Vekstkritikken har fått ny vind i seilene. Det er bra. Med det aktualiseres også tittelen på boka Fra evig vekst til grønn politikk. Helt greit det også.

For noen måneder siden fikk dere lese en smakebit fra kapittel 3 i min debutbok. I blogginnlegget Det var en gang et menneske fulgte vi lange historiske linjer fram til industrialismen, kapitalismen og vekstens triumf på 1800-tallet (se link nederst).

I bokas kapittel 4 strekkes linjene videre til framveksten av nasjonalstaten, sosialdemokratiet, velferdsstaten og nyliberalismen. Disse ulike momentene inngår i effektiviseringen av vekstens mekanisme, etterhvert strømlinjeformet gjennom det blå/røde vekstkompromisset etter andre verdenskrig. Om du er interessert i dette, bør du lese boka. Her hopper vi helt fram til kapitlets avsluttende kraftsalve:

En flerfoldig vekstmekanisme

«Gjennom to kapitler har vi beveget oss over et langt tidsspenn og belyst en rekke faktorer i forskjellige land. Vi har sett hvordan pengeøkonomi og handelskapitalisme forløste en markant vekstdynamikk, fulgt av industriell revolusjon og fossilenergiens gjennombrudd. Effekten var heftig befolknings- og velstandsøkning, i en verden som i økende grad ble bygd rundt oljen. Den gjennomsnittlige energibruken per person ble firedoblet gjennom forrige århundre. Befolkningsøkningen, den billige energien og teknologiske innovasjoner samspilte og skapte nye vekstimpulser. I tillegg skjøt globaliseringen fart, med tilhørende gevinst av spesialisering og byttehandel. Mellom 1950 og 1998 ble verdensøkonomien seksdoblet.

I tiårene etter [Michael] Foucaults analyse av nyliberalismen framkomst, har verden vært i markant transformasjon ‒ fra 80-tallets nyliberale vending med Reagan og Thatcher, via deregulering av økonomien til finanskrise og økende ustabilitet. En finanskapitalistisk bølge ga en verden preget av rastløs kapital i rask bevegelse. Underveis ble en genuint global økonomi konstituert i samspillet mellom multinasjonale konsern, internasjonale finansstrømmer og en grenseløs forbrukerkultur. En økonomi der makten er mer flytende enn tidligere, der muligheten for nasjonal styring er svekket – men der den nye verdenen likevel er et resultat av politiske valg og tilhørende etablering av en ny, internasjonal handelsarkitektur. En milepæl var etableringen av Verdens handelsorganisasjon (WTO), som ble ansett som et viktig bidrag til videre økonomisk ekspansjon. Målet var å skape et rammeverk til fremme av internasjonal handel, forankret i kjøreregler som alle medlemmer forplikter seg til å følge. Norge har vært aktive støttespillere til denne utviklingen, legitimert med at vår åpne økonomi (med omfattende handel med andre land) er kilden til norsk velstandsvekst.

Frihandelsområder, tollunioner, fellesmarkeder og pengeunioner illustrerer de siste tiårenes tro på internasjonal konkurranse som kilde til fortsatt vekst og økt velstand. På veien har etterspørselen etter stadig nye forbruksvarer økt til stadig nye høyder, med tilhørende vekst i verdenshandelen. De fattige krever bedre livsvilkår, og antall mennesker på planeten vokser, samtidig som de multinasjonale selskapene utnytter alle muligheter for vekst. Økt matproduksjon og økt energiproduksjon impliserer en stadig mer markant utnyttelse av jordens ressurser. Forbruket av olje har økt enormt, samtidig som fornybar energi i ulike former vokser fram som nytt satsningsområde.

Og nettopp i møtepunktet mellom fossil industri og framveksten av fornybar energi ser vi konturene av den verden vi har skapt siden 1990-tallet. I sin bok This Changes Everything belyser Naomi Klein hvordan markedsdiskursen har preget vårt møte med miljøproblemer og klimaendringer. På 1960- og 1970-tallet ble en rekke offensive miljølover vedtatt i blant annet USA, med tilhørende regulering av og økonomiske krav mot dem som forurenset. Med nyliberalismens økende dominans endret imidlertid mye seg. En ny løsningsstrategi vant fram, i samspillet mellom politiske rammeverk og selvregulerende markeder. Kvotehandel vokste fram som det store grepet som kunne utnyttes på alle mulige felt. Det defineres rammer for tillatt forurensing, tildeles kvoter for utslipp, hvorpå ideen er at omsetning via markedsmekanismer vil gjøre det lønnsomt med utslippsreduksjoner.

En effekt av denne strategien var etablering av tettere bånd mellom industri og miljøorganisasjoner. Ifølge Naomi Klein kom dette til å prege hvordan den gryende klimakrisen ble framstilt. Den radikale miljøbevegelsen noen tiår tidligere ville pekt på overforbruket ‒ den industrielle matproduksjonen og den globale handelen ‒ og ut fra dette fremmet krav om endret livsform. I nyliberalismens tid ble klimaendringene isteden presentert som et teknisk problem som kunne løses via profittbaserte markedssystemer. Ved inngangen til Kyotoavtalen i 1997 forventet de fleste at arbeidet for reduserte CO2-utslipp skulle skje gjennom strenge reguleringer, skattlegging av utslipp og tilskudd til fornybar energi. Isteden endte en med kvotesystem og kvotehandel, basert på utslippstillatelser som kunne brukes, selges og kjøpes, pluss muligheter til å tjene inn karbonkreditt gjennom skogplanting og andre klimavennlige tiltak.

Dette har siden åpnet for en hel industri av selskap, foretak og prosjekter innrettet mot å tjene penger og skape vekst via klimakvotene. Naturen er kort sagt kommet på børs, et tema som utforskes i dokumentarfilmen Banking Nature. Her synliggjøres det hvordan en i USA har koblet naturvern stadig tettere til økonomiske mekanismer. Dette handler ikke bare om klima, men også om ivaretakelsen av naturmangfold, der tilbud og etterspørsel i siste instans har fått avgjøre hvilke arter som reddes og hvilke som dør ut. Tankesporets startpunkt er at naturen gir oss såkalte økosystemtjenester, som må forstås som avgjørende bidrag til det moderne samfunnets overlevelse. Denne naturkapitalen utgjør en oversett formue, der tap i formuen ikke har blitt tatt med i regnskapene våre. En slik erkjennelse har legitimert en diskurs der det sies at økologi, finansnæring og realøkonomi bør samspille mye mer. Naturkapitalens verdi kan da synliggjøres via prismekanismer, ordninger for kjøp/salg og spekulasjon. Slik skrives miljøet og klimaet inn i den nyliberale logikken, som enda et steg langs vekstens evolusjon.

La oss stanse der. Vi har gjennom to kapitler berørt en multiplisitet av ulike hendelser og utviklingstrekk. Poenget har vært å skissere et komplekst sosio-materielt kraftfelt, der elementene (i all deres forskjellighet) relateres til en flerfoldig vekstmekanisme. Vi møter en diskurs der evig vekst utgjør et taust og udiskutabelt premiss, forut for skiftende politiske diskusjoner og forut for behandlingen av ulike problematikker. Vi ble introdusert for denne diskursen i kapittel 2, med regjeringen Stoltenbergs perspektivmelding som case. I neste kapittel skal vi forsøke oss på en tolkning av hvordan dette diskursive rommet fungerer, og derigjennom også si noe om hva som gjør det så kraftfullt og uimotståelig.»

Vekstdiskurs, nyliberalisme og AS Norge

Som annonsert beveger boka seg deretter over i et forsøk på å borre dypere i faktorenes samspill. Via blant annet Michel Foucault og Karl Polanyi utvikler jeg i kapittel 5 en helhetlig fortolkning av «vekstdiskursen», slik den utspiller seg i møtet mellom stat, marked og befolkning. Analysen er krevende, og bør leses i sin helhet.

Et viktig poeng er hvordan linjene strekker seg fra sosialdemokratiets planisme til nyliberalismens konkurranselogikk. De møtes i en felles vilje til vekst. Vi bør samtidig erkjenne at veksttvangen var like sterk utenfor den vestlige sfæren. Det var neppe mange steder naturmiljøet ble ødelagt med større systematikk enn under den statlige planismen i Øst-Europa. Lenger øst gjenfinner vi den nådeløse mekanismen i etableringen av det moderne Kina.

I boka er det likevel nyliberalismen jeg bruker mest tid på, fordi det er dens logikk som har dominert vårt samfunn de siste 20-30 årene. Jeg avrunder del A av boka slik:

«Vi har sett hvordan i) klassisk økonomisk liberalisme var opptatt av forholdet stat/marked som et grensespill, ii) sosialdemokratiet etablerte et betydelig tettere samspill mellom statsmakt og markedsmekanismer, før iii) nyliberalismen på finurlig vis viderefører koblingen stat/marked ved å snu det hele på hodet, slik at statens funksjonsmåte kan utgå fra økonomiens logikk. En interessant tese her kan være at sosialdemokrater og nyliberalister faktisk møtes i at de ikke ser stat og marked som to ulike størrelser, men snarere søker å inkorporere dem i hverandre (om enn på kontrastfylte måter).

Langs dette flerfoldige, tidvis tvetydige sporet kan Norge ses som et nasjonalsosialt foretak, hvis viktigste misjon er å fungere som en konkurrerende aktør i globale markeder. Ikke som i merkantilismen, der lukkede stater bekjempet hverandre, men i en ny variant der verden er åpen men der staten likevel konkurrerer via landets næringsliv. Er det vi står overfor et slags Nasjonen AS, med ansvar for en stat/marked-generert vekst, der alle parter aktivt jobber for å styrke økonomisk infrastruktur, i et samspill mellom politikk, næringsliv og ulike offentlige og private aktører?

I den grad dette er treffende, befinner vi oss i et tankespor der Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet møtes i et felles diskursivt rom. Det de grunnleggende sett er forent om, er at politikken må bidra til å sikre effektivt framskritt og kontinuerlig økonomisk vekst. Det var denne tanken vi møtte i kapittel 2. En diskurs så kraftfull at det er vanskelig å se hvordan det skal kunne utfordres. Noe vi ser når norske fjorder fylles med gruveavfall, når politikerne ikke kan vente på å hente opp olje i nord, når den industrielle veksten i havbruk og landbruk får fortsette langs et spor som mange mener ikke er bærekraftig. Det er åpenbart sterke kapitalinteresser på spill her, men disse eksisterer i en symbiose med både statlige interesser og en materiell velstandslogikk som framstår som umettelig.

Nasjonen AS måler sin suksess i graden av vekst og framskritt. Alt annet må avveies mot dette tilsynelatende udiskutable målet.»

Noen linker

Om teksten ga mersmak, er det mye å ta av i denne bloggen. Se i arkivet for en oversikt over alle tekster. Tre anbefalinger:

• Fra evig vekst til grønn politikk – boka som sitatene i dette innlegget er hentet fra.
• Det var en gang et menneske – bloggteksten nevnt innledningsvis.
• Framtidens Norge – min siste bok, med undertittelen på sporet av et grønnere samfunn.