaserte framskrittets logikk ble slik forent med impulser fra miljøkritikken, med framtiden som premiss for våre politiske veivalg.

Det vi møter her er en vinn/vinn-strategi der en både ivaretar naturmiljøet og holder stø kurs. Det gjelder å være i forkant, tilpasse, forebygge og aktivt lede utviklingen i grønnere retning. Gjennom forpliktende samarbeid og rasjonelle, framtidsrettede løsninger unngår vi å måtte velge mellom vekst og vern. Kast et blikk på miljøpolitiske debatter. Snakk med folk i styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet. Denne måten å tenke på dominerer, og former dermed samfunnets retningsvalg. Alle er ikke enige om alt, men diskusjonene foregår i et felles rom, der maktens utøvere deler en grunnleggende virkelighetsforståelse.

Strategi 7: Vi kan leve mer nedtonet og likevel ha det bra

Det at moderniseringslinjen ble så dominerende, medførte at de andre tankesporene havnet i skyggenes dal. De som ønsket å diskutere verdier, kultur og levemåte fikk redusert taletid. Miljøtemaet ble ansett som et verdifritt rom, administrert via vitenskap og avanserte styringsteknologier, med mål om å finne nye, smarte løsninger langs en stø kurs framover.

Tanker om å leve annerledes (strategi 3), begrense oss (strategi 4) og skape systemendring (strategi 5) ble likevel ikke borte. Vi gjenfinner dem i Miljøpartiet De Grønnes visjon om et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse. Her er det fortsatt legitimt å stille seg kritisk til jaget etter ekspansjon, nyttemaksimering og forbruksvekst, og løfte muligheten for et godt liv med mer nedtonet livskvalitet.

Forskjellen fra det radikale 1970-tallet er at tonen har blitt mer pragmatisk. Framfor total endring søker en gjerne flerfoldig omstilling. Noen elementer kan skiftes ut, andre kan gis ny funksjon – men det viktigste er at koblingene og samspillet mellom delene tar ny form, slik at samfunnets helhetlige vev får et grønnere, mer balansert og nedtonet preg. Vi kan omtale dette som en strategi for grønn transformasjon. Ikke radikalt nok for de som ønsker å starte med blanke ark og nye fargestifter, men like fullt et viktig alternativ til den dominerende moderniseringslinjen.

Strategi 8: Vi mestrer antropocen hvis vi satser stort og akselererer farten framover

I kontrast til strategi 7 mener noen at det er formålsløst å bremse framdriften i det moderne samfunnet. Heller enn å bruke tid på kritikk burde vi akselerere farten framover og designe en storstilt modernisering, der teknologiske framskritt, økonomisk velstand og en levende planet føyes sammen i en ny, hypermoderne verden.

Økomodernister sier at vi har kapasitet til å intensivere livsformen vår. Noen ser for seg en teknologisk oppgradering av mennesket, gjerne kombinert med kolonialisering av andre planeter. Andre nøyer seg med å si at framfor spredt bosetting, ineffektive energisystemer og matproduksjon med lav avkastning, bør vi satse på urbanisering, atomenergi og høyeffektiv solenergi, avsalting av vann og storskala, intensivt landbruk og havbruk. Gjennom å samle oss i megabyer og dyrke maten i utvalgte områder, kan naturen for øvrig frikobles fra vår påvirkning.

Tanker som dette står fjernt fra en norsk politisk virkelighet der bosetting i distriktene og nærhet til naturen verdsettes. Det er ingen partier som ønsker å forme en hypermoderne virkelighet gjennom å utnytte teknologi og rasjonell samfunnsorganisering fullt ut. Men tankesporet har likevel støttespillere, som med kraft argumenterer for en målrettet moderniseringsprosess med vekt på atomkraft, avansert teknologi og samling i urbangrønne storbyer.

Strategi 9: Vi bearbeider en endret natur/menneske-vev med gartnerhånd

Økomodernistene legger til grunn at jordsystemet er endret på irreversibelt vis. Med overgangen fra holocen til antropocen har vi tatt steget inn i en ny virkelighet, der det ikke lenger er noe poeng å lengte tilbake til en tapt fortid. Verden er ugjenkallelig endret, det må vi forholde oss til. Dette kan nok være sant, men er svaret av den grunn å tråkke gassen i bånn? Framstår ikke økomodernistiske strategier som en endimensjonal tro på menneskets mestringsevne, en fiks idé om at vi kan ta kontroll over de endringsprosessene vi har skapt?

Alternativet til en rasjonelt designet framtid, er å ta selve samspillet natur/menneske mer på alvor. Gjennom å lytte til og lære av naturens mekanismer kan vi styrke regenerative prosesser, der vårt ansvar blir å bevare, ta hånd om, stimulere og legge til rette for en verden preget av genuin bærekraft. Til felles med strategi 7 søkes en flerfoldig omforming via en rekke små og store grep på ulike nivåer, innrettet slik at de gjennom samspill og tilpasninger skaper bevegelse i retning av en endret virkelighet.

Samtidig legges det til grunn at i antropocen er forholdet mellom natur, menneske og teknologi blitt uklart. Vi lever i en hybrid verden, der både vår påvirkning og naturens responser har blitt mer uforutsigbare. 1970-tallets dypgrønne tanker er ute av takt med en slik virkelighet. Isteden bør vi åpne oss for en økologisk tenkning med mørkere anslag og større aksept for tvetydighet og ustabilitet, der vi forsøker å holde oss flytende gjennom en åpen, fleksibel kultivering av natur/menneske-veven.

Strømninger vi føres med av

Steg for steg har vi beveget oss gjennom ni ulike tankespor, som gir varierte oppskrifter på hvordan vi bør møte miljøproblemene. Kort repetert:

1. Vi fortsetter som før
2. Vi lar tekniske reparatører fikse problemene
3. Vi må fremme nye verdier og leve i pakt med naturen
4. Vi må respektere vekstens grenser
5. Vi må kvitte oss med kapitalismen og framtvinge systemendring
6. Vi løser krisen gjennom et bærekraftig grønt skifte
7. Vi kan leve mer nedtonet og likevel ha det bra
8. Vi mestrer antropocen om vi satser stort og akselererer farten framover
9. Vi bearbeider en endret natur/menneske-vev med gartnerhånd

Disse setningene løfter fram forskjellige, tidvis motstridende responser på miljøkrisene. De fem første variantene var der alt på 1970-tallet. Etter hvert som tiden gikk og bekymringene vokste tok nye løsningsstrategier form, uten at de gamle variantene ble borte. I mine tidligere grønne bøker har jeg omtalt dette som strømninger ulike mennesker føres med av, som preger hvordan vi oppfatter miljøutfordringene, og innvirker på hvordan vi bearbeider og former verden vi lever i.

Flere posisjoner kunne vært belyst. For eksempel de som peker på Kina og ønsker autoritær maktbruk, eller folk som melder seg ut av det moderne samfunnet og bruker tiden på å forberede seg til livet etter katastrofen, eller økofascistiske grupper som forener naturvern med høyreekstreme holdninger og tydelige oss/de andre-skiller. Etter hvert som miljøkrisen utfordrer det bestående samfunnet kan nok slike strømninger vokse seg sterkere, men i det offentlige rommet anno 2022 er de marginale.

Uavhengig av hvor mange varianter vi lister opp, kan vi anta at de ulike strategiene vekselvis åpner og lukker seg mot hverandre, glir over i eller støter hverandre bort. Samtidig kjemper de om overtaket, og i noen faser kan én strømning oppnå en dominerende posisjon. Jeg påstår at nettopp dette skjedde med strategi 6, den grønne moderniseringen. Et tankespor som appellerer til mange, med sitt budskap om at problemene kan løses uten at måtte justere så mye på våre verdier, kultur og levemåte.

Det kan virke som om de siste århundrenes framskritt har etablert en forventning om at alt løser seg, at teknologiutviklingen fortsetter, at vi klarer å utnytte ressurser på stadig mer effektive måter – med den følge at vanskelige utfordringer aldri ses som annet enn et steg på veien mot en enda bedre framtid. Tanken blir dermed at så lenge våre veivalg har bærekraft som ledesnor, kan vi gjennomføre et effektivt grønt skifte via sikrere kunnskap, teknologiske nyvinninger og administrative forbedringer.

Hvis du plasserer deg der, har du et fortrinn du neppe tenker over. Du befinner deg nemlig i hovedstrømningen, og trenger derfor ikke å argumentere så mye. Du kan bare peke på smarte løsninger, langs et spor som i stor grad er fastlagt. Dermed fristes du kanskje til å tenke at det grønne skiftet ikke trenger politisk debatt? Det er ikke så mye å diskutere, vi skal bare gjennomføre de endringene som trengs.

Det er her jeg velger å være festbrems. Det at en tenkemåte dominerer, betyr ikke at det vil forbli slik. Det er ikke uvanlig at hegemoniske strategier møter veggen, hvorpå andre strømninger øker sitt gjennomslag. Kanskje akkurat dét er i ferd med å skje nå? Både FNs naturpanel og FNs klimapanel har de siste årene utfordret oss på nye måter, og åpnet døra i retning av et mer radikalt budskap.

Sluttord

Teksten du nå har lest er kapittel 2 i Grønt manifest i sin helhet. Jeg deler det fordi jeg ønsker at det skal leses av flest mulig. I boka peker jeg på to av de skisserte tankesporene, og skriver resten av manifestet innenfor denne rammen. På det viset etableres en konstruktiv, helhetlig visjon for veien framover. Mine tanker er dypgrønne og sosialliberale. Veivalget jeg skisserer er mer radikalt enn den rådende politikken, men likefullt forankret i den verden vi lever i, og derfor fullt ut realiserbart.