Kategoriarkiv: Norsk politikk

MDG – moralist eller grønn ledestjerne?

av

Hvordan former et politisk parti sin politikk? Hva repeteres gjennom årene, hva mistes på veien, og hva tilføyes? Hvordan framstår partiet i den offentlige debatten? Hva er potensialet for framtiden? Slike spørsmål kan stilles til alle partiene, men her handler det om MDG.

Jeg er ikke sikker på når jeg første gang hørte om De Grønne, men ettersom jeg alt på 1980-tallet var miljøbevisst politiker, fikk jeg nok med meg stiftelsen i 1988. Kort tid etter ble jeg student og politisk aktiv i Trondheim, der MDG kom inn i bystyret alt i 1991.

I årene som fulgte betraktet jeg partiet som en spennende blomst i partifloraen. Likevel var det først utover 2000-tallet jeg begynte å åpne meg for muligheten, og etter hvert fikk partiet min stemme ved lokalvalg. Så, høsten 2012, meldte jeg meg inn – og vipps så ble jeg tredjekandidat til Stortinget, valgkampleder og etter hvert også fylkesleder.

Sommeren 2013, rett før De Grønne endelig vant plass på Stortinget, forsøkte jeg med teksten Politikkens indre liv å sette ord på den hyperaktive boblen vi befant oss i. Men, nei, selv ikke der klarte jeg å fange inn hvor hardt og intenst vi jobbet det året. Til sist krasjet det – men: jeg var med da det skjedde, den gang MDG på noen sommeruker gikk fra ukjent miniparti til nasjonalt fenomen.

Hva bidro til at jeg kastet meg med på den grønne bølgen? Hvor kommer den fra, tanken om at De Grønne var mer sexy i 2013 enn i 2021? Har noe gått tapt på veien? Og har de rett, de som påstår at klimasaken har åpnet for stadig mer moralistisk, ovenfra-og-ned retorikk fra partiets politikere?

MDGs politikk Les videre →

Norge, flagget – og framtiden

av

Det norske flagget rommer et sett med symboler, som forteller oss noe om samfunnet vi lever i. Hvordan preger dette vår orientering, i møtet med en verden i endring?

I mai 2019 publiserte Edvard Lysne en tekst i Vårt land (link nederst), som via flagget presenterte en firedelt historie om Norge. La meg starte med å gjenfortelle hans tolkning. Ikke ordrett, for vi betrakter ikke nødvendigvis alt med samme blikket. Jeg har mine justeringer og tilføyelser, preget av min ferske bok om norsk samfunnsforming. Firedelingen er det likevel Lysne som har æren for:

Les videre →

Sosialdemokrati vs nyliberalisme [bok]

av

I min nye bok stilles to kraftfulle prosjekt for forming av det norske samfunnet opp mot hverandre, klare til duell – så får du vurdere om én står igjen som vinner.

«Boka fortjener terningkast 6» – utdypet med stikkord som velskrevet, lettlest og godt komponert (professor i statsvitenskap Torbjørn Knutsen, Vitforum NTNU 20. oktober 2020).

IMG_1311aNår vi bruker store ord som sosialdemokrati og nyliberalisme, bør det være med forbehold om at de ikke kan ses som lukkede, entydige størrelser. Ekstra tydelig blir det om vi beveger oss på tvers av landegrensene. En nyliberaler i USA og en nyliberaler i Norge vil neppe tenke helt likt eller søke i retning av det samme.

Et særpreg ved oss nordmenn er vår tillit og vilje til aktiv bruk av statsmakten. Slike tendenser oppsto ikke med Arbeiderpartiet, for de kan spores tilbake til 1800-tallet. Nå vil vel noen si at denne styringsviljen har forsvunnet i det blå – men en slik påstand er neppe holdbar, ikke sammenlignet med ståa i mange andre land.

Dessuten, og dette er viktig: Nyliberalismen handler ikke om å slippe alt fritt. En prinsippfast nyliberaler vil gjerne forme samfunnsutviklingen, bare på annet vis enn en sosialdemokrat. De deler viljen til å kna staten, økonomien, politikken, samfunnslivet og menneskene inn i distinkte former. Forskjellen handler ikke om å styre eller ikke, men om hvordan de styrer.

Les videre →

Styringskunst i koronaens tid

av

Den norske koronadiskusjonen er tidvis heftig. Burde ikke styringsgrepene vært strengere, mykere eller noe helt annet? Å argumentere nyansert i møtet med de som skyter fra hofta, er krevende.

Den som puster dypt vil nok innse at regjeringens strategi hele veien har vært å balansere ulike hensyn mot hverandre, avveie tiltak mot både positive og negative effekter – og ut fra dette justere kursen ved behov. Slik søker de å utøve en kontinuerlig styringskunst, uten å måtte binde seg fast til masta.

Noen aksepterer dette, mens andre reagerer med sinne mot det de oppfatter som uklarhet, dobbeltkommunikasjon og manglende vilje til å bekjempe smitten. Tendenser til uenighet mellom regjeringen og helsemyndighetene er for noen uakseptabelt. Kritikken er tidvis hard, såpass at den kan undergrave tilliten til de som skal lede samfunnet gjennom krisen.

Er motstanden velbegrunnet, eller handler det om manglende forståelse for det komplekse farvannet vi må navigere gjennom?

Corona3 Les videre →

Koronaviruset – i Ernas grep?

av

De første par ukene i mars vokste kritikken om at Norge møtte koronaviruset på tafatt måte. De fleste kjente derfor lettelse da Erna & co den 12. mars sto fram som tydelige ledere.

CoronaFramtiden vil fortelle oss om grepene som ble gjort og tidspunktet de ble innført på, var velfunderte eller feilslåtte. Kanskje evalueringen vil konkludere med at regjeringen brukte for lang tid før de tok grep? Eller kanskje vi vil godta tanken om at det å innføre strenge tiltak for tidlig, ville utløst reaksjoner og manglende vilje til å akseptere grepene – med negative effekter på lengre sikt.

Det er interessant å merke seg at Sverige og England følger en annen strategi enn Norge. Midt i mars er tiltakene mer tilbakelente, uten stengte skoler eller forbud mot ansamling av mange mennesker. Kanskje de vil komme etter om noen dager, men enn så lenge følger landene ulik kurs.

Som sjøfarts- og fiskenasjon vet vi at det å styre skuta gjennom opprørt hav, krever at en gjør de rette tingene, på så rett tidspunkt som mulig. Ferden blir åpenbart ekstra krevende når farvannet er ukjent og rådene usikre.

Situasjonen vi befinner oss i handler ikke bare om viruset, tiltak mot smitte og behandling av de syke. Vi er i berøring med et mer omfattende tema, nemlig forholdet mellom statens styringsgrep og samfunnets/folks respons på disse.

Der epidemier i en fjern fortid bare måtte gå sin gang, har de gjennom de siste århundrene blitt møtt stadig mer aktivt. I vår tid erkjennes, bearbeides og kanaliseres de gjennom en avansert styringskunst, forankret i en stadig mer omfattende verktøykasse.

En kan nok legge planer og etablere strategier i forkant, men det å styre på god måte betinger at en kontinuerlig gjør nye vurderinger, beslutninger og handlinger – preget av en evig usikkerhet om det en gjør er riktig eller feil, bra eller dårlig. La oss belyse tidslinjen, fra et slikt ståsted. Les videre →

Terje Tvedt – en norsk Foucault?

av

Det siste årets mest omdiskuterte bok er endelig lest. Jeg sitter igjen med mange tanker. Tok de som hyllet «Det internasjonale gjennombruddet» feil, eller er det kritikerne som er på villspor?

Foucault og TvedtJeg stiller spørsmålet, men har ikke tenkt å gi noe entydig svar. Isteden vil jeg bidra til en ny synsvinkel på boka. I en av de mange Facebook-trådene der den ble diskutert, var det én som spurte om vi bør se Terje Tvedt som en norsk utgave av Michel Foucault? Eller, ordene var kanskje hakket mer sarkastiske, a la ikke stort mer enn Foucault light?

Utsagnet gjorde meg nysgjerrig. Jeg ga tross alt ut bok om Michel Foucault og hans analytiske univers i 2017. Nysgjerrigheten økte da Tvedt sa at mange av hans kritikere ikke forsto hva analysen handlet om. En anklage jeg ofte retter mot de som misliker Foucaults bøker: du overtolker jo hva han sier!

Nå trenger selvsagt ikke to misforståtte sjeler ha noe som helst til felles. Likevel, agendaen var satt: jeg bestemte meg for å lese Tvedt og se ham i relieff mot Foucault. Les videre →

Framtidens Norge [bok]

av

Verden må gjennom en grønn omstilling, det er de fleste enige om. Men hvor vi skal, og hvordan vi kommer oss dit – nei, der er nok uenigheten stor.

IMG_8594Gjennom de siste årene har jeg gjort det til mitt prosjekt å belyse den grønne tankens nyanser og mulighetsrom.

Hvordan bør vi orientere oss, i en natur/samfunn-vev det ikke lenger finnes noen utvei fra?

Jeg sitter nok ikke på fasiten, det er tross alt komplekse spørsmål vi står overfor. Framfor «rett fram-argumentasjon» bruker jeg faglig kunnskap og politisk innsikt til å invitere leseren inn i et mangfoldig landskap – med håp om å klargjøre, og inspirere til å tenke selv.

Fra evig vekst til grønn politikk kom i 2016 og ble godt mottatt. Den gir en balansert framstilling av både vekstpolitikken og den grønne politikkens framvekst og variasjoner.

Framtidens Norge er mer framoverlent, som det så fint heter. Jeg utfordrer i ulike retninger, belyser alternative veivalg, og etablerer et rom for veien(e) fram mot en grønnere framtid.

Høres dette spennende ut? Trykk på linken om du vil bestille boka.

Les videre →

Norsk miljøpolitikk

av

I ny og ne kommer en over bøker som blir stående som litt ekstra betydningsfulle. «Naturens politikk – politikkens natur» av Kristin Asdal føyer seg inn på den lista.

Jeg har lest den grundig, og skal her forsøke å gjengi dens ene hovedspor: norsk miljøpolitisk historie etter 1945.

Boka har også et annet hovedspor; hvordan vi forstår politikk. Asdal anvender nemlig et dynamisk, mangefasettert perspektiv i sin analyse av miljøpolitikkens historie, noe jeg håper blir synlig, selv om jeg lar den konkrete utviklingen forbli i sentrum for min framstilling.

Luftforurensing

Les videre →

MDG – et splittet parti?

av

Klassekampen har intervjuet meg om MDG.1 Jeg ble glad for muligheten til å få dele tanker om den grønne politikken, og ytret meg derfor om mange ulike tema og nyanser.

Sånn sett er det vel ikke uventet at gjengivelsen av intervjuet ikke helt klarte å favne det jeg forsøkte å si. Derfor benytter jeg sjansen til å presisere tankene mine. Les videre →