Høsten 2012 ble jeg invitert av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) til å skrive om mangfoldsbegrepet. Et spennende oppdrag, som jeg gjennom tre små tekster vil formidle tanker fra.

Framfor å lete etter definisjon på begrepet, inviterte jeg til åpen refleksjon blant mine Facebook-venner, som jeg så tok med inn i IMDi: Hva er mangfold, og har vi det i dagens Norge? Hva slags mangfold ønsker vi? Handler det om multikulturalisme, liberalisme, eller noe annet? Problem, utfordring, mulighet? Effekt av samfunnsendringer, eller snarere noe vi aktivt må skape?

Spørsmålene åpnet for livlig diskusjon. Mangfold er «bumerket på den frie verden» slo ei fast; «ikke mye mangfold under fascisme, kommunisme og religiøst vanvidd». Nå kan denne påstanden nyanseres, for ser vi nøye etter, vil vi nok oppdage variasjon i alle samfunn. En annen deltager tilføyde da også at begrepet berører livet i sin utfoldelse:

«Det er ikke et spørsmål om vi skal ha mangfold eller ikke. Vi har et samfunn med et mangfold av praksiser, verdier, identiteter, væremåter, religioner, osv. Spørsmålet er hvordan vi forholder oss til det.»

Til dette fremhevet ei at mangfold berører sider ved livet som «skremmer, utvikler, er spennende, pirrende, håpløst irriterende, gir utfordringer, gleder og konflikter.» Ja, det var treffende; det kan være både krevende og utfordrende, men likevel ønsker de fleste av oss å verne om det. «Alt livet bringer med seg av variasjoner og forskjeller, på godt og vondt», utdypet en annen.

Så kom et innspill som tok utgangspunkt i biologisk mangfold, det vil si en naturtilstand hvor ulike arter får gro, utvikle seg, leve, kjempe og dø uten styrt inngripen.

«Denne tilstanden er mangslungen, fargerik, uforutsigbar, kaotisk og ofte også brutal.» Den jevne byboeren møter imidlertid sjelden denne fargerike uforutsigbarheten. «Måten mangfoldet presenteres for en vanlig byjente, er gjerne gjennom dyrehagen eller botaniske hager, (som) preges av alt annet enn det som er typisk for naturlig mangfold.» En god observasjon, for det vi møter i organiserte hager preges utvilsomt av «kontroll, begrensning, inngjerding, luking av ugress og fravær av fare.» Poenget her er at den gjengse måten vi tenker mangfold på «ligner mer på dyrehagen enn på naturtilstanden.»

Jeg tror det ligger noe grunnleggende viktig her. Mangfold i alle varianter kan sies å ha en «natur», men ingen samfunn er grenseløse i hva som aksepteres – og, med litt andre nyanser; i vårt samfunn er det også en verdi, som vi derfor underlegger politisk styring. Vi ønsker mangfold, men ikke uten videre ved å slippe alle krefter fri. Mangfoldet utvikles delvis gjennom at vi søker å begrense, luke, forme og stimulere de kreftene som spilles ut.

Hva denne utviklingen handler om er ikke alltid åpenbart. Men, et viktig utgangspunkt er nok å søke en balanse mellom å erkjenne likhet/søke enighet, og å verdsette ulikhet/se verdien av uenighet. Det siste krever at vi møter variasjonen, forskjellene og dynamikken med nysgjerrighet, at vi både ser og utforsker, kanskje også konfronterer – men samtidig respekter at det alltid vil være der.

For de som genuint verdsetter mangfold, er det gjerne koblet til livskvalitet. I et slikt perspektiv vil for strenge stengsler mot variasjon, senke kvaliteten på samfunnslivet. Samtidig vil nok de fleste være enige om at visse rammer trengs, for å sikre at mangfoldet og livskvaliteten står i balansert relasjon til hverandre.

I den nevnte Facebook-diskusjonen linket Ivar Bakke til sin vakre blogg Man of Letters. I en skildring av Berlin reflekterer han over hvordan byen har «oppøvd folk i kunsten i å mediere mellom forskjeller». Smak på formuleringen: kunsten å mediere mellom forskjeller. Er ikke nettopp dette bunnlinjen i mangfoldsamfunnet? Eller, kanskje mer riktig; det utgangspunktet vi må innta for å kunne skape og videreføre et mangfoldets samfunn?

Nå er det selvsagt også utfordringer der, f.eks at mangfold kan handle både om individets frihet (liberalt mangfold) og om gruppenes egenart (multikulturelt mangfold). Som liberalt menneske setter jeg individets frihet høyt, men samtidig ønsker jeg å møte gruppens egenart med respekt. En fin tanke, men i ny og ne brytes de nok mot hverandre.

Ta livssynsbaserte skoler. Disse kan forsvares som en liberal rettighet, en muliggjøring av forskjellighet. Samtidig vil de innebære at gruppen tildeles retten til å holde barna på avstand fra det sekulære fellesskapet. Effekten vil være at gruppemangfoldet øker, men kanskje på bekostning av noen individers rett til å følge sin frihet? Et viktig spørsmål, fordi det utfordrer oss på hva slags mangfold vi ønsker.

Møtet mellom det norske samfunnet og tatere/sigøynere handlet om noe lignende. Det er klart at nordmenn kunne tatt et valg om å la de reisende slippe å innordne seg de fastboendes velferdssamfunn. Eventuelt kunne en fastholdt at det måtte søkes etter mellomløsninger. Men så endte en i stor grad i det motsatte; gjennom en rekke grep, inklusive overgrep, ble det kulturelt baserte mangfoldet mer eller mindre fjernet. Mon tro hva slags lærdom vi kan trekke av dette i dag?

Slike brytninger mellom individuell og gruppebasert variasjon er nok mangfoldets grunnleggende utfordring. De senere årene f.eks satt på spissen i støyen rundt provoserende karikaturer/filmer og ytringsfrihetens grenseløshet. Å finne en nøkkel som løser slike brytningspunkt, er ikke enkelt. Men, jeg tror en god start er å erkjenne at skillet mellom det individuelle og det gruppebaserte ikke alltid er så åpenbart som vi tror.

I mitt neste blogginnlegg, Nyliberalisme vs multikulturalisme, vil jeg utforske sistnevnte tema videre – for så å avrunde refleksjonen i Mangfold, motstand, politikk.