På Hemnesberget i Nordland jobber bedriften Nordic Comfort Products (NCP) med å utvikle bærekraftige møbler gjennom gjenbruk av plast og stål. Spesielt resirkuleringen av plast har medført mye oppmerksomhet, inkludert fra regjeringen. Slik skrives bedriften inn i fortellingen om en grønnere økonomi.

Selv om den sirkulære økonomien så langt favner kun 1,5% av norske arbeidsplasser, kan vi nok anta at dette vil vokse seg stort i årene framover. Spredningen av plastsøppel og plastfragmenter utover jorden og inn i økosystemene, har bidratt til økt fokus på kretsløpstenkning og hvordan vi kan endre økonomiens virkemåte. Et godt eksempel kom sist høst, da skipsreder Fred. Olsen like godt foreslo å stanse produksjonen av ny plast – fordi dét ville gjøre det både nødvendig og lønnsomt å øke innsamlingen og gjenbruket av den plasten som alt er produsert.

Et kort historisk sveip

Ideen om å tenke i sirkler har forankring langt tilbake i historien. I tusenvis av år var vår levemåte preget av naturens kretsløp og tilhørende sirkulære prosesser, der ressurser ble gjenbrukt og bruksting reparert. Denne livsformen ble endret med industrisamfunnet, der økonomien i stor grad ble forankret langs en lineær linje – fra ressursuttak, via produksjon, bruk og kast, til avfall i ulike former.

Gjennom å organisere økonomien på dette viset, ble produktiviteten økt, med vekstbasert framskritt og bedre levestandard som effekt. Samtidig, og spesielt gjennom 1960- og 1970-tallet, vokste bekymringen for skadevirkningene på naturmiljøet. Vi fikk en økologisk motreaksjon med utopiske visjoner om et annerledes samfunn, forankret i lokale kretsløp og mer småskala levemåter. I dette framsto økolandsbyer med vilje til kretsløpstenkning som en markant motsats til det industrielle storsamfunnet.

Den sirkulære økonomien

I forlengelsen av strømninger som dette oppsto begrepet sirkulær økonomi. Gjennom mer enn 40 år har Walter R. Stahel vært bidragsyter til tenkningen rundt begrepet, med The Circular Economy: A User’s Guide fra 2019 som ferskt bidrag. Jeg tok meg tid til å lese boka langsomt og grundig, og innså underveis at selv om den rommer tråder som strekker seg tilbake til dypøkologisk tenkning, er budskapet i stor grad koblet til såkalt økologisk modernisering – der grønt skifte og grønn vekst er sentrale honnørord.

For de som har lest mine bøker, er dette et velkjent poeng. Et naturlig punkt å referere til er Arne Næss’ snart 50 års gamle skille mellom dyp og grunn økologi. Denne todelingen forløste viktige debatter om hva en grønn samfunnsutvikling er og ikke er. Næss mente at vi måtte i dybden, og utfordret dermed de som bedrev grønnvasking og utover det fortsatte som før.

Debatten var viktig, men problemet med å dele verden i enten/eller er at vi lett blir blinde for det som pågår i mellom ytterpunktene. Dette slår meg ofte når jeg leser tekster skrevet av folk som bygger sin tenkning på 1970-tallets radikale visjoner. Det kan tidvis virke som om de ikke klarer å se de endringsimpulsene som utspiller seg i vår tid, fordi disse endringene utspiller seg nettopp i rommet mellom «dypt» og «grunt».

Walter R. Stahel skriver seg inn i dette mellomrommet. Han fremmer radikale tanker, men framfor å stille seg ikke i opposisjon til industrisamfunnet, formulerer han en visjon for en sirkulær industriell økonomi. Der dypgrønne tenkere gjerne snakker om allmenninger, delingsordninger, vedlikehold, reparasjon og gjenbruk på lokalt nivå – tilføyer Stahel tanker om re-fabrikasjon av produkter og deres komponenter, om leasing og gjenvinning av molekyler og atomer, på regionalt så vel som globalt nivå.

To kretsløp

Selv om boka er kort og konsis, er den innholdsrik. Et hovedbudskap er at vi kan beskrive to hovedvarianter av sirkulær tenkning:

• Det ene omtales som R-kretsløpet, og handler om å gi forlenget levetid til produkter og komponenter gjennom gjenbruk, reparasjon, re-fabrikasjon eller oppgradering.
• Det andre betegnes D-kretsløpet, og handler om gjenvinning av ressurser helt ned på molekyl- og atomnivå.

Begge varianter er viktige, fordi de på hvert sitt vis bidrar til å forlenge gjenstanders og materialers levetid, og dermed reduserer hastigheten på ressursflyten i økonomien.

Stahel sier at så mye som mulig av den sirkulære økonomien bør forankres i R-kretsløpet, der vi gjenbruker ting som de er. Dette er minst ressurskrevende, og vil gjerne ha en lokal forankring (gjenbruksbutikker, verksteder og lignende). Derfor blir denne varianten også mest bærekraftig.

Dette må ikke ses som noen nedvurdering av D-kretsløpet, der de innledningsvis nevnte plaststolene inngår. Så snart et produkt når et punkt der det ikke lenger kan brukes, er det viktig at så mye som mulig blir kanalisert inn i en gjenvinningsprosess – innrettet mot å gjøre materialene til ressurser i et nytt produkt.

Poenget er at før vi kommer fram til produkets sluttpunkt, trenger vi å vektlegge R-kretsløpet. Dersom vi klarer å fordoble levetiden til for eksempel en mobil, et kjøleskap eller klærne våre, vil det kunne medføre en halvering av både ressursbruk og avfallsmengde.

For å oppnå dette må det legges føringer på industrien, slik at en blir flinkere til å designe alle produkter med sikte på at både helheten og delene kan gjenbrukes så lenge som mulig. Stahel peker her på store bygninger som er skrudd sammen av standardiserte komponenter (eller byggeklosser). Dette medfører at delene kan plukkes fra hverandre og gjenbrukes, et bedre alternativ enn å rive bygningen og bygge nytt fra bunnen av.

Ytelses- og tjenesteøkonomi

Et viktig poeng i The Circular Economy er at vi må komme oss ut av siloene. Det trengs evne og vilje til å tenke mer på tvers og mer helhetlig. Både aktiv politisk styring og mer målrettet forskning er nødvendig her, men Stahel sier at den viktigste endringsdriveren vil være næringsaktører som ser den sirkulære økonomien som en markedsmulighet.

Dette vil neppe møtes med applaus fra de som ser med skepsis på enhver som tjener penger på det grønne skiftet – og som helst vil erstatte all konkurranse med harmonisk samarbeid. Stahels blikk er imidlertid ikke rettet mot utopiske tanker om et annerledes samfunn. Hovedsporet handler snarere om modernisering og videreutvikling av den verden vi lever i.

Samtidig rommer boka også mer dypøkologiske ansatser. Stahel ønsker en økonomi der både design, produksjon, omsetning og bruk forankres i et mål om å redusere ressursuttaket, maksimere funksjonaliten, forebygge avfall og sikre at utgåtte produkter enkelt omdannes til friske ressurser. En slik vending vil føre til at samfunnet blir mer arbeidsintensivt. Sentrale aktiviteter som reparasjon, dele- og bytteordninger osv vil preges av lokale kretsløp og småskala virksomheter, der praktisk kompetanse blir viktig for at ting skal fungere over tid.

Slike tanker leder til det Stahel omtaler som en ytelses- og tjenesteøkonomi, der vi legger til grunn at ansvaret for både produktet og dets materialer for alltid forblir hos produsenten, framfor å overføres til kundene. I en slik økonomi vil livslang service og reparasjonsvirksomhet tvinge seg fram. Det vi kjøper vil ikke lenger være ting (mobiler) men funksjoner (muligheten til å kommunisere). Det grunnleggende målet i en slik økonomi er at ressursenes verdi og kvalitet holdes høyest mulig, lengst mulig.

Det er fristende å se denne visjonen i relieff mot dagens politiske virkelighet, der det grønne skiftet faktisk søkes skapt gjennom økt forbruk – for eksempel ved at vi stimuleres til raskt og målbevisst å kjøpe el-biler og andre nye produkter. En slik løsningsstrategi bidrar lett til både økt ressursuttak og bruk og kast-holdninger, noe som neppe harmonerer med Stahels visjon om en ressursbesparende, sirkulær økonomi?

Plastens kretsløp

Hovedgrunnen til at jeg leste The Circular Economy ekstra grundig, er at jeg er på vei inn i et forskningsprosjekt med fokus på «plastens politikk». Jeg er samfunnsforsker, så formålet blir ikke å gi løsninger på plastproblemet, men derimot å belyse hvordan en i politisk, juridisk og forvaltningsmessig forstand tenker, i møtet med plastens miljøproblematikk.

Et tilleggspoeng er at jeg vokste opp på Hemnesberget, og er oppriktig stolt over at en bedrift fra heimplassen står fram som en drivkraft i det praktiske, kunnskapsmessige og næringsstrategiske arbeidet med å innlemme plasten i mer bærekraftige kretsløp.

Fotnoter

1. Bloggteksten er en utvidet versjon av en bokanmeldelse i avisen Ny Tid, februar 2020.
2. Etter å ha lest Stahels bok, oppdaget jeg at SINTEF har oversatt en tidligere manusversjon til norsk, med tittelen Sirkulær økonomi: en håndbok. Det kan være nyttig å lese på morsmålet, siden ikke all terminologi er enkel å ta på strak arm (jeg har tidvis valgt andre ord og formuleringer enn i den norske utgivelsen).