Det siste årets mest omdiskuterte bok er endelig lest. Jeg sitter igjen med mange tanker. Tok de som hyllet «Det internasjonale gjennombruddet» feil, eller er det kritikerne som er på villspor?

Jeg stiller spørsmålet, men har ikke tenkt å gi noe entydig svar. Isteden vil jeg bidra til en ny synsvinkel på boka. I en av de mange Facebook-trådene der den ble diskutert, var det én som spurte om vi bør se Terje Tvedt som en norsk utgave av Michel Foucault? Eller, ordene var kanskje hakket mer sarkastiske, a la ikke stort mer enn Foucault light?

Utsagnet gjorde meg nysgjerrig. Jeg ga tross alt ut bok om Michel Foucault og hans analytiske univers i 2017. Nysgjerrigheten økte da Tvedt sa at mange av hans kritikere ikke forsto hva analysen handlet om. En anklage jeg ofte retter mot de som misliker Foucaults bøker: du overtolker jo hva han sier!

Nå trenger selvsagt ikke to misforståtte sjeler ha noe som helst til felles. Likevel, agendaen var satt: jeg bestemte meg for å lese Tvedt og se ham i relieff mot Foucault.

Kort om boka

«Det internasjonale gjennombruddet» ble utgitt for ett år siden. Boka er ambisiøs og søker å favne et bredt tematisk felt. Tvedt legger til grunn at hvert lands historie er unik, men samtidig bør forstås som et spesifikt møte med globalhistoriske prosesser. Et slikt perspektiv gir gjenklang hos meg, som har gjort det norske praksisfeltet til mitt forskningsobjekt – men som hele tiden har forsøkt å se det i relasjon til strømninger som slår inn utenfra.

Hovedbudskapet til Tvedt er at nasjonalstaten Norge har endret karakter, fra et land preget av nasjonal enhetskultur, til en utadrettet, multikulturell formasjon. Disse endringene beskrives via tre prosesser: 1) deltagelse i et internasjonalt system for utviklingshjelp, 2) mottagelse av migranter fra den fattige verden, samt 3) framveksten av en ny type elite, som etablerte seg i et rom skapt i forlengelsen av de to førstnevnte punktene.

Nå har noen sagt at om vi stokker litt på kortene, kunne historien like gjerne blitt framstilt med motsatt fortegn – fra Nansens internasjonale humanisme til vår tids oss selv nok-holdninger. Jeg tviler dog på at en slik kommentar er tilstrekkelig til å rive ned fortellingen om det internasjonale gjennombruddet.

Terje Tvedt sier at hans bok tilføyer noe nytt til vår selvforståelse. Noen avviser dette. Andre sier problemet ikke er hva han løfter opp, men måten han gjør det på. For min del er det ingen tvil om at boka inviterte meg til å betrakte det kjente med nytt blikk. Dette kan delvis ses i lys av at min jobbkarriere har bragt meg innom både Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og barnehagelærerutdanningen (DMMH). To ulike erfaringer som har gitt berøring med tema som er sentrale for Tvedts analyse, og som han langt på vei lykkes med å denaturalisere.

Den største utfordringen med å behandle boka på balansert vis, er at den beveger seg innom mye ulikt, og tidvis lar seg friste ut på retorikkens tynne is. «Hva er det egentlig han sier her?» var et spørsmål jeg ofte stilte meg. Er boka en fordomsfri analyse, eller ligger det et skjult, diskutabelt budskap innbakt i ordene? Jeg tror svaret vi som lesere gir på dette spørsmålet, vil ha stor betydning for hvordan vi tolker boka som helhet.

Virkelighetens framkomst

Jeg vil altså lese Terje Tvedts bok i relieff mot Michel Foucault, som var preget av et praktisk-filosofisk, engasjert forhold til den verden han levde i. Hans analytiske blikk rettet seg mot hvordan virkeligheten vokste fram, formet og eventuelt transformerte seg. Spesielt fra 1970-tallet tok han utgangspunkt i anordninger i samtiden, hvorpå han forsøkte å belyse hvordan de var blitt etablert gjennom flertydige prosesser og varierte koblinger, der ulike faktorer ble vevd sammen til midlertidige (og derfor foranderlige) formasjoner. For å gripe dette skrev han om maktens teknologier, om samspillet makt/viten, om styringsformer, sannhetsregimer og normeringsprosedyrer.

Har ikke dette møtepunkter med hva Tvedt forsøker på? Ettersom «Det internasjonale gjennombruddet» har forløst heftig kritikk, har jeg forsøkt å lese boka langsomt og fordomsfritt, med sikte på å gjøre mine egne vurderinger. Det jeg ser er et forsøk på å belyse et aspekt ved hva Norge har vært og er blitt. Underveis løfter forfatteren fram faktorer mange av oss kanskje ikke har tenkt så mye på før, og sier noe om hvordan disse veves sammen – i formingen av den norske staten og det norske samfunnet.

En del leser noe normativt inn i dette. De antar at Tvedt feller en dom mot det som har skjedd, at han sier at Norge har blitt utslettet som nasjon, samt at boka handler om å jakte på svikerne og løfte en alternativ visjon. Nå kjenner jeg ikke Tvedt, og aner ikke om det kan være en skjult agenda der. Men jeg velger å avstå fra mistankens hermeneutikk, og fokuserer isteden på hvordan boka treffer meg – det vil si; en person som på denne bloggen har skrevet tre tekster om mangfoldtemaet, og som framhever mangfoldets verdi og potensiale i den ferske boka «Framtidens Norge».

Ja, jeg føler meg truffet og tidvis irritert av Tvedts analyse. Han utfordrer tross alt den posisjonen jeg har inntatt, og tvinger meg dermed til å betrakte meg selv som en diskursutøver. Men jeg ser ikke at han påstår at det norske samfunnet burde blitt noe annet enn det ble. Han analyserer det som har vokst fram med nådeløst blikk. Er ikke dét bra da? Bør vi ikke sette pris på en slik form for problematiserende maktkritikk, som tvinger oss til å se dagens norske samfunn med friskt blikk?

«Det internasjonale gjennombruddet» har fått meg til å reflektere kritisk rundt hvilke diskurser jeg opererer innenfor, men like fullt holder jeg fast på mangfoldstankens verdi. Omtrent slik er også effekten av Michel Foucaults bøker, for oss som klarer å lese han med åpent sinn. Vi blir selvkritiske, åpner oss for refleksjon og problematisering, men vi vipper ikke ut mot ytterpunktene av den grunn. At Terje Tvedt omfavnes av folk på ytre høyre, trenger vel strengt tatt ikke bety stort mer enn at noen har lest inn det de ønsket å finne i boka?

Ingen fastspikret metode

Foucaults bøker kan beskrives som empirisk-analytiske intervensjoner. Analysene er ikke forankret i noen systematisk metode, men snarere tilpasset det konkrete prosjektet – og framfor å søke etter endelige teorier, utvikler han (plastiske) begreper som bidrar til vibrasjoner i den bestående orden. Det gjenkjennelige på tvers av ulike bøker handler her om hvordan han formulerer sine spørsmål, hvordan han går fram i søket etter mulige svar, samt den diakrone framstillingen han søker i retning av.

I det halve århundret som har gått siden Foucaults bøker, har kravene til systematisk metodikk vokst seg stadig sterkere. Noen vil vel mene at mye samfunnsforskning har vippet over i metodeonani, der det å gjøre alt på korrekt måte har blitt mye viktigere enn å være dristig og provokativ. Jeg har undervist mye i kvalitativ metode på NTNU, og er helt enig med de som sier at bevissthet om hva en gjør og hvorfor en gjør det er viktig. Men jeg avviser at metoden må ha stor plass i enhver bok. Er det ikke ofte de dristige, eksplorerende bøkene som blir stående i historien, fordi de tok sjansen på å forfølge en intellektuell tråd, og dermed utfordret til kritisk debatt? Det finnes mange kraftfulle verk som står sterkt i bevisstheten vår, selv om de knapt ofret metoden ett ord.

Til de som skyter hardt på Terje Tvedts manglende metodeavklaringer, vil jeg spørre om de er like strenge mot bøker innenfor egen diskurs? Kan det være at en leter etter noe å ta akkurat denne boka for, fordi den pirker borti en virkelighet vi er stolt av, noe vi ikke ønsker skal utsettes for forsøk på denaturalisering? Tvedt framstår vel her som en god foucauldianer, fordi han lykkes med å skape vibrasjoner i en virkelighet der den liberale makten (inkludert meg selv) helst vil ha ro og fred?

Når dét er sagt, er det likevel fristende å bruke mesteren til å pirke i læreguttens skrivestrategi. Michel Foucaults analyser starter gjerne med det konkrete – en praksis, en prosedyre, en arkitektonisk form – og beveger seg steg for seg langs et eksplorerende spor, ut mot de større formasjonene og strømningene det konkrete er formet i relasjon til. Tvedt tenderer til det motsatte. Han starter omtrent hvert kapittel med å fortelle «sannheten», for så å bruke de neste sidene til å vise hvorfor det er sånn. Dette gir framstillingen er deduktivt preg, der detaljenes funksjon blir å bekrefte en ferdigtygd konklusjon.

Om jeg også her legger godviljen til, vil jeg anta at det ligger en analytisk prosess der, utviklet gjennom mange år. Men analysen blir borte, når det generelle bildet framstilles med så kraftfulle ord. Et poeng som blir ytterligere kritisk når forskere eller journalister går inn i kildene, og viser at Tvedts utvalgte sitater og tolkninger ikke er representative for helheten de inngår i. Dermed skapes det et bilde av en forfatter som fristes til å dra analysen for langt, hvilket svekker bokas faglige kraft.

Nå vet jeg ikke hvor godt bevandret Terje Tvedt er i den diskursanalysen han i forbifarten kobler seg opp mot. Et vesentlig poeng ved Foucaults analyse, er at den ikke handler om en teksts mening, men derimot om utsagns formative effekter. I en slik analyse er det ikke samspillet mellom del og helhet i en konkret tekst (f.eks en NOU) som blir det mest vesentlige, men hvorvidt språkhandlinger – i samspill med andre ytringer, hendelser, faktorer, praksiser osv – viser seg å ha kraft til å forme virkeligheten. Er det noe sånt også Tvedt forsøker? I så fall vil en del av kritikken bomme på målet. Problemet her er at det er uklart om Tvedt gjør det ene eller det andre. Kanskje han forsøker et slags både/og, og nettopp derfor framstår som uklar?

Modernitetskritikk

Et gjennomgående tema i Foucaults bøker er hvordan moderne konfigurasjoner av makt, viten og subjektivitet tar form. I dette finner vi flere anslag til analyse av hvordan «utvikling» og «framskritt» fødes og etableres som tankefigurer i det moderne samfunnet.

Om Terje Tvedt er direkte inspirert av Foucault vet jeg ikke, men han etablerer i hvert fall en kritikk der utvikling og modernisering betraktes som vestlige begreper, som i etterkrigstidens globale landskap spredte seg utover og ble formende for hvordan vi tenker relasjonen mellom utviklede og ikke-utviklede land. Tvedt kobler dette opp mot universalistiske strømninger i USA, og søker å vise at dette ble godt mottatt i Norge, med påfølgende forskyvninger i både språkbruk og tenkemåte.

En interessant påstand her er at utviklingsdiskursen bidro til å skyve fokuset bort fra geopolitiske forhold og strukturelle skjevheter fra kolonitiden. Isteden ble det vektlagt at alle land i verden burde ses som del av en allmenn, universalistisk utviklingshistorie. Slik ble en vestlig erfaring ifølge Tvedt omgjort til en normerende kraft – en oppskrift for hva som bør forventes i alle samfunn, uavhengig av kultur, historie og geografisk kontekst. Dette fikk betydning ikke bare for hvordan «vi» forholdt oss til «de andre», men også for hvordan vi betrakter oss selv.

Terje Tvedts formål er åpenbart ikke å avklare hva utvikling er. Det han forsøker å belyse, er noe annet, nemlig hvordan begrepet ble løftet som diskursiv kategori, samt hvilke langsiktige effekter dette hadde på politikken. En seriøs kritikk av «Det internasjonale gjennombruddet» bør legge dette til grunn: Hva er det Tvedt forsøker å undersøke, og får han det til? Jeg har ikke har tilstrekkelig innsikt i empirien til å besvare dette. Derfor verdsetter jeg at alternative tolkninger løftes fram, slik at bokas framstilling kan kritiseres, problematiseres og diskuteres. Men, det er nok ikke alt som holdes mot Tvedts analyse som er spesielt treffende.

Makt og motstand

Michel Foucault er en sentral bidragsyter til maktanalyser. I hans bøker er det ikke en sentralisert makt med stor M vi møter; ingen makt som noen har eller eier, som stråler ut fra et gitt midtpunkt, som forstås som ensidig undertrykkelse og begrensning. Isteden forsøker Foucault å belyse det relasjonelle, produktive og formende ved makten. Framfor dens utvetydige nei, vil han utforske dens mangfoldige ja.

I dette landskapet framstår begreper som «godhetsmakt» og «godhetsregime» som plausible kategorier. Dette er ord Michel Foucault lett kunne tatt i bruk, i sine bøker og forelesningsrekker. Ettersom Tvedts bok har forløst heftige kamper rundt hvem som brukte hvilke ord først, vil jeg påpeke et elementært poeng: Ett og samme ord trenger ikke å formidle det samme begrepsinnholdet. «Godhetsmakt» kan være flere ulike ting, avhengig av hva slags diskurs vi opererer gjennom.

Tilbake til Foucaults maktanalyse åpner den blikket vårt mot et spekter av praksiser, metoder, modeller, prosedyrer, strategier og teknikker som i ulike felt virker på hverandre, og slik gjør noe med virkeligheten. Det er ikke hvem som har makt som er viktig her, men hva de ulike modellene og praksisene inngår i, hvordan makten utøves og inngår i nettverk av friksjoner og forhandlinger, samt hvilke effekter alt dette har.

Videre legges det til grunn at maktteknikkene står i kontinuerlig relasjon til frambringelse, fordeling og bruk av vitenselementer – og at dette igjen preges av et dynamisk spill mellom subjektposisjoner vi kan innta når vi vil si noe, og de objektene vi kan snakke om. Antagelsen er at det gjennom dette komplekse spillet etableres normaliteter, og relatert til dette praksiser innrettet mot å normere virkeligheten i henhold til den rådende makt/viten-konfigurasjonen.

Dette er vel omtrent hva også Terje Tvedt analyse handler om? I den grad han bør møtes med kritikk her, handler det om at analysen ikke framstår som stringent nok. Det kan virke som om han vipper mellom en tradisjonell sosiologisk maktanalyse (med marxistisk anslag), og en foucauldiansk variant – der han kanskje ikke helt klarer å bli enig med seg selv om hva det er han gjør?

I forlengelsen av sitt maktbegrep beveget Foucaults analytiske blikk seg videre til betydningen av motstand. Også her må begrepene forstås som relasjonelle. Motstanden fødes i samspill med makten, og vil aldri kunne fjerne denne, kun endre den ved at nye maktrelasjoner skapes. Den som drømmer om total frigjøring eller et maktfritt samfunn, må nok søke støtte i andre perspektiver. Igjen må jeg spørre om ikke dette samspiller bra med Tvedts framstilling? Han formulerer motstand fra innsiden, utfordrer vår forståelse av det norske samfunnet, men dette betyr ikke at han skriver med normativt dømmende stemme. Han påstår ikke at utviklingen er feilslått, og han sier ikke at vi må avvikle dagens orden og finne tilbake til en egentlig sannhet. Mer treffende er det at han åpner et felt for kritikk, med den effekt at han muliggjør varierte former for motstand.

Ingen konspirasjonstenkning

Et viktig poeng med Michel Foucaults analyser er at de ikke søker innover mot subjektive intensjoner og/eller objektive saksforhold. Snarere søker de utover mot de formasjonene og strømningene som vår aktuelle virkelighet formes gjennom. På sitt beste vil en slik lesning åpne feltet som studeres for problematisering, men formålet er verken å avsløre de som opererer i feltet, eller å avdekke en «egentlig sannhet». Det analytiske blikket holdes fast mot den synlige, formative overflaten, befriende fritt for ambisjoner om å grave seg ned til en skjult underside.

En slik analyse er per definisjon ikke-konspiratorisk. Likevel har noen antydet, i diskusjonstråder på sosiale medier, at Terje Tvedts bok er konspiratorisk a la Foucault. Jeg sa tydelig fra at en slik kobling er skivebom. Men dette var før jeg hadde lest Tvedt. Derfor var jeg åpen for at han kunne ha latt seg friste i den retningen. Den tanken viste seg i stor grad å være feil. Les derfor boka på nytt, dere som fant konspirasjoner der.

Joda, tidvis fremmes altfor påståelige omtaler av enkeltpersoners motiver, men dette hindrer ikke at den primære strategien er å lese kildene utover mot sammensatte, formende prosesser. I dette vendes blikket mot forskyvninger i tenkning og talemåter, snarere enn mot aktører med skjulte agendaer.

I den grad det rettes kritikk mot folk som Hilde Frafjord Johnsen eller Jonas Gahr Støre, handler det mest om at de ikke overskuer de formative prosessene de inngår i. Spesielt Frafjord Johnsen får passet sitt påskrevet, fordi hun overdriver sin egen påvirkningskraft, og viser lite vilje til selvkritikk når verden viste seg mindre håndterbar enn diskursen tilsa. En slik dom kan selvsagt diskuteres, men jeg finner ikke mange anslag til konspirasjonsteori her.

Samtidig vil jeg tilføye at mitt forsvar ikke fremmes med full overbevisning. Noen steder er retorikken i boka uklar, blant annet når han framstiller formasjoner og grupperinger som om de har enhetlig vilje. Som lesere tvinges vi til å vurdere om dette er en bevisst uklarhet, eller om det bare skyldes at forfatteren ikke klarer å bevege seg langs en stringent analytisk linje? Svaret er ikke åpenbart.

Som forfatter og skribent legger jeg stor vekt på å ytre meg edruelig og balansert. Terje Tvedt derimot er glad i store ord og kraftfull retorikk. Dermed blir fallhøyden større, og kritikken hardere – men; det har åpenbart sine pluss også, ettersom det å havne i debattens sentrum medfører at flere leser boka. Jeg er utvilsomt litt misunnelig der, men har ikke tenkt å bruke dét mot han.

Alt i alt

I bokas innledning slår Terje Tvedt fast at det er «umulig å rekonstruere hele det dynamiske og mangfoldige internasjonale gjennombruddet». Det har han nok rett i. På samme vis har jeg selvsagt ikke klart å gjengi hele boka i dens totalitet. Også det er umulig, i en begrenset tekst.

Mitt viktigste poeng er at kritikken og debatten rundt Tvedts bok, bør fokusere på om han lykkes med det han forsøker på. Jeg har som nevnt ingen ambisjoner om å konkludere her. Mitt kjennskap til kildematerialet er for overfladisk til å kunne bedømme om Tvedts lesing, tolkning og bruk av kildene er svakt eller ikke. Det er godt mulig at kritikerne har rett i at han har tatt for mange snarveier, og dermed skaffet seg rom til å formulere sterkere konklusjoner og påstander enn det er grunnlag for. Men om dette er nok til å forkaste boka som helhet, stiller jeg meg tvilende til.

På meg virker det som om en del kritikere har falt for fristelsen til å dømme Terje Tvedts bok for hardt. Påstanden om at han utlegger en konspirasjonsteori der en enhetlig definert gruppe tar over all makt i samfunnet, er ikke treffende. Leser vi boka langsomt, ser vi at det snarere handler om hvordan en makt/viten-konfigurasjon tar form, samt hvordan det gjennom dette åpner seg et mulighetsrom for varierte aktører med vilje til å forme samfunnsutviklingen. Det er ikke konspiratorisk å si dette. Sånt skjer hele tiden, på ulike nivåer og i forskjellige felt.

I denne analysen framstår det humanitær-politiske komplekset nærmest som et endepunkt på en langstrakt formingsprosess, eventuelt som et navn vi kan sette på en mangefasettert maktsituasjon uten noe entydig sentrumspunkt. Det er selvsagt fullstendig legitimt å diskutere om begrepet er treffende eller ikke, men da bør en helst gjøre det ved å imøtegå analysens premisser – ikke ved å kritisere boka for noe annet enn det den (i stor grad) er.

Da jeg startet på dette prosjektet, det vil si å lese Terje Tvedt i relieff mot Michel Foucault, trodde jeg at jeg ville ende med å hard kritikk mot «Det internasjonale gjennombruddet». Nå har jeg vært kritisk underveis, noe det er god grunn til – men likevel vil min konklusjon være at boka har for mange kvaliteter til å bli skutt i senk.

Link til relevante tekster

Avrunder med linker til de som har lyst til å lese mer om min Foucault-bok, eventuelt vil sjekke mine refleksjoner over mangfoldtemaet: Hva er mangfold, Multikulturalisme vs nyliberalisme, samt Mangfold, motstand, politikk. Temaet belyses som nevnt også i min ferske bok Framtidens Norge.