Mitt forrige blogginnlegg handlet om mangfold. Jeg avrundet med en antydning om at temaet kan knyttes til både individenes frihet (liberalt mangfold) og gruppenes egenart (multikulturelt mangfold).

Vår første tanke er gjerne at disse to er motsetninger. Jeg kommer til å antyde at det er mer komplekst enn som så.

La oss starte med et retorisk spørsmål: Har vi blitt så fokusert på at «alle er individer», at vi ikke lenger er i stand til å forholde oss til kulturforskjeller? Eller, samme poeng, men med motsatt vinkling; preges nå egentlig samfunnslivet av økende variasjon, eller utsettes vi snarere for en likedanning som nærmest visker ut mangfoldet?

Mens dere smaker på disse spørsmålene, kan vi nærme oss et mulig svar via artikkelen Diversity versus difference: Neo-liberalism in the minority debate av Thomas Hylland Eriksen. Her påpekes det at i debatter om innvandring og integrering er ytterpunktene krav om assimilering på ene siden, og hyllest av kulturelle forskjeller på andre siden. Men; det er faktisk ikke mange å finne i disse ytterpunktene. De fleste av oss forsøker å finne en posisjon et sted mellom disse to, der vi diskuterer hvordan felleskap og variasjon kan balansere mot hverandre.

I dette både/og-rommet kan skillet mellom «diversity» (mangfold) og «difference» (forskjellighet) belyse debatten. Det første kan sies å handle om det vi opplever som berikende variasjon, mens det andre fanger inn det mange opplever som problemer som må motvirkes. Hylland Eriksen bruker våre reaksjoner på hijab, kvinnelig omskjæring, arrangerte ekteskap, samt mordet på Benjamin Hermansen, til å bevege seg inn i dette temaet.

Det er mange nyanser her, men konklusjonen er at vi liker variasjon så lenge den ikke bryter med våre delte verdier. Spørsmålet blir da: hvilke verdier er det som ikke må brytes? Her har det ifølge Hylland Eriksen skjedd noen viktige forskyvninger i det norske samfunnet (som jeg tror preger oss så mye av at vi blir blinde for effektene):

• Et skifte fra vektlegging av kulturelle rettigheter, til økt vekt på individuelle rettigheter og valgfrihet
• Et skifte fra fokus på diskriminering og rasisme, til økende opptatthet av at individer undertrykkes i minoritetssamfunnene

Disse forskyvningene antyder hvordan kollektiv virkelighet har gått av moten. Isteden har individuell frihet blitt alle tings målestokk, den vestlige verdien alle må tilpasse seg. Det er neppe kontroversielt å se dette som en effekt av nyliberalistiske diskurser – der budskapet er at det viktigste jeg som individ kan gjøre, er å realisere mitt potensiale. For, sier diskursen; min nyttemaksimering vil også bidra til at samfunnet som helhet fungerer bra.

En slik tanke fører til at vi betrakter minoritetsproblematikk på nye måter. Kollektive forventninger stemples lett som feil og uønsket, og gruppetilhørighet skyves i bakgrunnen. Både når vi faglig vil forklare det som skjer, og når vi politisk utvikler løsninger og tiltak i integreringsfeltet, er det isteden et ansvarliggjort individ som settes i sentrum.

Så, er samfunnet egentlig blitt mer mangfoldig? I den grad vi alle er blitt til nyliberale individer som dyrker selvrealisering og valgfrihet, er vi på et vis også blitt stadig mer lik hverandre. Dermed utfordres også vår hyllest av mangfoldsbegrepet. Kan det være at vi bare omfavner det vi vil ha, individuell variasjon i vurderinger og valg, men blir stadig mindre i stand til å verdsette og/eller tenke ut fra genuint kulturell forskjellighet?

Men det at vi tenker slik, medfører jo ikke at alle andre gjør det. Innvandring fra ikke-vestlige kulturer vil kunne utfordre ideen om at vi alle til syvende og sist bare er individer, i den grad den bærer med seg praksiser som i større grad er definert ved at de er kollektive. Derved blir innvandringen et genuint bidrag til mangfold, men da en type mangfold vi nordmenn er mer kritiske til enn individuelle variasjoner.

Dette er satt på spissen, men kan være verdt å tenke over. Som motvekt til nyliberalismen kan vi løfte fram den såkalte «multikulturalismen», der fokus rettes mer mot kulturgrupper og muligheten for at disse kan eksistere side-ved-side. Her finner vi ikke bare en aksept for at kollektive virkeligheter finnes, men også en oppfatning av at de har verdi. Fra et slikt utsiktspunkt blir den nyliberale, individualistiske trenden problematisk, fordi den medfører at vi mister fokuset på hvordan vi mennesker formes av vår kulturelle, gruppebaserte tilhørighet.

Nå slipper imidlertid heller ikke denne posisjonen unna kritikk. F.eks mener noen at multikulturalister overser det indre mangfoldet i kulturelle grupper. Folk har varierende identiteter, knyttet til religion, etnisitet, sosiale roller osv. Slike forskjeller gjør at selv om vi prater om kultur, vil denne aldri være entydig. Ikke avgrensbar heller, for kulturer er verken lukkede eller statiske; de preges av omgivelsene og er i stadig endring. I forlengelsen av dette kan multikulturalister også kritiseres for å tro for mye på kulturell harmoni. Selv når fellesskapet framstår som enhetlig, kan det være formet gjennom ulikhet, brytninger og meningskamp. Slike poeng gjør det vanskeligere å tro på ideen om samfunnet som en mangfoldig, harmonisk helhet av parallelle kulturgrupper.

Mye mer kunne vært sagt om dette. Uansett, det viktigste er at vi ser at vi gjerne kan skyte både på nyliberalismen (mantraet «vi er alle individer» er en ideologisk konstruksjon, som overskygger betydningen av kollektiv virkelighet), og på multikulturalismen (ideen om «kollektive kulturfellesskap» er en faglig konstruksjon, som overskygger betydningen av motsetninger og dynamisk endring).

Det får være opp til leseren å reflektere videre rundt dette – men; min tese vil være at i Norge anno 2013 er det ikke multikulturalismen men nyliberalismen som står sterkest. Derfor er det den som trenger mest utfordring, i mangfoldets tjeneste.

Mangfoldets trilogi avrundes i neste blogginnlegg, «Mangfold, motstand, politikk«.